Gaven

(Klassekampen -96)

Marcel Mauss

Vi smykker oss med vår altomfattende rasjonalitet. Vårt økonomiske system gir vi naturlovens karakter ved å tenke oss det nøytralt, fritt for utenforliggende faktorer, fordommer. Markedets gjennomslag tenker vi oss bundet til en fremvoksende praksis av fornuft, den kjølige kontraktens rene historie. Evnen til å kalkulere og overveie er vårt særtrekk tenker vi, det er et slags trekk som skiller oss fra "de andre". Disse "andre" lever videre med en rekke sideløpende for oss åpenbart kolliderende praksiser, deres samfunn preges av at ingenting går fremover, alt retarderes, sinkes, løper ut i den prehistoriske "trege" sanden. Det er få som egentlig lar seg forurolige av den tiltagende forvirring som denne massive underordningen under markedets naturlov fører med seg: at selv åndeligheten har fått varens karaktertrekk, at tingen i tiltagende grad har blitt ikke-materiell, en tilstand eller ren hastighet, sirkulasjon. Det foruroligende trekkene drukner under det betryggende trykket av selvforsikrende snusfornuft, vi lever i den beste av alle tenkelige verdener, hvorfor gjøre noe annerledes? Gaven av Marcel Mauss er et verk som griper forstyrrende inn i fortellingen om den selvrealiserende fornuften, i den selvforherligende historien om den rasjonelle økonomiens fundamentale forskjellighet i forhold til ulike former for "tradisjonalisme". Gaven avslører det fornuftsfetisjerte markedetets "skammelige" opphav, den viser hvordan mange av de praksiser som idag gis en snusfornuftig rentabel forklaring har opphav i en slags allmennmenneskelig sosialt forpliktende dunkelhet.

Gaven

Gaven er en sosialantropologisk klassiker fra 1925, opprinnelig trykket i et fransk sosiologisk tidsskrift. Forfatteren Marcel Mauss (1872-1950) er kanskje mer kjent blant ikke-antropologer som en slags sentvirkende inspirator for andre og senere franske tenkere enn som produsent av egne tekster. Hans undersøkelser og hovedanliggender i denne boken dannet blant annet et sentralt bærende element i George Batailles forsøk på å skape en ny teori om økonomien, en ny økonomisk teori tuftet på overskuddet snarere enn den allesteds teorikonstituerende mangelen. Mauss´ bok er på alle mulige måter sin klassikerstatus verdig. Den virker på de fleste måter mer nåtidig enn de fleste bøker skrevet ifjor. Den kombinerer på en enestående måte den detaljerte undersøkelsen med den visjonære teoridannelsen og danner derved et eksempel til etterfølgelse i en fagverden preget av en stadig mer omfattende, tørrere og mer meningsløs produksjon av svulmende tekster uten poenger og dristighet. Det språk den er formidlet i er i stor grad av en fortettet, men likefullt forbausende klar, karakter. Den hyppige forekomsten av alle mulige lokale og rikt differensierte betegnelser og uttrykk legger ingen demper på tekstens overordnete og lett tilgjengelige grad av spenning og meningsmettethet. Dens omfattende noteapparat kan virke drepende, men som det befriende står i note nr. 6 i innledningen: "Notene er bare uunværlige for spesialisten." Og da slipper vi unna.

Metoden

Verkets metode er den komparative sosiologi. Ved en dobbeltbevegelse opplyser verket om en rekke lokale forskjellige økonomiske skikker samtidig som det etablerer en mer generell teori. Emnet er utvekslingen av gaver i samfunn som Mauss selv kaller for arkaiske; øysamfunn i Stillehavsverdenen, indianerstammer i det nordvestlige Amerika og ulike tidlige former for europeisk økonomi. Disse studerte systemene av gaveutveksling gir samtidig, i følge Mauss, innsikt i disse samfunnenes hele sosialitet fordi systemet av gjensidig gaveutveksling av er "totale". Termen "total" betyr at utvekslingen av gaver på en og samme tid representerer et samspill hvor alle av disse samfunnenes institusjoner er involvert. Gaveøkonomien er er en økonomiform som historisk sett ligger foran vår egen markedsøkonomi hvor pengesfæren liksom har blitt skilt ut som egen sfære. Men likefullt hevder Mauss at gaveøkonomien også representerer en slags grunnleggende markedsøkonomi, han skriver i en åpen opposisjon til fortalerne for den tanke at det noengang skulle ha eksistert en naturøkonomi: "Det synes ikke som om det noensinne har eksistert noe som minner om det man kan kalle naturlig økonomi, verken i epoker som er nær oss i tid eller i de samfunnene vi temmelig upresist klumper sammen under merkelappen primitive eller laverestående." økonomien har alltid vært utspekulert kunstferdig, en ladet sfære for alt mulig. Gaveøkonomien hviler på tre gjensidig betingede og konstituerende forpliktelser: Plikten til å gi, plikten til å motta og plikten til å gi tilbake det man får, eller mer. Disse reglene er på samme tid klare og uklare. Klare nok til å etablere en stabil orden, uklare nok til å binde den samme orden sammen over tid, det diffuse og aldri avsluttede preget sørger for en sosialt samlende følelse av uopphørlig skyldighet.

Et nett av skyldigheter

Plikten til å gi og ta er helt grunnleggende i disse samfunnene, gaven er institusjonalisert, den representerer ikke, som den liksom ideelt sett gjør hos oss, (hvor den individuelle, subjektivt, psykologisvangre ³ærlige² investeringen er av enorm viktighet) en liksom subjektiv, helt frivillig gest: "å nekte å gi, å unnlate å invitere, og å nekte å ta imot er det samme som en krigserklæring; det er å nekte å inngå allianse og fellesskap." Den arkaiske formen for gaveøkonomi er betinget av svake eller ikke-eksisterende skiller mellom ting og mennesker, ting og guddom, eller åndelighet. Gaven er en fremstilling av en besjelet verden, besjelingen gjør at ingenting er uskyldig, alle ting er ladet med vedvarende og ofte truende mening. Tingenes opprinnelige eiere kleber ved tingen lenge etter at den har blitt gitt bort avlevert, giveren gir ikke vekk en ting, men seg selv. Det er uhellsvangert å bli sittende med de besjelede gavene, de må sirkulere, vandre omkring, slik at ånden i dem oppfylles ved at de til slutt havner hos dem som i begynnelsen gav dem bort. Giveren får ved sin gave et tak på mottageren, et tak som ikke så lett utlignes. I dette taket ligger også gaveøkonomiens enormt integrerende kraft, gaveutvekslingen sikrer at samfunnet blir hyllet inn i en tåke av skyldigheter, et finmaskede nett av en totalomfattende sirkulerende gjeld, alle skylder alle alt.

Representativ sløsing

Våre rasjonalitetsidealer forbyr oss vedvarende og åpen omgang med en besjelet verden. Vi løser problemet ved å isolere visse deler av verden, de besjelede trekkene, skyte dem ut av "virkeligheten" og så føre dem tilbake igjen i nye skikkelser, som en slags rerformulerte sannheter eller funksjoner som deretter kan fungere sosialt eller individuelt produktivt etter ett eller annet snusfornuftig skjema. Den sosialt integrerende gaven gjenfinner vi således i sin reneste og mest parodiske form i den underholdende og moralske gangsterfilmen hvor Gudfarens tilsynelatende uendelig sløsende gavmildhet betales med like uendelig underordning og lojalitet. Og vi elsker denne katastrofale og eksotiske lojaliteten. Men de fleste trekkene lever likefullt videre innkapslet i den fungerende praksis, om enn under helt andre forklaringer: Representasjonen, både den offisielle og den som næringslivet forestår, er den nåtidige scene for den arkaisk sløsende og sosialt integrerende gaveutvekslingen, her ødes krefter, tid og penger over en lav sko. Representasjonen en sløsingens nådeløse verden, her skal pengene brennes uten annen funksjon enn at røyken fra bålet skal være preget av en vekselsvis smigrende og skremmende grandezza. Noe å tenke på neste gang en ser en fet mann med en sigar i munnviken, tanketomt roterende sin dyre cognac ansikt til ansikt med sine mette gjester, han slåss og sløser, sløser og slåss. Hans snusfornuftige forklaring trenger du ikke legge så mye vekt på, forestill deg heller hans følelse av potens og makt, en fest for sjelen, gammel som selve mennesket. En annen sosiolog Thorstein Veblen har beskrevet disse trekkenes mer moderne tapning i en annen klassiker The theory of the leisure class , et verk som i store deler er viet en historisk gjennomgang av mannens sosialt konstituerende forbruk, og i likhet med Gaven etablerer Veblens bok en historisk kontinuitet som i sterk grad bryter med den moderne ideologiserende forklaringen av forbruk og ulikheter. Gaven er en myteavslørende bok, men det er våre myter om oss selv som er hovedobjektet for den, ikke "de villes" alle mulige underligheter.