Suge

Inghill Johansen
(Kritikkjournalen -96)

Inghill Johansen


Den genren som med gufs fra alt mulig rart kalles "prosalyrikk", nærer seg i all hovedsak ofte av brudd med tiden. I denne genren blir den "naturlige" tiden liksom kastet opp i luften en siste gang, stoppet og deretter satt igang igjen etter konvensjonens uendelig mange regler og forordninger. I all hovedsak er det en art langsomhet som slippes ut av denne ombrekkingen av tiden, en langsomhet befridd fra hastighetens, kronologiens, årsakenes og virkningenes tilsynelatende selvinnlysende logikk. Nedbremsingen gjør det mulig å fremstille noe annet enn det som tilsynelatende alltid er. Ikke at nedbremsingen bare er en teknikk, heller et slags potensielt skapende medium, langsomheten blir på et vis verket. Ikke at langsomheten er et slags nødvendighetens kjennetegn for genren. Langt i fra. Det kan like så godt være hastigheten, eller det manglende fokus, eller noe helt annet.

Suge kaller seg selv for prosa. Ikke vet jeg hvorfor denne insisteringen blir regnet for nødvendig. Den er hvertfall preget av en art langsomhet. Bevisstheten det hele er filtrert igjennom er i ferd med å miste balansen. Herav langsomheten, nedbremsingen, viljen til å se etter det som kanskje få andre ser etter, de selvinnlysende langsomme prosessene som ustanselig finner sted uten at noen merker noe. Hun tenker på å sette en lapp for det ene øyet, så det andre, liksom for å dempe inntrykkene, kanskje for å nedette hastigheten for ikke lenger svimle, svaie. Et slags indre drama finner sted. Det står: "Ingen fremmed vil kunne tolke disse tegnene."

Kanskje ikke, men derfor leser vi videre uten stans til det liksom er over. Den er på en måte uendelig lettlest, Suge. Den kan leses på en time eller to. Men den bør nok leses med den samme langsomheten som den tilsynelatende er skrevet i. Den er sanselig i ordets beste forstand, den sansende bevisstheten kom til å stå merkelig klart frem for denne leseren:

"Hva mer er det å si? At de roper på meg inne fra kafeen. At jeg går inn til dem for å la dem fortelle. Det glatte gulvet som alltid er så lett å bevege seg over. De små steinene under den blanke overflaten danner et uryddig mønster som holder meg våken. Om kvelden når lampene er tent, glinser det i dem som i steinene i en elv, og jeg ligner en fisk som glir over. Jeg hører. Det er slik det er blitt. Det er som om jeg er skapt for dette."

Den formidlende langsomheten skaper ny langsomhet for den som gidder. Det er vel det som på et slags sett og vis er hele vitsen. Er det ikke?