Rusens historie

(Klassekampen -96)

Bjørn Qviller


"Kva er ringare enn å rekne på verdien åt ein god mann, når dygda korkje kjem for fortenesta si skuld eller fer bort for tapet si skuld?"

Det norske symposiet? Stinne av friskpresset appelsinjuice og skummet kultur bankes det allerede opplagte gjennom. Det norske symposiet, bildet på det må være Den Norske Regjeringens budsjettsammenkomster oppe i skogkanten et sted, det allerede "tradisjonsrike" rurale "tenketankenv hvor ministrene er ikledd bunader, striskjorter, lusekofter, havrelefser. Rødkinnet, eplekjekk ministerungdom. Halvparten av dem jogger for å orke mer, resten bare orker mer. Symposiedagene er over, ingen tenker lenger i fylla. Samfunnet er ikke lenger annet en gravalvor på amfetamin. Drikkebrorskapet er over, det absurde svettebrorskapet har tatt over, avgjørelsene lar seg ikke fatte, avgjørelsenes imitasjoner foretaes mens man sitter omsluttet av treningslaboratoriets blanke krom, ingen angstens svette, bare overanstrengelsens vakre svetteperler, som fettperler i samfunnslapskausen, tegnet på velstand og overflod.

Nå er ikke Qvillers bok en bok om rus i tradisjonell forstand. Tittelen virker faktisk som et litt ubehjelpelig forsøk på å videreføre et element fra den opprinnelige tittelen, Battles & Bottles, nesten som for å skape en litt sensasjonell tilleggspenning som denne boken absolutt ikke trenger. Den er spennende nok i seg selv. Boken er snarere en slags menneskebildenes historie, en slags antropologienes historie. Forholdet til rus, eller drikkefelleskapet, er heller en slags innfallsport til hovedanliggendet. Som han selv sier det: "Hovudpersonen eller "helten" i denne boka er dei formelle eller uformelle samlingane av vener der drikking speler ei rolle, det vi her kallar symposia."

Symposienes funksjon var å skape sosial og politisk integrasjon, virke moralsk styrkende, gjøre fiender, fremmede og venner om til slektninger (i en vid forstand) og til sist være selve forumet for avgjørelsen, eller hvertfall diskusjonen som førte frem til avgjørelsene. All denne integrasjonen gjøres mulig ved at denne næringsinntakssituasjonen var ladet med mening, delingen av bordets gleder var i en viss forstand deling av blod, en deling som skapte nye sosiale størrelser uten at de gamle gikk tapt utover en midlertidig oppløsning kanskje. Dette siste danner grunnlaget for den smule sorg som Qvillers bok er preget av. For under symposiet ligger en helt annen tenkning omkring det sosiale enn det som preger oss. Symposiet hviler på en positiv vurdering av vennskapet, en tanke om mennesket som et tvers i gjennom sosialt vesen. Vennskapet er en naturlig størrelse skriver Aristoteles. Det ideale vennskapet har ingen instrumentelle føringer. Som romeren Seneca skriver: "Kva er ringare enn å rekne på verdien åt ein god mann, når dygda korkje kjem for fortenesta si skuld eller fer bort for tapet si skuld?" Symposiesosialiteten hviler på en sideordnende integrering som i følge Qviller gir dem en enestående stilling i historien:"Den freden mellom folka som har rot i gåvebytet, skil seg frå den freden ein finn i den klassiske kontraktteorien. Kontraktteorien krev underkuing, ofte med terroristiske middel, som hos Hobbes." Den sideordnende integreringen tar vare på to forhold samtidig, den integrerer samtidig som den opprettholder friheten.

I den første delen av boken fremstiller Qviller en rekke forskjellige symposiekulturer: den greske, den irske, den germanske. Han fremviser en rekke sammenfallende trekk ved disse kulturene. Denne delen av boken er svært levende fortalt kulturhistorie omkring farer og velsignelsene i en mandig politisk kultur hvor den høviske konkurransen danner grunnlaget for maktens bevegelser. Deretter tar han fatt på historien om forvandlingen, historien om hvordan og hvorfor symposiekulturen ble satt under et press, for så å forsvinne, eller bare leve videre i mer eller mindre lukkede enklaver. Slangene i det Qvillerske paradis er de religiøse bevegelsene i periferien av de greske og romerske sivilisasjonene, eller kanskje heller den institusjonaliserte bruken av deres "innsikterv etter at de var blitt offisielt nedkjempet av en voksende og stadig mer statsinfiltrert kristenhet. Her står kirkefaderen Augustin sentralt, eller mer presist kirkefaderens syn på arvesynden, et syn Qviller fører tilbake til en slurvete lesning av sentrale passasjer i den hellige tekst: "Augustin tolka den upresise omsetjinga av den siste setninga "in quo omnes peccaverunt" slik at "alle har synda i han". For Augustin viste dette til Adam, som blir nemnd i opninga. Han forklårte det med at vi alle et medskuldige med Adam, derfor fortjener vi alle straff. Denne spåklege mistydinga er grunnlaget for arvesynddogmet i den vestlege kyrkja." Med denne lesningen av teksten ble alt menneskelig ondt, en pøl av synd med alle konsekvenser dette måtte føre med seg. Den mest sentrale konsekvensen er her at sosialiteten blir vurdert radikalt annerledes, i en verden gjennomsyret av en ond skjebne som det er umulig å vaske av seg har ikke lenger vennskapet noen verdi, sosialiteten er en falsk hildring, det eneste sanne mulige vennskap er vennskapet med Gud. Senere viser Qviller hvordan denne innsikten danner grunnlaget renessansefilosofenes oppgjør med aristotelisk tenkning, hvordan Staten blir innsatt som jordisk Gud, eller hvordan Staten ifølge Augustin, Hobbes og Machiavelli blir en nødvendig innsatt terrorist i denne verden hvor ondskap, svik og aggresjon er de eneste sanne sosiale grunnstoffer. Alt dette understøtter bokens hovedhypotese, staten er en kulturtilstand, en konstruksjon hvilende på hauger av glemte og halvglemte fortellinger, en løsning på spørsmål ingen lenger stiller: "Forskarar som legg vekt på eigenbaten som drivkraft for menneskelege handlingar, ville bli betre i stand til å gjere greie for seg dersom dei granska dei metafysiske føresetnadenefor sine eigne teoriar. Basisen for ei slik gransking finst i kapitla 11-19." Les de andre kapitlene mens du nå holder på, la deg føre inn i sosialitetens mytiske irrganger via Qvillers refleksjoner over mjødet, vinen, honninghumla og den magesure pietistslangen ved navnet Augustin.