Erotismen

(Klassekampen -96)

Georges Bataille

L`érotisme, som denne boken het på sitt originale fransk, kom ut i 1957. Forfatteren Georges Bataille (1897-1962) er ikke her blitt særlig kjent utenfor en engere krets av fagmennesker og spesielt interesserte. Kanskje ikke så merkelig, hans tanker fremstår på en paradoksalt nærværende måte som ganske monomant sære og vanskelig tilgjengelige. De mest kjente delene av hans genremessig nærmest totalomfattende forfatterskap kan for enkelthets skyld deles i to, de skandaløse skjønnlitterære verkene, hvor beskrivelser av konkrete og ganske avvikende former for seksuell praksis danner innfallsporter til studiet av den fatale fascinasjonen eller rystelsen, og den mer teoretiske delen hvor blant annet ansatser til en slags ny økonomi- og historieforståelse risses opp.


Bataille stod tildels på siden av de institusjonene som vanligvis innrammer det filosofiske feltet. Han solgte aldri stort med bøker mens han levde, de miljøer han tilsynelatende var temperamentsfullt tilknyttet var mer eller mindre sekteriske og/eller underlige, fra de gjensidig rivaliserende og kranglende surrealistene til hemmelige obskurt politisk-religiøse selskaper med dunkle subversive ambisjoner. Han arbeidet da også som bibliotekar ved siden av alt dette, og som innledningens Espen Hammer refererer fra André Breton, var biblioteksvirksomheten kanskje en slags borgerlig frihetsgivende dekkoperasjon: "I dagens løp lar Bataille sine forsiktige bibliotekarfingre vandre henover gamle og til tider sjarmerende manuskripter, og om natten gleder han seg over de uhumskheter som han i sitt eget bilde gjerne så dem overfylte med."


"Erotismen kan sies å være en hyllest til livet like inn i døden." I motsetning til den enkle seksuelle aktiviteten, er erotismen en psykologisk søken som er uavhengig av det naturlige målet: reproduksjon og omsorg for barn." Utgangspunktet for Batailles tanker omkring bokens tema er menneskets enestående posisjon som et slags reflekterende dobbeltvesen: Vi er alene i verden, en og en hver for seg, adskilt fra hverandre gjennom en midlertidig individualitet vi både klamrer oss til og lengter ut av, men denne diskontinuiteten , som han kaller det, er ikke enerådende, den har sin motsats i de tidløse tilstandene som omkranser livet, i unnfangelsen og døden, et slags distinksjonsløst alt, det han kaller kontinuiteten. Menneskets menneskelighet muliggjør en slags kommunikasjon, om enn kanskje håpløs, mellom de to sfærene. Så langt representerer ikke Batailles resonnement noe brudd med den tradisjonen vi selv er oppvokst og opplært i, også denne gjenkjenner og reflekterer dette spennet mellom timeligheten og evigheten, mellom isolasjonen og lengselen etter forløsning i altet. Fremstillingen minner noe om den snusfornuftige forklaringen Freud gir av religionen i Ubehaget i kulturen. Måten Bataille søker å forklare spenningen mellom kontinuiteten og diskontinuiteten på minner med sin særegne "åpne" spekulativitet også videre på noen måter om Freud, også Bataille trekker inn en rekke momenter, eller opplysninger, fra forskjellige fagområder, biologien, arkeologien, religionen. Hans grunnleggende bud på hvordan livs- og dødsprosessene byr på muligheter for reiser inn i kontinuiteten henter han fra cellelæren, het eksemplet fra cellens ukjønnede forplantning: "I den ukjønnede reproduksjonen deler cellen, det enkle vesenet, seg på et bestemt punkt i veksten. Det formes to kjerner, og av et vesen oppstår det to. Men vi kan ikke si at den første cellen har født en celle nummer to. De to nye cellene er i like stor grad produkter av den første, som er blitt borte. I siste instans er den død, fordi den ikke overlever i noen av de to vesenene den har produsert. Den oppløser seg ikke på samme måte som kjønnede vesener, som dør, men den slutter å være. Celleorganismen slutter å være som diskontinuerlig vesen. Men på ett punkt i reproduksjonen har kontinuitet funnet sted. Det eksisterer et punkt hvor én organisme blir to. Fra og med det øyeblikk det er to, er hver av vesenene på nytt diskontinuerlige. Men overgangen innebærer at det mellom de to finner sted et øyeblikk av kontinuitet. Det første vesenet dør, men i dets død kommer det tilsyne et fundamentalt øyeblikk av kontinuitet mellom de to nye vesenene." Her er bokens hovedtanker allerede nærmest full presentert: forbindelsene mellom død og forplantning, død og nytelse, død og kontinuitet.


Med cellens forplantning som et slags utgangspunkt beveger Bataille seg via antropoiden frem til mennesket. Mennesket utmerker seg i følge Bataille ved to forhold: arbeid og forbud, disse størrelsenes fremkomst er samtidig erotismens fremkomst, arbeidet og forbudet viser hen til tenkeevnen og bevisstheten om egen dødelighet, en slags kronisk men undertrykkbar ubalanse der mennesket faller ut av en slags ukomplisert naturtilhørighet og blir et religiøst vesen, erotismen er et aspekt ved menneskets religiøse liv.


Loven er det som konstituerer menneskets diskontinuerlige liv, livet som adskiller oss fra hverandre, tankens og arbeidets liv. Men samtidig som loven blir mulig er lengselen etter den konstant tapte kontinuitet etablert. Broen til kontinuiteten er overskridelsen, festen, arbeidets komplementære størrelse, den hurtige sløsingen av diskontinuitetens langsomt erobrede frukter. Overskridelsen er nært forbundet med døden, den spiller døden så og si, eller som han skriver: "Men døden, eller i det minste kontemplasjonen av døden bringer dem tilbake til kontinuiteten." Slikt sett kan det se ut som om Bataille mener at overskridelsen er en slags tilbakevenden til det dyriske, til et utgangspunkt av naturtilhørighet og dermed så og si en enkel sak. Men slik er det ikke, overskridelsen er ikke en slag endelig unnslippelse av forbudet, overskridelsen er heller forbudets fullendelse, forbudet er på sett og vis utenkelig uten overskridelsen, de hører sammen som tvillinger, som samme sak. Overskridelsen av forbudet spikrer forbudet fast. "Forbudet frastøter, mens fascinasjonen åpner for overskridelsen." Den kanskje eneste måten å unnslippe på er gjennom sløvsinnet, en særegen menneskelig form for dyriskhet.


Kontinuiteten kan erfares på mange måter. Ofringen er denne representative erfaringens ytterliggående form, den er en overskridelse som åpenbarer forandringen i offeret for tilskueren, det går fra å være et diskontinuerlig vesen til å bli et kontinuerlig, ofringen åpenbarer øyeblikket. Den fysiske erotismen synes for Bataille å representere en slags variant av ofringen. Foreningen mellom mann og kvinne har noen av de samme kvalitetene som den religiøse ofringen, mannen er offerpresten som fratar kvinnen sin væren ved penetrasjonen: "Med dyden mister hun det faste hinderet som skiller henne fra omverdenen og gjør henne uinntagelig: plutselig åpnes hun for volden som de seksuelle driftene utløser i reproduksjonsorganene, hun legges åpen for den upersonlige volden som overmanner henne utenfra." Kjærlighetsakten og ofringen har den sammen kvaliteten over seg synes Bataille å mene, begge åpenbarer livets ubegrensede overskudd, det nyss slaktede kjøttets blodsvulmende overdådighet, de seksuelle organenes hemningsløst sløsende ufornuft. Selvet settes på spill. En verden fjernt fra bildet av den tørt knitrende mangeløkonomi som danner utgangspunktet for de fleste av våre overveielser.


Det er lett å bare betone det korporlige hos Bataille, se på skriftene som en slags oppfordring til kroppslig utglidning, til orgier. Det kan heller virke som om korporligheten hos Bataille har et poeng som det helliges forpost, likefullt helt nødvendig. Den fysiske kjærligheten har hos ham et heller dystert preg, den er en slags utgangsposisjon for bevegelsen innover mot en slags kontinuitetens kontemplasjon, eller som han selv skriver: "De elskendes lidenskap overfører den fysiske lidenskapen til den åndelige sympatiens nivå på grunn av den lidenskapen de opplever" Overskridelsen må alltid ha en høyde, en slags hellig orden over seg for ikke å ende opp i vanemessig obscønitet, den dyriske regresjonen, som han skriver om i forbindelse med nødens prostitusjon, den en sosial tilstand, en rennestein hvor det obskøne blitt dagligtale, natten er blitt til dag, en slags egentlig spenningsløs inversjon av alt som ender opp med å ikke fortelle noenting. Subversjonen er avhengig av orden, den er moralsk fordi den er et element i det hellige. I en av enkeltstudiene som følger bokens generelle del gjør Bataille dette helt klart. En akseptert undergravende virksomhet er ikke annet enn skinn, tømt for mening. Anerkjennelsen av det groteske ligger i avstandstagelsen, protesten. Som han skriver: uten protesten "ville nytelsens paradoks simpelthen være poesi."


Alle hans utgangseksempler hentes fra arkaiske samfunn, selvfølgelig ikke uten grunn, i bunn av denne eksempelstrategien ligger en slags tanke om et forfall, en slags sekularisering, paradoksalt nok delvis utøvet av kirken. Kristendommen har forvist erotismen mener Bataille, erotismen har hos denne religionen, som han forøvrig mener en minst religiøs av alle, blitt vist ut av det hellige og inn i det profane, eller kanskje heller: Overskridelsen har ingen plass i den kristne hellighet. I og med denne utmeldelsen mister overskridelsen mening, den destabiliseres, mister sin karakter av sakral fasthet, den forvitrer inn i den profane meningsløshet hvor ingen syndsbevisshet lenger kan forvalte den hellige arven. Bataille øyner dette trekket ved kristendommen helt innerst i dens kjerne, ved korsfestelsens myter. Ofringen som finner sted, korsfestelsen, har sin bakgrunn i en slags mangel, en uvitenhet, de hadde ikke gjort det om de hadde vist hva de gjorde, et mysterium basert på en slags misforståelse.
Gjennomgangen av boken kan ikke være annet enn helt summarisk, bokens belysning av hovedemnet er mye mer mangslungent enn det som kan komme frem her. Forfatteren beveger seg i boken gjennom sin egendefinerte erotismes alle mulige avkroker for å ende opp i det aller helligste, mystikerens forening med stillheten, men det er en nødt til å lese hele boken for å få med seg.


Erotismen er en svært merkelig bok. Svimlende lesning, sært, knapt tilgjengelig i det hele tatt. Han skriver da også flere steder at emnet ikke egner seg for stort annet enn erfaring, en erfaring som i tillegg egentlig må være hemmelig, kanskje egentlig esoterisk. Et tilleggsproblem ved lesning av den er en åpenbar kulturkollisjon mellom forfatteren og leseren av idag. Den dramatiserte syndsbevissheten som renner som en åpen strøm gjennom hele boken må virke fremmed på en oppvokst i en tid organisert rundt den uproblematiske selvrealiseringen som alle tings mål og mening. Det moderne velferdsdemokratiet, dets hellige og profane utøvere og mottagere har forlengst annektert synden og djevelen, avslørt ham som fremskrittet vesensfremmed. Restene av de forsvunne størrelsene lever bare videre i sine fordreininger som kurerbar dysfunksjon, avvikende ulykke, poster i et eller annet budsjett. Ingenting som ikke ekspertisen kan avhjelpe.