Symbolsk makt

(Klassekampen -96)

Pierre Bourdieu

Det er ikke helt galt å hevde at sosiologiens innsikter etterhvert har blitt alles innsikter, at selve den sosiologiske tenkemåten har etablert seg som en slags sannhet. Sosiologene vil sikkert protestere, de vil hevde at den allmenne bruken av fagets innsikter på sitt beste er helt rudimentær, som oftest forfeilet, misforstått eller til og med skadelig. Men innsigelsene endrer ingenting. Sosiologien som aktivitet har i likhet med psykologiens blitt en slags folkesport, den leverer på sitt mest alminnelige verste et fikst ferdig apparatur for en bestemt måte å tolke fenomener på, et så utflytende at det med hell kan anvendes på hva som helst. Mange assosierer, ikke helt feilaktig, sosiologien med bestemte former for venstreradikalitet. Og det er vel mulig å si at dette fagområdet til en viss grad ble kolonisert av venstresiden, at det ble brukt som vitenskapelig base for ulike politiske fremstøt med sosial "frigjøring" som mål. En av sosiologiens viktigste strategier i gjennomføringen av den politiske ambisjonen var å avsløre borgerlighetens mange forskjellige "naturlige" kategorier som utslag av ideologi. Ideologi vil her si den ornamentale "åndeligheten" som omkranser makten, alt det som gjør den etisk sett uangripelig, eller selvinnlysende fornuftig, naturlig.

Kulturfeltet var et opplagt mål for denne nye ideologiavslørende aktiviteten. Ikke så merkelig kanskje, kulturområdet er på mange måter de tunge flosklers område, breddfylt av store ord, søkkladet av en bestemt form for moralsk uforstyrrelighet, evig vekt, menneskets høyeste fortjeneste. Den radikale sosiologien bidro til raseringen den kulturelle opphøyetheten ved å undersøke den som en påstand blant andre påstander, kort sagt ved å undersøke den uten å ta dens hellige verdi som evig gitt eller hevet over enhver tvil. En kan kanskje innvende at den moderne kunsten er selvraserende, at sosiologien kom lovlig sent inn i en utvikling som gikk sin gang allikevel, likefullt, sosiologien tematiserte en tiltagende hulhet ved hjelp av en ny type faglighet, en hittil uhørt friskhet. Senere kom suksessen, den radikale sosiologien ble institusjonalisert, den fikk etterhvert en plass i statsadministrasjonen, den ble den mest sentrale retoriske premissleverandør for den nye kulturpolitikken hvor det nykonstruerte "utvidede kulturbegrep" skulle garantere for en ny og mer demokratisk kultur. Det er vel også mulig å si at at den nye sosiologien søkte å etablere en ny orden ved å vende de eksisterende hierarkiene. "Folkelighet" ble det nye honnørordet, den fiktive størrelsen "folket" ble størrelsen de radikale hevdet at de sloss for, de intellektuelle begynte å kolonisere "folket", deres talemåter, smak og påståtte politiske ambisjoner. Alt dette for det meste uten "folkets" kjennskap eller godkjenning. "Folket" ble etablert som en ny type naturlighet, en naturlighet med mange av de samme forsteinede karaktertrekkene som preget den forhatte borgerlighetens naturlig tidløse tankeverden. I dag er denne retorikken mer eller mindre død, den lever bare videre i sin opprinnelige form i innskrumpende lukkede enklaver. For det meste lever de overlevende videreutviklede restene av den videre i forvanskede former, i statsapparatets underlige bevegelser, i gallupdemokratiets skinnvirkelighet, i utredningenes halvt paternalistiske tolkningsformularer eller som faste talemåter på ulike TVshows.

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu har i de siste årene kommet i flere norske oversettelser. I 1993 kom Den kritiske ettertanke på Samlaget og i fjor kom Distinksjonen i Pax sin etterhvert omfattende Palimpsest serie. Boken Symbolsk makt er en samling av forskjellige artikler med den fellesnevneren at de handler om symbolsk makt, og det vil si: Ideologi. For også Bourdieu er opptatt av frigjøring, Dag østerberg skriver om ham i forordet til Distinksjonen : "Bourdieu beskriver, som nevnt ovenfor, sin samfunnsforskning som en slags sosio-analyse i analogi med psykoanalysen: Den skal gjøre oss klar over hvordan vår virksomhet, våre mest umiddelbare atferdsmønstre, er strukturasjoner av en tilgrunnliggende samfunnstruktur, for at det skal bli mulig for oss å forandre disse atferdsmønstre." Men etter lesningen av Symbolsk makt kan man trygt si at Bourdieus sosiologi på mange måter overskrider den mer eller mindre klassiske institusjonssosiologien. Som for eksempel i kapittelet "I statens ånd Det byråkratiske feltets opprinnelse og struktur" hvor han har en ambisjon om å tenke om staten: "å begynne å tenke om staten, det er å utsette seg for å ta til seg Statens tenkemåte, å anvende på staten tankekategorier produsert og garantert av Staten, og dermed risikere å overse den mest grunnleggende sannheten om Staten." Denne artikkelen arter seg i det hele som et eneste langt angrep på den institusjonaliserte tenkningen omkring Staten og det sosiale. Han kaller sin tilstrebede metode den hyperbolske tvil, en overdrivelsens tvil, som om overdrivelsen er den eneste muligheten for å dra seg unna Statens enorme gravitasjonsfelt. Et av den moderne statens kjennetegn er at den fremstår som en helt naturlig kategori, den regnes ikke som en konstruksjon, en konstruksjon som kunne vært annerledes. Artikkelen er utkastet til en ny tilnærmingsmåte til undersøkelser omkring statsinstitusjonen, en tilnærmingsmåte som overskrider sosiologien ved å trekke inn historien om alt som ble vraket, fordømt: "det utvilsomt ikke kan finnes noe mektigere instrument for brudd enn en rekonstruksjon av opprinnelsen: Ved å få fram igjen konfliktene og konfrontasjonene fra de første fasene, og ved med samme grep å (få) fram de alternativene som ble fraveket, reaktualiserer dette bruddet muligheten av det som kunne ha vært (og som kunne være) annerledes, og denne praktiske utopien setter derfor på nytt spørsmålstegn ved det alternativet som ble virkeliggjort blant mange andre." Dette avsnittet representerer etter mitt skjønn et slags credo som er vel verdt en ekstra tanke. I bunn og grunn kan formuleringen leses som en tanke om at alt like godt kunne ha vært helt annerledes. Avsnittet er en innføring av et slags frigjørende kaos som går hinsides all den ideologiske tregheten all debatt omkring det politiske er beheftet med. Tanken omkring formasjonenes prinsipielle vilkårlighet er i alle av begrepets betydninger en sikker leverandør av praktiske utopier som går langt utenpå den ideologiske stivhets politiske ambisjon fordi denne som oftest tar flere forhold for gitt enn de den problematiserer. Bourdieu problematiserer den klassiske kampen for rettigheter, de rettighetssøkende representerer i følge ham stadige nye bekreftelser på statens magiske makt til å autorisere, velsigne: "Slik skaper Staten betingelsene for en slags umiddelbar samstemming av habitus-former, en samstemming som på sin side er grunnlaget for en form for konsensus om denne helheten av delte opplagtheter som konstituerer common sense ." Han kaller denne dype samstemtheten omkring sosialitetens natur som den logiske konformismen, en konformisme som stikker langt dypere enn den politiske konformismen som ofte liksom danner grunnlaget for all mulig samfunnsvitenskapelig eller annen offisiøs bekymring og ovenfra og nedadrettet hån. Oppbruddene fra den politiske konformismen er krusninger på overflaten, småbølger som alltid blir oljet av tidsåndens alle forskjellige instanser og institusjoner.

I andre kapitler er han opptatt av sin tilsynelatende hovedgeskjeft: avsløringen av de forskjellige benevnende makter, samfunnsgrupper som ved hjelp av en slags forskjellige former for symbolsk makt er i stand til å bygge og opprettholde en rekke gjensidig forsterkende og eksluderende forskjellige hierarkier. Han søker å gjøre eksplisitt alt det som søkes holdt skjult under den magiske etiketten "naturlig". En brysom form for snakkesalighet. Her er det likefullt som om det hele på en måte stopper opp og forfaller til en etterhvert kjedelig avsløringsdille. Lag på lag av ferniss skrelles av alt inntil bare en grådig hulhet står igjen, som om en skal ribbes for alt. Slik at ingen ny begynnelse noen gang skal bli mulig, den talende munnen vil alltid være forurenset likevel.

Bourdieu har en snirklete stil, en form for esoterisk faglighet som gjør ham mer eller mindre utilgjengelig. Men om man gir blanke i dette, og akkurat det skal man, i ulydighetens navn, er Bordieus sosiologi breddfull av alt det som gjør tankens verden til et morsomt sted å være.