saligheten

Inn i saligheten


Kapitel 6
(Universitetsforlaget 1996)

6. Et stilig instrument.


Stortingsmelding nr. 61 (1991-92)
"I dagens kompliserte virkelighet vil derfor den enkeltes evne til å sortere inntrykk og informasjon, til å finne nye løsninger, være avgjørende. Vi vil stadig oftere bli stilt overfor utfordringer som forutsetter kreativ tenkning, kritiske valg og selvstendig handling. En kulturpolitikk for nitti-årene må derfor formes i spennet mellom tradisjon og nyskapning."
"Vårt samfunns viktigste vekstevne ligger i summen av enkeltmenneskenes skapende kraft, kompetanse og muligheter til problemløsning. En kulturpolitikk for nitti-årene må derfor gi plass til også det dristige, det utfordrende. All utvikling er et samspill mellom tradisjon og nytenkning, teori og praksis, følelser og intellekt. Fremskrittet ligger i menneskers evne til å finne løsninger på kjente så vel som nye problemer."

Den sist ankomne sosialdemokratiske kulturmeldingen representerer en ny type omdreining i den moderne velferdsbyråkratiske redusering av alle ting til ren administrasjon. I 70-tallets kulturpolitikk var det kulturen som ble avlivet som egentlig selvstendig område. Nå er det politikken, uansett prefikser, som står for tur. Samtidig som dette politiske avviklingsarbeidet finner sted blir en ny størrelse foreløbig prøvende konstruert: Det nye selvadministrert tilpasningsdyktige og oppgraderbare subjektet: Borgeren i tiden.

70-tallets kulturpolitikk var preget av en slags tidsriktig motkulturalitet. Kulturpolitikkens egentlige mål lå liksom utenfor tidens tendenser, tendenser som ofte ble eksplisitt forklarte som uheldige. Dette velferdsideologiske preget ble i den allmenne politikken gradvis svekket utover på 80-tallet. Den forrige meldingen ga slipp på 70-tallets språkbruk uten å egentlig erstatte det med noe nytt utover en slapp markering av tradisjonelt verdikonservativt tankegods, forskjellige pust fra fortidens endeløst opposisjonelle. Det er først i denne meldingen at alle tidsåndens aktuelle elementer setter hverandre i muntert selvfeirende stevne. De gammeldagse politikkonstituerende friksjonene mellom marked og politikk, mellom subjekt og sosialitet er tilsynelatende oppløst, eller like ved å bli det. Den virkelige tiden kan begynne.

St.m.nr.61 har en annen språklig fremstillingsform og hurtighet enn de foregående meldingene. Jakten på den nye tidens kulturbegrep manifesterer seg i stilen, hastigheten. Avsnittene i innledningen, som representerer meldingens credo, inneholder momenter fra alle livets tenkelige sfærer; det indre og det ytre, det høye og det lave, verdien og markedsverdien, tradisjonen og avantgarden, protesten mot tingliggjøringen og fetisjeringen av konkurransen. Alt sammen konstant blandet, gjentatt, restrukturert og gjentatt igjen, nesten som om stilen skulle representere et intendert formkondensat av tidens lokkende kaotiske dynamikk, som om den skulle være et slags grep for å vise den nye orienteringens tvingende nødvendighet. All ordrikdommen klarer likevel bare nesten å skjule meldingens egentlige mangel på innholdsmessig substans.

Det instrumentelle kulturbegrep.


Stortingsmelding nr. 61 er en tildels åpen fortale for det instrumentelle kulturbegrep, i klar opposisjon til de tidligere kulturmeldinger som standhaftig skjulte sine egne instrumentelle tendenser bak de evig gjentatte trivsels- og egenaktivitetsfraser.
"Den strategiske betydningen av god design bør være åpenbar. I en situasjon der forbrukerne stiller store krav til produktene, og konkurransesituasjonen gjør at valg av produkt treffes raskt, er design en nøkkelfaktor for suksess. Arbeidet for god design er derfor både næringspolitikk og kulturpolitikk. God design bærer bud om at produktet er tilvirket i et land der kvalitet, grundighet og fornuftig bruk av ressurser står i høysetet."
Meldingen representerer noe avgjørende nytt i norsk kulturpolitikk ved bevegelsen i retning av å integrere, eller kanskje heller underordne, kulturområdet innunder samfunnets økonomi og produksjonsliv. Det nye er ikke at den offentlige kulturinnsatsen blir forklart ved hjelp av regnestykker, det ble allerede gjort fra begynnelsen av, da kulturinnsatsen ble økonomisk legitimert ved en tanke om at den ble inntjent ved besparelser på helse- og sosialsiden, den motkulturelle, retarderende kulturpolitikken skulle bøte på modernitetens menneskelige slitasjeskader. Det nye er at kulturinnsatsen blir legitimert ved å regne den som en helt konkret økonomisk vekstfaktor, et mer eller mindre rent næringspolitisk instrument. En kan se på det som en endelig kulturell sekularisering, den endelige defloreringen av kulturområdet, et naturlig foreløbig sluttpunkt i modernitetens omgang med kulturen, en omgang som begynte med å regne kunsten som håndverk, kunnen, sneiet den innom det hellig, halvsekulært opphøyede, for å ende opp med den som en slags vekstfremmende faktor på lik linje med alt annet faktisk og mulig foreliggende.

Konkret vises den nye instrumentalismen ved en rekke av tanker og utsagn som i utforming ikke skiller seg nevneverdig fra reklamenspråkets kvikt intetsigende produktprofilerende sjargong:

"Ved å trekke den kulturelle dimensjon inn som drivkraft på ulike områder i samfunnet skapes verdier som i sin tur bidrar til å utvide dagens verdiskapingsbegrep. I dag brukes dette begrepet først og fremst om materielle og økonomiske verdier. Like viktig verdiskaping skjer ved formidling av kunnskap, ved at det skapes og formidles kunst, ved at mennesker tilføres nye impulser og får anledning til utfoldelse og opplevelse. Den verdiskaping som i første omgang bidrar til menneskelig utvikling og glede, vil i neste omgang også kunne stimulere til en materielle og økonomisk verdiskaping."

Kulturen er et element i nasjonens (som innenfor denne konteksten ikke lar seg skille fra bedriften) kamp om markedsandeler, den er en art kapital som riktig investert kan gi avkastning. Bak dette ligger en strategisk fundert drøm om et nykonstruert (eller kanskje heller reoppdaget) bilde av en estetisk bevisst og høykompetent nasjon. Norge som et slags logo, et slags grafisk tegn som lar seg omsette på et åpent internasjonalt marked.
"Departementet ser positivt på næringslivets samarbeid med kunstnere og kulturinstitusjoner. Dels fordi dette er et utslag av økt bruk av kunst og kultur, dels fordi kunst og vitenskap er avgjørende for vår evne til nytenkning og omstilling. Enkelte bedrifters satsing på samtidskunst og de mer eksperimentelle uttrykk er i den forbindelse viktig."

Bevegelsen i retning av å gjøre alle kulturområdets gjenstander og tilstander til produkter, og som produkter gjøre dem til aktiva i kampen om kundene omfatter alle kulturens hierarkisk ordnede sfærer, fra den tradisjonelle høykunsten til manifestasjonene av det utvidede kulturbegreps likhet. Den "avantgardistiske" kunsten skal selge inntrykk som formidler nasjonens naturlige forhold til det innovative, dens evne til fordomsfri nyskapning. Denne formen for kunst blir assosiert med ingeniørens djervt nyskapende blikk, oppfinnelsen. Det samme høykulturelle blikket for "den rene form" skal også danne grunnlaget for den nye satsingen på industridesign. Den tradisjonelle estetikken, den gamle byggeskikken og folkloren, skal vitne om norskhetens naturlige forhold til det særegent vakre, den gir også den nye satsingen et slags historisk fundert naturgrunnlag. Historien om "industrireisingen" skal bli musealt formidlet, kulturhistoriske tablåer skal vise nordmennenes innovative kraft, hvordan en særegen innsatsfyllt form for "vilje til kunnen" klarte å forvandle stein til gull, tilbakeståenhet til teknisk perfeksjonert velferd for alle. Folket selv blir til et aktiva, det folkelige engasjement blir tolket som et norsk særpreg, et omsettelig kulturelt trekk. Den påståtte egaliteten blir et fenomen som formidler en spesiell dynamisk form for kompetanse, en slags særnorsk demografisk synergieffekt. 70-tallets utvidede kulturbegrep blir også nytolket inn i den nye instrumentalismen. Egenaktiviteten som ble vekket av dette begrepet har utløst en ny følsomhet for kulturelle opplevelser og kulturell vitalitet og ført til et høyere verdiskapende aktivitetsnivå. I denne instrumentaliserende bevegelsen blir også tankeretninger som i utgangspunktet hadde en antikommersiell brodd, integrert inn i den materielt verdiskapende bestrebelsen, den stilrene, enkle (og tilfeldigvis kommersielt vinnende) formen blir et vitne om en etisk ansvarlighet overfor naturen, et vitne om en særegen nasjonal form for etisk fundert fornuft.

"Regjeringen vil fastholde at det ikke er en oppgave for statlige eller andre myndigheter å definere innholdet i kulturytringer, men samtidig ser den behovet for å redegjøre for de begreper som legges til grunn for politikken fremover som redskaper til forståelse og handling. Et fruktbart skille går mellom det verdiorienterte og det beskrivende kulturbegrep."

I meldingen opprettholdes den statlige motviljen mot den åpne definisjonen av kulturbegrepet. Dette trekket videreføres og gjøres liksom innlysende med de samme slags språklige krumspring som i de forrige meldingene, en slag begrepsteknisk ordflom som liksom skal oppløse definisjonsvegringen som problem. Som i de andre meldingene må definisjonen søkes og finnes i de medfølgende støttebegrepene. På 70-tallet var trivsel det medfølgende og egentlig definerende støttebegrepet. Det stadig repeterte trivselsbegrepet viste til det tilsynelatende udefinerte utvidede kulturbegreps retarderende sosialmedisinske innhold. St.m.nr. 27 (1983-84) knyttet kulturen opp til verdien, en på overflaten annen type mål. I denne meldingen er det sentrale hjelpebegrepet ordet kvalitet. Dette begrepet passer inn i bevegelsen i retning av å gjøre kulturpolitikken om til et næringspolitisk instrument. Kvaliteten er den størrelsen som ønskes innarbeidet som kjennemerke ved det norske, den norske produksjonen. Begrepet kvalitet er slikt sett den perfekte følgesvenn til det instrumentelle kulturbegrep, det er et begrep som til tross for sin bakenforliggende kommersielle misjon også har en aura av selvinnlysende fornuft og soliditet ved seg. Begrepet er mer eller mindre uangripelig, på et snurrig sett verdinøytralt på en slags moralsk korrekt måte. I meldingen søkes kvalitetsbegrepet gjort kunstpolitisk relevant ved en forsøksvis redegjørelse:

"Knyttet til kunst er begrepet kvalitet sentralt. Departementet legger til grunn at kvalitet må finnes i det uttrykk eller den opplevelse som gir mening og engasjement, som skaper eller endrer holdninger, som gir innsikt og erkjennelse, gir identitet og danner forbilder. Både estetikk og funksjon, håndverk og uttrykk, appell og kommunikasjon må ha kvalitet innebygd."

Redegjørelsen er egentlig helt og holdent innholdstom. Den forvirrede og ugjennomtrengelige strukturen som sitatet fremviser klarer bare for en kort tid å skjule at denne insisterende viljen til kvalitet ikke kan bety noenting, det finnes ingen politisk, filosofisk, estetisk eller etisk tanke bak det, kvalitetsbegrepet er et nytt slogan, et slags kommersielt mantra som blir gjentatt og gjentatt og gjentatt inntil det sitter selvinnlysende spikret fast i alle panner som alle norske tings naturlige grunnlag, egenskap og mål.
Denne meldingens instrumentaliserende bevegelse har ikke noe annet egentlig naturlig sluttpunkt enn nedleggelsen av Kulturdepartementet som selvstendig enhet og heller legge det inn som en avdeling under Næringsdepartementet. Den instrumentaliserende ambisjonen har likevel gradvist avviklet det opplærende moralske trekket det en gang hadde da det lå innunder Kirke og undervisningsdepartementet, og har etterhvert gjort området om til et næringspolitisk instrument. Forvaltningen av den nye viljen, det nye kulturbegrepet, ville utvilsomt bli bedre ivaretatt innunder Næringsdepartementet enn i et Kulturdepartement som så åpenbart er preget av at det ikke lenger helt klarer å bestemme seg for hva det egentlig ytrer seg om når det produserer sine forvaltende aktstykker. Den eneste motforestillingen til Departementets nedleggelse er kulturens uomtvistelige verdi som sentimentalt tegn, begrepet er umistelig produktivt på grunn av denne tegnverdien. Kulturens vedholdende avglans av det sekulært hellige gjør den til et drømmebegrep for enhver administrators bevegelser og påfunn.

Borgeren i tiden.


Etterkrigstidens politikk begynte med en visjon om en annen verden. Kulturen var i denne visjonen et viktig element i oppbyggingen av det nye, kulturen og dannelsen skulle demokratiseres og deretter danne den åndelige byggesten i konstruksjonen av det nye velferdsdemokratiet. Kulturen hadde med andre ord en implisitt samfunnsbyggende funksjon. Etterhvert svekkes politikkens preg av samfunnsbygging til fordel for en individuell orientering, den politiske kampen blir en kamp omkring fordelingen av stadig nye individuelle, og som oftest materielle, rettigheter. 70-tallets utvidede kulturbegrep er det kulturpolitiske eksempel på nettopp denne rettighetsorienterte politiske individsentreringen, kulturbegrepet blir et underbruk under det tidstypiske selvrealiseringsprosjekt, det nye utvidede kulturbegrepet tilpasser kulturen til den velferdsdemokratiske mer eller mindre altomfattende rettighetsambisjon. I denne kulturmeldingen er bakgrunnen for den nye kulturpolitiske orientering en annen, den rettighetsorienterte selvrealiserende og sosialt utjevnende misjon byttes ut til fordel for en ny:

"Mye tyder på at fremtidens sosiale skiller ikke først og fremst bestemmes av den enkeltes økonomiske arv, men av den kulturelle kapitalen hun eller han har fått med seg i oppveksten. Dagens og morgendagens mennesker må være forberedt på langt større omstillinger i løpet av livet enn tidligere generasjoner."

Meldingen er skrevet i en annen økonomisk situasjon enn den som var gjeldende på 70-tallet. Den gang ble de verdensomspennende dårlige konjunkturene nasjonalt forsinket av en offensiv bruk av budsjettunderskudd og oljekroner. Konjunkturnedgangen ble innenfor denne offensive budsjettpolitikken regnet som et slags unntak fra regelen om konstant vekst. Slik ikke lenger, nå er det den inflasjonsbekjempende politikk som tilsynelatende er alle tings lov. En av denne politikks retoriske poenger er internasjonalisering, det nasjonaløkonomiske har ikke annet valg enn en tilpasning. De tradisjonelle offensive budsjetter blir å sammenligne med å pisse i buksa, kanskje underlig tilfredsstillende mens det står på, fryktelig kaldt etterpå. Markedets nye destabilitet og jakten på et dertil situasjonstilpassett nytt subjekt danner grunnlaget for det nye markedstilpassede og angstfylt stilige kulturbegrep.

Den konstituerende kraften bak den nye politikken er angsten for utestengelsen. Tidens retorikk fra det offentlige er breddfull av helt åpenlyse eller halvt skjulte hentydninger til skjebnen som innhenter den som ikke følger med i tiden. Rettigheten, som før i nesten absurd grad dannet den konstituerende kraften i det politiske ordskiftet, er i ferd med å bli sosialt marginalisert som begrep. Den beveger seg i retning av å bli en kategori reservert for de falne, de håpløse. Rettigheten assosieres ikke lenger med det politiske feltet. Den assosieres i tiltagende grad heller med det sosialmedisinske feltet, et felt for dem som står utenfor tiden så å si, eller utenfor den virkelige sosialiteten. Ytelsen, eller kanskje heller en bestemt form for ytelse, tar over som sosialitetens bærende metafor. Den økonomiske og teknologiske utviklingen har mørnet befolkningen til en ny type sensibilitet som gjør dem til et lydhørt publikum overfor tidens truende beskjeder. Arbeidsledigheten som realitet eller mulighet har flyttet oppover på den sosiale rangstigen, en altomfattende form for inflasjon har rammet alle former for sosiale og profesjonelle posisjoner, alle kjenner glefsene fra tiden selv. Individenes markedsposisjon er forandret. Hvem som helst kan falle, angsten for fallet utløser en ny type selvbevarende iver, ens egen posisjon blir sikret bare gjennom ved en utraderende anstrengelse, subjektet sosiale overlevelse sikres ved den profesjonelle overanstrengelsen på utviklingens vegne. Jakten på overlevelse gjør alle til rasjonaliserende konsulenter, markedets effektiviserende sjargonger er blitt endelig internalisert inn i den nervøse arbeidsstokken. Den politiske eller sosiale diskusjonen er i ferd med å forsvinne til fordel for overlevelsens hurtige ryggmargsreflekser. All sosial bevegelse og diskusjon er i tiltagende grad refleksive gjensvar på utviklingens absolutte uungåelighet.

I denne meldingen får kulturen en ny plass tilpasset tidens truende karakter. Kulturen blir et ledd i overlevelsesstrategien, den blir kapitalisert, blir et remedie i den overanstrengelsen som er nødvendig for å ikke falle ut. Kulturbegrepet blir derved eklektisk, eller kanskje heller uhyre pragmatisk, en hjelpesfære for produksjonen av en ny type tilpasningsdyktighet. Feltets definisjonsløse utflytenhet blir dets styrke, siden politikkens overordnede mål er en totalutnyttelse av alle mulige faktorer, uansett hvor de tradisjonelt sett har befunnet seg, i jakten på omsettbarhet.

Det nye subjektet som etterstrebes og forsøkes skapt er et subjekt som ligner på en suksessfylt bedrift, et subjekt som er i stand til omstilling, som forandrer seg i takt med det markedet han eller hun er i, som møter tiden aktivt. Et subjekt som skal kunne skifte ut sin egen innmat så å si, for ikke å selv bli totalt skiftet ut, vraket. Frykten som skaper bevegelsen er å bli stengt ute, fryden som skaper iveren etter anstrengelse er å bli lukket lenger og lenger innover i bevegelsen fremover inn i overlevelsen, veksten. Det nye subjektet, den nye tids økonomiske råstoff er de arbeidsomme selvadministrerende hoder, elastiske sinn med tidens logikk ulastelig internalisert, resirkulerbar ren tankekapasitet som ikke lenger foretar forhistoriske avgrensninger mellom sine egen vilje og markedets, men som heller har forstått at de to alltid har vært, og alltid kommer til å bli, den samme.


Tradisjon og selvbevaring.


Tidens preg av omskiftelighet blir ikke bare møtt med den over gjennomgåtte instrumentaliseringen. Meldingen søker også å utligne modernitetens vektløshet med en nostalgisk orientert ny vektlegging av kulturens etiske og estetiske føringer: "Under oppbyggingen av velferdssamfunnet etter krigen skjedde en rask omvandling av mange norske byer og tettsteder. Den omfattende urbaniseringsprosessen som skulle komme til å prege disse stedene, bygde på en klart rasjonell holdning til nødvendigheten av de nye løsninger. Viljen til å bygge rammer som gav like muligheter for utfoldelse og en lik fordeling av kvaliteter, innebar ofte et ublidt oppgjør med fortidens byggemåter og visuelle uttrykk. Norske steder dokumenterer derfor et imponerende samfunnsbyggende arbeid, men viser samtidig at prioriteringene gav lite rom for den stedlige tilpasning og den historiske omtanke som ettertiden har etterspurt."

Moderniseringens samfunnsskapende vilje har ødelagt den fine organiske veven som tidligere gjorde det naturlig å bygge på tradisjonen, synes meldingen å mene. å restituere dette mer eller mindre "organiske" bakteppe skal gjøres ved en forhøyet bevissthet omkring det lokale og oppdragende. Gjenreisingen av den tradisjonelle estetikken skal reetablere helheten og sammenhengen i tilværelsen. Det er nærliggende å se denne nye kulturpolitiske følsomheten for det vakre som forsøk på bevaring av selvet. Tradisjonen søkes igjen gjort til oppdrager og garantist for mening, den kulturelle utvidelsen reverseres, og tilbake står mer eller mindre autoritære tradisjonsbevarende formuleringer som ikke på noen måte var gangbare på 70-tallet:

"Regjeringen vil derfor arbeide for å styrke kulturens samfunnsskapende og stabiliserende kraft. Regjeringen mener vår tid trenger en styrket innsats som knytter menneskene sammen i et allmennkulturelt fellesskap bygd på felles innsikt, verdier, referanser og symboler, som viktige forutsetninger for et fungerende demokrati."

En rehabilitering av "den gamle orden". Befolkningen skal igjen samles rundt det felles arvegods, referansene, symbolene, verdiene, den utvidende uorden skal fjernes til fordel for tradisjonen. Det er flere trekk ved meldingen som tyder på umulige ønsker om en slags restaurasjon. Det nylig avholdte OL på Lillehammer kan tjene som et godt eksempel på den nye bevegelsen. Det tjente som kulisser for en terapeutisk feiring av oss selv og fortellingene om vår egenart, fra den spektakulære åpningsseremonien som dro frem glemte skikkelser fra folkloren og presenterte dem for verden som nærmest allestedsnærværende, via birkebeinermaskotene, til den allestedsnærværende helleristningsdesignen. Det foregikk en slags bevegelse i retning av å gjøre bruk av nasjonens arketyper, reintrodusere mytologiske og historiske skikkelser, tradisjoner og fantasier, en bevegelse innover.

"Når omdanningsprosessene i samfunnet går hurtig, øker samtidig menneskenes behov for å finne et sikkert fotfeste. Det er lett å tape fellesskapet, det samfunnsmessige, av syne i en slik situasjon. Interessen samler seg i stedet om det individuelle, det kortsiktige og det utskiftbare. En slik utvikling har mange gode sider, men den har også negative følger i form av isolasjon ensomhet og sterk oppmerksomhet omkring materielle goder. Dette er utfordringer som krever et offensivt gjensvar."

Samlingen omkring det nasjonalkulturelle er en slags kollektiv tilbaketrekkingsstrategi til en felles virkelighet i en verden som synes mer og mer oppløst og turbulent. Strategien synes å bestå i det og trekke meningssfæren ut av samtiden, oppgi den, heller trekke veksler på fortellingene om fortiden.

Instrumentaliseringen av kulturbegrepet og den selvbevarende revitaliseringen av tradisjonen, som er denne meldingens to sterkeste tendenser, virker begge i samme retning. Instrumentalismen gjør kulturpolitikken til en sfære for gjensvar på tidens tendenser. Den undergraver kulturfeltets tradisjonelle rolle som fritt meningsdannende ved å subsumere det innunder den materielle verdiskapningen. Fokus flyttes fra meningen i seg selv til de produkter meningen i neste omgang kanskje kan bidra til å skape. Instrumentaliseringen tvinger meningen inn i omsetningen. Fetisjeringen av tradisjonen gjør kulturen om til en defensivt område for oppnåelse av fylde og stabilitet. Den behagelig samlende karakter av "tidløshet" som søkes presser kulturbegrepet inn i selvbevaringens rolle, en plass som ligger utenfor det egentlig meningsskapende.