Seksualitetens historie

(Klassekampen -96)

Michel Foucault

La volonté de savoir, som verket het på fransk da det kom, er fra 1976 og var kanskje ment som en slags innledning til et forespeilet storstilet prosjekt omkring seksualiteten. I alle fall navnga forfatteren titlene på de tenkt forestående bind. Men på samme tid forsikret han oss om at denne navngivningen bare var prøvende, kanskje til og med en spøk. Av en eller annen grunn lot fortsettelsen vente på seg, de to neste bindene kom først i 1984, året Foucault døde, han rakk bare såvidt å se dem ferdige. Det er delte meninger omkring dette manglende tempoet, den nesten ti år lange forsinkelsen. Noen mener den skyldes at boken fikk en lunken mottagelse (et forhold som andre mener kanskje ikke engang kan sies å være helt riktig), at forfatteren ble motarbeidet og derfor begynte å tvile på sitt prosjekt. Andre igjen ser på forsinkelsen som følge av en intellektuell krise av et annet slag, en slags taushet før en ny Foucault kunne stige frem, den viste hen til en slags avklarende prosess, en utvikling som var nødvendig før en ny og av tiden modnet skikkelse kunne stige frem, den klokere mannen. Sikkert er det at forfatteren, Michel Foucault var og er en størrelse som genererer meninger. Han var helt siden gjennombruddet med Ordene og Tingene fra 1966 et av de hete navnene fra Paris, en helt sentral premissleverandør for alle mulige og umulige samtaler om alt mulig, helt sentral for dem med ambisjon om å tenke noenting. Hans biografi er på en underlig måte dobbeltbunnet, den er på samme tid fortellingen om en stadig skiftende politisk subversiv holdning, en oppvisning av radikalitetens skiftende bilder, samtidig som den er fortellingen om den Franske vitenskapsinstitusjonen, dens gåtefult rituelle liv og kamper. Han ble utdannet ved eliteinstitusjonene, begynte sin intellektuelle løpebane ved Ecole Normale Supérieure og toppet den ved å bli utnevnt til professor ved Collège de France i 1970.

Michel Foucault er et ikon, eller en slags fiksstjerne, et begrep større enn livet selv. Hans dødsbo har blitt til kampplass hvor disiplene slåss om hans arv, krangler om hva den består av, hva mesteren egentlig sa. Nå og da får dyrkingen av ham nærmest groteske utslag, nye "upassende" lesninger blir av forvalterne tolket til ondsinnede angrep på Foucault, forsøk på å fiksere den evig unnvikende skikkelse. Det er kanskje betegnende når den danske oversetteren av La volonté de savoir skriver: "Den franske arkivering av Foucault har iøvrigt for en tid gjort hans værk til genstand for akademisk veneration, snarere end til inspiration - trods Foucaults tilskyndelse til åben læsning af egne og andres værker." (Forøvrig så er det vel få skikkelser mer mistenkelige enn mestre som oppmuntrer til kritikk.)

Sikkert er det at Foucault hadde og har en sentral stilling i en rekke akademiske konfliktlinjer, han er blitt et sentralpunkt debatten (eller noens debatter) dreier seg omkring. Ved å uttale seg om Foucault, eller kanskje rettere, hans verk og tanker, uttaler man seg på samme tid om en rekke andre saker og skikkelser også. Den kanskje mest kjente mobiliserende konflikten av dette slaget er den mellom Foucault og Habermas, en konflikt som raste over lang tid og genererte en rekke mindre nasjonale og lokale akademiske konflikter, små avtrykk av det akademiske mestermøtet.

Som Espen Schaanning skriver i forordet, Viljen til viten er ingen enkel bok å manøvrere rundt i trass i dens tilforlatelige omfang, dens 170 relativt sparsommelige sider. Språket tankegodset er formidlet i er til tider ganske ugjennomtrengelig, stilen er underlig, liksom tung og lett på samme tid, gåtefull og tørr, nøkternt konstaterende og svimlende spekulativ, alt om hverandre. Under lesningen glipper leserens kontroll hele tiden, best som man tror at man har oversikt over det hele, over resonnementets retning og utbrodering, foretas plutselige vendinger som får det hele til å rakne, oppløses.

Boken begynner med en oppsiktsvekkende påstand som bryter med våre tillærte tankevaner, Foucault snur opp-ned på den vante forestillingen om seksualitetens posisjon som egentlig undertrykket, han innleder: "Vi skulle visstnok lenge ha utholdt et viktoriansk regime, vi skal fremdeles idag ligge under for det. En keiserlig snerpethet skulle figurere på vår seksualitets våpenskjold, tilbaketrukket, taus hyklersk." Han fortsetter med å gi et kort riss av den konvensjonelle historien omkring kjønnet, en historie hvor en rekke instansers vekst og interne forhold til hverandre liksom passer inn i fortellingen omkring kvelningen av den frie seksualitet. Han nevner også Freud, den liksom begynnende frigjøringen i vår tid, det endelige oppgjør med tabuene. Denne konvensjonelle fortellingen om seksualiteten danner utgangspunktet for det som virker som bokens egentlige anliggende; å gjennom påvisningen av denne konvensjonelle fortellingens snedighet presentere en ny og annen maktteori.

I den konvensjonelle maktteori er makten forbundet med forbudet, sensuren. Makten er apparatet som hindrer sannheten i å komme frem. Foucault mener at denne maktteorien ikke oppfanger den moderne maktens egenart, makten har siden den klassiske tidsalder gjennomgått en "dyptgående transformasjon" skriver Foucault:"Skatteoppkrevningen" blir i mindre grad den viktigste formen for maktutøvelse, men bare en av mange maktformer som har som funksjon å stimulere, forsterke, kontrollere, overvåke, forøke og organisere de kreftene den underlegger seg: en makt som heller er innrettet på å produsere krefter, få dem til å vokse og samordne dem, enn en makt som er henvist til å demme opp for dem, avlede dem eller ødelegge dem." Makten er med andre ord produktiv, den er skapende, ikke bare negativt sansksjonerende. Her er det seksualiteten som tema kommer inn, den er et eksempel på en instans eller størrelse som blir skapt i takt, eller sammen med maktens transformering, en størrelse som ikke egentlig er til å skille fra makten, eller som han selv skriver det; "Seksualiteten fremtrer snarere som særlig tett knutepunkt for maktrelasjonene". Og det er enkelt for Foucault å tilbakevise den sensurmyten vi er oppvokst med ved å simpelthen fremvise all den snakk og viten som er produsert omkring seksualiteten. Han hevder at i stedet for tausheten så har en eksplosjon omkring kjønnets diskurs funnet sted. Denne diskurseksplosjonen omkring kjønnet henter sin begrunnelse i nettopp jakten på sannheten som vi liksom først nå er kommet i kontakt med i henhold til den myten Foucault skriver i opposisjon til. Seksualiteten slik vi kjenner den produseres innenfor det moderne som det privilegerte område for oppdagelse av sannhet. Kjønnet blir størrelsen hvor sannheten ligger lagret i en slags forvansket form, en sannhet som bare kommer for dagen ved hjelp av list, vitenskapelighet, eller instrumentell dechiffrering. Foucault knytter denne moderne viljen til sannhet bakover i historien ved å vise hvordan dens teknikk snylter på eldre tiders metoder for fremtvingelse av andre sannheter, bekjennelsen. Bekjennelsen er metoden for oppdagelsen av seksualiteten, gjennom en nitidig bekjennelse som ikke lenger så mye dreier seg omkring den konkrete handlingen som hele den bevisste og/eller dunkle motivkretsen som omkranser handlingen, bekjennelsen av alle de små hemmelighetsfulle forhold, ørsmå impulser, søte små kimer til lyst. Denne nye formen for bekjennelse, hybriden mellom middelalderens bot og den moderne vitenskapelighetens krav til detaljert sannhet, har siden seget inn i alle omgangsformer, dannet en slags lyst på egen hånd, lifligheten over å bli observert, reellt eller potensielt, av andre eller seg selv. Introspeksjonens tidsalder, eller det indre imperativ, som han skriver. Vi er blitt bekjennende vesener, skriver Foucault, den eneste kjente sivilisasjonen som punger ut i dyre dommer for å snakke om sex. Og kanskje er det blitt som han skriver der han søker å skille mellom det han kaller vår form for tale om kjønnet scientia sexualis, "det rensede og nøytrale synspunkt" og ars erotica, den andre kjente prosedyren for produksjon av sannheten omkring kjønnet der sannheten blir kondensatet av selve nytelsen, at scientia sexualis er blitt vår ars erotica Kanskje gir den vestlige pornografien de beste holdepunkter for en slik tanke, den er ofte konstituert rundt det klinisk sansende blikket, kjønnets fikspunkter blir blåst opp til de dekker hele horisonten, gjentatt, gjentatt og gjentatt. Små punkter av anatomiske detaljer, gåtefullt blåst opp, erotismens tråder spinnes mellom seriene av klinisk granskende close ups.

Et underlig punkt i Foucaults maktteori summerer han selv opp når han hevder at makten, eller maktrelasjonene er "både intensjonale og ikke-subjektive." Det er som om det hele ender opp i en underlig selvmotsigelse, en forklaring av maktens som et slags stoff i seg selv, en slags strukturell betingelse det er umulig å omgå, eller unnslippe ved å henvise til motiver og subjekter. Likefullt gir den god mening i forhold til resten av det han skriver om f.eks. maktens annektering av sannheten som strategi. Det er lettere å forstå det intensjonalt ikke-subjektive trekket på bakgrunn av vår egen liksom helt-igjennom-demokratiske tidsalder, i den er det som om sannheten og godheten tyter frem fra alle mulige kanter på en og samme tid, i stedet for at den blir spredt utover fra en privilegert punkt utfra en eller annen listig kalkulasjon, som om den derved, ved sin spredning, er nettopp god sannhet. Men samtidig danner denne gåtefullheten ett kanskje skummelt punkt i hans forfatterskap, skummelt fordi det så lett kan avle en slags sløvt vitende temperaturløs vitenskapelig paranoia hos lydige lesere, det er lett å innbille seg at man stiger opp i vitenskapsbiotopens øverste næringsledd ved å adoptere en slik fundamentalmistenksomhet, at den så og si berger en fra dumheten.

Et annet interessant punkt er motstanden. Ifølge Foucault er motstanden til makten bakt inn i den, ikke til å skille fra den. "Der hvor det er makt er det motstand" Motstanden eksisterer i maktrelasjonenes strategiske felter som det heter, uten motstand ingen maktstrategier, ingen produksjon, motstanden er komponenten som produksjonen av stadig nye diskurser er avhengig av. Motstanden skaper bevegelse, danner nye mønstre, ofte overraskende. Et godt eksempel på motstandens overraskende veier blir nevnt, de homofiles rettighetskamp snylter på seksualitetsanordningens produksjon av dem som utgruppe, perverse, avvikende. Forøvrig gir Espen Schaanning glimrende anskueliggjørende eksempler på motstandens funksjon for makten i etterordet der han viser hvordan pedagogikken ikke ville være til hadde det ikke vært for gjenstridigheten.

Finnes det da ikke noe punkt for forfølgelse av noe annet, en slags unnslippelse? Slike spørsmål danner de springende punkter i den langvarige disputten omkring Foucault. Selv mener jeg at han leverer ansatsene til en slags unnslippelse i en beskrevet bevegelse i retning av oppfinnelsen, skapelsen ars erotica , at livet og nytelsen kan leves uten den allestedsnærværende sannhetsambisjonen, i oppfinnelsens rike. Som han uttalte i et intervju i 1982: "Seksualiteten er en del av vår adferd. En del av vår jordiske frihet. Seksualiteten er noe vi selv skaper. Det er vår egen skapelse og mye mer enn oppdagelse av en hemmelig side av vårt begjær. Vi må forstå at med vårt begjær kommer nye former for forhold, nye former kjærlighet, nye former for skapelse. Sex er ikke skjebne, det er en mulighet for et skapende liv."