Nomadologin

(Morgenbladet -98)

Gilles Deleuze og Felix Guattari

Et av mange problemer med filosofi er at den ikke ser ut til å gjøre særlig forskjell for dem som er storlesere av den, mens de den kunne gjort noen forskjell for nesten aldri leser filosofi. Et klassisk problem: Når en først har kravlet seg opp på tilgangens nivå er nødvendigheten et forlengst tilbakelagt stadium. Enhver som virkelig husker barndommens hildringer skjønner ironien i dette. For filosofien spesielt er dette en tilstand som både har med dens institusjonalisering og den sosiale lagdelingen å gjøre. Den institusjonaliserte filosofiske debatten ender opp med å være på en og samme tid skarpsindig og fullstendig irrelevant, som om den er blitt en tumleplass for mennesker som aldri har hørt rumlingen fra magen, kjent sparket mot hodet, det giftige angrepet på verdigheten, eller som ihvertfall har glemt ulykken som muligens en gang drev dem inn innunder tenkningens åk. En tørr affære. Det er helt andre krefter, skrifter og inntrykk som ender opp som inspirasjon for de trengende.


Bøkene til Deleuze og Guattari er eksemplariske i forhold til dette: Sosial indignasjon og sprelsk opprørstrang preger bøkene, likefullt er dette trekket forblitt nesten usynlig, det er holdt skjult bak betoningen av ugjennomtrengeligheten av snurrige begrepssammensetninger og merkelige neologismer. Om det er forfatterne selv som skaper denne glansen av kryptisk coolness er det vanskeligere å svare på. Kanskje er det heller omkringliggende krefter og omstendigheter som presser bøkene inn i ugjennomtrengelighetens vanskjebne. Litterær og filosofisk portalbygging tilhører hverdagen: Fra kulturministerens pompøse tilstedeværelse ved kåringer av århundrets viktigste bøker til alt mulig bornert snakk om kunstens språk, den lille følsomheten, det finnes ingen mangel på begivenheter beregnet på å skremme vannet av "de uvedkommende". Kanskje burde Deleuze og Guattari ikke leses som filosofi i det hele tatt? En filosof som på mange slags sett og vis er blitt befridd fra akademikas kvelende livgrep, Michel Foucault, skriver i et forord til en annen av duoens bøker at de skal leses som kunst, som en art poesi. Ikke let etter filosofi, skriver han. Vel. Selv dette kan høres noe fintsmakende ut for de av oss som ikke fullt ut stoler på våre egne evner til poetisk følsomhet. Selv svarer Deleuze følgende, trassig ifølge den svenske kommentator, på spørsmål om hva denne teksten er: "Filosofi, inget annat än filosofi." Han vet kanskje best selv. Jeg vil si at man skulle lese Deleuze og Guttari som mulighetenes tenkere, les teksten og se hvor uendelig sært og merkelig man kan tenke uten at de produktene denne tenkningen frembringer på noen måte virker noe mer urimelige enn den allminnelige snusfornufts uendelige strømmer av innlysende sannheter. Det er befriende, i alle fall om man for en stund suspenderer tanken på all den pågående flittighet og talent særhetens produksjon må være preget av for å kunne passere alle sensurinstansene.


En bør i lesningen av Deleuze og Guattari kvitte seg med den skoleflinke besattheten av den resymerende forståelsen, opptattheten av å forstå gjennom "med egne" ord skrive av, komprimere og begrepsgjøre. Det lar seg knapt nok gjøre likevel. Om man ikke umiddelbart forstår innholdet (det gjorde ikke jeg, gjør ikke jeg) kommer man ikke gjennom mange sidene uten å få føling med energien. Og det er i den det ligger tror jeg.


I denne svenske samlingen er hoveddelen hentet fra Milles Plateaux fra 1980, en etter sigende kompliserende fortsettelse av deres Kapitalisme og Skizofreni prosjekt som begynte med Anti-ødipus fra 1972, et av de mestselgende "filosofiske" verk noen sinne. Platået som er valgt i denne oversettelsen er "1227- Traktat om nomadologin. Krigsmaskinen." Hvorfor akkurat dette platået er valgt ut kan ikke jeg si noe om da jeg ikke har lest hele boken. Det første som slår meg etter endt lesning er at dette må dreie seg om unnslippelse. Det er derfor nomaden er valgt. Hva kan tenkes om nomaden slik Deluze og Guattari ser det?


"Nomaden har ett territorium, han följer de invanda stigarna, han går från en punkt til en annan, han är inte ukunnig om dessa punkter (för vatten, boende, samling, etc.). Men frågan er vad som i det nomadiska livet är princip och vad som bara är en konsekvens. Till att börja med är dessa punkter strikt underordnade vägarna, även om de bestämmer dem, vilket er tvärtemot vad som gäller för de bofasta. Vattenpunkten uppnås bare i syfte att lämnas, varje punkt er ett relä och existerar bara som ett sådant. En väg leder alltid mellan två punkter, men här har mellanrummet blivit det enda konsistenta, och det har såväl en egen autonomi som riktning. Nomadens liv er et intermezzo. Till och med de olika elementen i hans boende tänks i termer av det trajektorium som ständigt sätter dem i rörelse." Men likevel, rett etterpå: "Därfor er det falskt att definiera nomaden via rörelse. Toynbee har i grunden rätt då han föreslår att nomaden tvärtom är den som inte rör sig. Under det att migranten lämnar bakom sig en miljö som blivit amorf eller fientlig är nomaden den som inte ger sig av, inte vill ge sig av, som håller fast vid det släta rummet som skogen lämnar efter sig då den drar sig undan och som uppfinner nomadismen som ett svar på denna utmaning." Nomaden er en som slipper unna, men da ikke ved å bevege seg, men stå stille i bevegelsens prinsipp. Helt motsatt oss andre som beveger oss hele tiden for å kunne stå stille slik at ingenting egentlig skulle kunne inntreffe. Teksten hyller bevegelsen i slike paradoksale vendinger, dette uansett tekstens egen forsikring om at hyllesten ikke er tilfelle, at unnslippelsen og innfangelsen er gjensidige, kanskje komplementære, at det ene ikke kan tenkes uten det andre. Det er vekslingene mellom dem som er det sentrale, men da ikke vekslinger i en strukturell forstand men heller i en lokal forstand, som noe alltid enestående. I det siterte nevnes også et begrep: "det slette rommet". Dette rommet har sin motsats i det riflede rommet, teksten eksemplifiserer disse to begrepene for oss i følgende passus: "Det släta eller nomadiska rummet ligger mellan två refflade rum: skogen med dess gravitationsvertikaler och agrikulturen med dess rutnät og generaliserade paralleler, dess oberoende trädstrukturer og dess sätt at utvinna trä ur skogen." Det riflede, eller merkede rommet er altså både en naturgjenstand og en kulturgjenstand, det som kjennetegner det er at det er strukturert, at det tvinger bevegelsene i bestemte retninger, bremser dem, aksellerer dem. På samme måte som man ikke kan gå linjalrett igjennom skogen uten å komme alvorlig til skade kan man heller ikke tenke uten å følge sporene som allerede er lagt ut som tankens tvingende føringer uten å havne i forskjellige former for problemer. Staten er den største sjefsrifler, staten bemektiger seg et monopol på riflingen av rommet, riflingen av tanken, den monopoliserer fornuften, eller presser likt og ulikt inn i den autoriserte tankens form. Men skillene mellom det slette og det riflede rommet er ikke så enkle som det kan se ut som: Det er ikke slik at det slette rommet er uantastelig eller ikke-brukbart for utøvelse av makt, eller at det riflede rommet kun utmerker seg ved sine tvingende, maktfullkomne føringer: Den globaliserte kapitalismen beveger seg ved hjelp av nomadens prinsipper, pengene stanses bare for å bevege seg igjen, de "faktiske" bedriftene (de som finnes i kraft av å ha en bygning, en utstrekning, et jordisk areal) er blitt reléer i pengestrømmen, bevegeligheten er ikke lenger en konsekvens av noe, men ett prinsipp i seg selv, en konstant nomadisk bevegelighet som også akkumulerer makt, også makten til å holde andre tilbake i de riflede rom, eller utslette dem. Dette siste representerer en nesten umulig utfordring for den frie tanke, hvordan forholde seg kritisk til en kapitalisme som blir fullstendig identifisert med muligheten, bevegeligheten, friheten?


Tekstutdraget er tungt av tanker, av forsøk på å komplisere gamle begreper, oppfinne nye. Hadde det ikke vært for at teksten gjennom hele forløpet holdes "nede på jorden" hadde den nok vært enda mer grotesk og uleselig enn det den gjerne fremstilles som. Det er dens tvers igjennom konkrete karakter som gjør at den heller virker lett og bevegelig, som om formen har hatt lykkes med å holde tritt med innholdet. Eller omvendt. Deleuze og Guattari henter på løpende bånd frem fagkunnskap fra de forskjelligste fagsfærer, kunnskap som settes sammen igjen på nye og muligens paradoksale måter. Selv fant jeg refleksjonene over likheten mellom verktøyet og våpenet eggende: våpenet er et verktøy med et projektivt potensiale. En slutning med åpning mot alskens ny tenkning.


Dette svenske utvalget har også med en tekst skrevet av Deleuze alene: Postskriptum om kontrollsamhällena. I løpet av noen få sider risser Deleuze, med god hjelp av Foucault, historien om en begynnende forvandling: fra disiplin til kontroll. Fra å bli gjetet fra den ene livsfasen til den andre av en makt plassert på ut- og oversiden av selvet har vi beveget oss inn i en alder hvor disiplinen er sluppet løs. Den hierarkiske orden er blitt avløst av en flat orden: Adelens meritokratiske ethos er blitt alles ethos, kontorrotta stiller opp i ærens turnering. Vi er slippes løs på hverandre som konkurenter på et fritt marked, alle går på akkord, alle sprenger akkorden, ingenting avsluttes noen sinne, fra eksamen til evigvarende videreutdanning. Angsten for ulydigheten er erstattet av angsten for å ikke være begeistret nok, ikke skrike av glede over muligheten til å øde noen av ens entusiastiske kjempekrefter på å puste ny hastighet inn i en treg verden. Med et magnetstripet nøkkelkort om halsen. Dette en generalstreikens litteratur.