saligheten

Inn i saligheten


Innledning.
(Universitetsforlaget 1996)

Velferd og politikk


Utvidelsen av kulturbegrepet er til overmål fullført. Det er på tide å snakke om "det totale kulturbegrep". Kultur er blitt et begrep, stemning eller grep som kan brukes av alle til alt. I takt med alle mulige andre tings sammenbrudd har kulturområdet i de skandinaviske kjedsomhetssamfunnene steget frem som en slags redningssfære for alt som fryktes tapt, alt som ønskes gjenerobret eller simpelthen okkupert. En sentral aktør i denne helt grenseløse utvidelsen har vært den velferdsdemokratiske staten. Gjennom 50 års forvirrende og stadig mer omfattende engasjement i kulturpolitikken har staten bidratt til å gjøre kulturområdet til et meningsforlatt tomrom, en fanfaresfære for alt mulig og ingenting. Tømmingen av kulturområdet som sfære for mening og meningsbrytning har paradoksalt nok gjort det til en potent arena for alle mulige former for satsninger og politiske offensiver, markeringer og manøvre. Kulturen har blitt en sentral hjelpesfære for prinsippløsheten som styreform. For det er etterhvert bare kulturen som kan forsyne den moderne vektløsheten med et slags naturgrunnlag, nå som Gud er redusert til en salongundrende tanke til bruk i kjedsomhetens små grensesituasjoner. Derfor kan det vel ikke undre noen at den siste kultursatsningen som hittil har funnet sted er i regi av Handelsdepartementet, og bærer det postordreklingende navnet Kultex?


Etter at den norske velferdsdemokratiets kulturpolitikk for alvor ble institusjonalisert etter krigen har den vært preget av to ulike grunnleggende tendenser: Et jevnt økende volum av postulert betydning og materielle tiltak og midler, og samtidig, tilsynelatende gjennomgripende skifter av denne volumøkningens prinsipielle begrunnelser og retninger. Dette essayet vil forsøke å belyse begge disse tendensene ved å analysere de sentrale begreper som har blitt benyttet i den statlige kulturpolitikken. Det er flere grunner til denne innfallsvinkelen: Den viktigste er kanskje at mye av det som er skrevet om kulturpolitikken hittil ikke egentlig har problematisert de sentrale begrepene, men heller behandlet dem som gitte mer eller mindre overfladiske størrelser, små tekniske manifestasjoner av politikkens mer "egentlige" store og langsomme bevegelser. I denne boken vil den statlige kulturpolitikkens alle mulige små begreper og vendinger være av den eneste egentlige interesse, de vil bli helt direkte undersøkt ut fra den overbevisning om at de alle sammen har en slags viktig betydning, at de alle sammen forteller noe viktig om det som danner fokus for boken: hvilke sosiale idealer og menneskesyn som formidles i de skiftende kulturbegrepene.


Kulturområdet representerer på mange måter et samfunns mer ornamentale overbygning. Det er et område som i tiltagende grad, i takt med en mer grunnleggende individualiserende sosial oppløsningstendens, er blitt tilkjent rollen som hovedarenaen for samfunnenes "menneskelighet", en slags privilegert sone for den moderne nasjonens selvoppfattelse og selvfremstilling. Dessuten fremstår kulturfeltet som et slags "reaksjonsfelt" overfor den postulerte "sosiale realitet" som liksom skal danne dens bakgrunn. Kulturens oppgave synes å veksle mellom å være den påståtte sosiale realitetens korreksjon eller dens forsterker. Med andre ord får det moderne kulturområdet en slags funksjon som kanal for "dyp" meningsdannelse. "Kulturen" er i tiltagende grad blitt rommet for de dypere sannheter omkring hva det er å være et menneske i samfunnet, den har fått en plass som bærer av allmenne politiske idealer. Slikt sett blir den nitidige undersøkelse av kulturpolitikkens begreper også en undersøkelse av den mer generelle politikkens påståtte idealer. En undersøkelse av kulturpolitikken har dermed en rekke andre interessante føringer enn dem som ofte kommer frem i de mer tradisjonelle diskurser som blir denne delen av politikken til del. Den allmenne debatten omkring kulturpolitikken har dessuten også på mange måter forfalt til å bli en nærmest bevisstløs krangel omkring detaljer, mål og midler. Det vil si: den har blitt en debatt som foregår helt i pakt med velferdsdemokratismens premisser (markedstilpassede eller ei), den har i en særdeles snever forstand blitt ³økonomistisk². Det som fremst av alt har kommet til å kjennetegne debatten og undersøkelsene er alt som blir tatt for gitt, ikke lenger det som liksom faktisk skulle debatteres. Dette trekket er kanskje ikke så merkelig i en tid som i stor grad har kommet til å marginalisere selve det sosiale, gjøre det om til et felt for sosialpolitikk, gjøre det til velferd i en ganske snever forstand.


Materialiseringen, og den derpå følgende marginaliseringen av det sosiale er et tiltagende trekk ved de skandinaviske velferdsdemokratiene. Den sosiale bevegelsen som smykker seg med å ha reist landet etter krigen begynte en gang sin bevegelse mot makten med en energiladet sosial indignasjon, en vilje til noe nytt og annet. Denne bevegelsen har langsomt, gjennom en etterhvert helt ødeleggende dveling ved de materielle aspektene ved idealet om "den sosiale trygghet", forvitret til å bli et tanketomt energiforlatt maskineri for gjennomføringen av et etterhvert tvers igjennom trygghetssøkende materielt prosjekt. Dette er et prosjekt som nå i en viss forstand har endt opp med å bare gjelde de som har "falt utenfor" (og de er som regel ganske tause). For resten av oss har idéen om det sosiale etterhvert bare blitt til et plagsomt bilde på byråkrati, skatt, en slags kostnadskrevende altomfattende treghet, et mildt brysomt åk ingen ville savne om vi kastet det av oss. å hevde at idéen om det sosialt radikale som politisk faktor falt med Berlinmuren i 1989 er å smigre noen som ikke fortjener det (selv om det kan være uklart hvem det er man smigrer). Det sosialt radikale døde i det samme det ble institusjonalisert som (sosialt sett) død og gjennombyråkratisert velferd, en eller annen gang i etterkrigstiden. Det falt med andre ord helt for egen hånd. Arbeiderpartiet var før krigen et parti med en relativt sterk motkulturell åre. Denne åren forsvant langsomt. Da partiet innledet sin lange regjeringsperiode fra 1945 var det motkulturelle skrelt helt vekk til fordel for en teknokratisk velferdstone. Den sosiale fremgang og stabilitet skulle sikres, det er denne etterhvert enerådende sikringsimpulsen som danner ryggraden i den kulturpolitikken som ble ført fra 1945, og som her skal undersøkes.


Kulturpolitikkens faser


For enkelhets skyld (men ikke bare derfor) kan det være greit å dele inn den statlige kulturpolitikken inn i noe som mest kan minne om en slags veiledende faser. Her vil jeg operere med tre forskjellige faser: demokratiseringsfasen, den velferdistiske relativiseringsfasen og til slutt markedsfasen. Dette betyr ikke at jeg mener at disse fasene danner gjensidig utelukkende bevegelser, eller eksplisitte brudd. Snarere tvert om.


I
Det som markerer utgangspunktet for kulturpolitikkens første demokratiserende avsnitt, er den umiddelbare etterkrigstidens nærhet til katastrofen, mellomkrigstidens karakter av vedvarende krise og sosial uro, og den følgende verdenskrigen. Nærheten til katastrofen, til krigens og menneskets ondskap, ladet ansatsene til en ny politikk med en slags moralsk energi som all politikk er nødt til å nære seg av. Virkeligheten var overveldende, erfaringene i uhørt grad kollektive. Følelsen av et selvinnlysende skjebnefelleskap førte til en midlertidig uavkortet entusiasme på vegne av det nye prosjektet: en ny orden, sosialt totalomfattende, rettferdig, stabiliserende og tuftet på en ny type rasjonalitet, et prosjekt for å hindre en gjentagelse av historien. Snart ble det klart at dette nye prosjektet var helt igjennom materielt. Arbeiderpartiet kastet de sosiale intensjonene om noe radikalt annerledes overbord og innledet velferdismens æra ved å etablere den økonomiske og sosiale fagligheten som mer eller mindre alle tings mål og mening. Bevegelsens sosiale indignasjon ble byttet ut med nasjonsbyggernes vilje til fysisk stabilitet og vekst. Kulturpolitisk sett markeres denne politikkens minste felles multiplum med etableringen av forskjellige institusjoner som i en bestemt forstand av ordet skulle være demokratiserende. Det demokratiserende kulturprosjektet er kanskje først og fremst interessant ut fra det som ikke egentlig problematiseres: Hvilket kulturbegrep er det som skal demokratiseres og hvorfor. Faktisk ble det det helt tradisjonelle borgerlige kulturgods som ble demokratiseringen til del. Den tradisjonelle elitekunsten skulle gjennom etableringen av en ny kulturell infrastruktur bringes ut til folket, den sosiale og geografiske periferien. Kunstbegrepets innhold og funksjoner ble i svært liten grad egentlig debattert. Denne formidlende kulturpolitikken var mer eller mindre enerådende til mot slutten av 60-tallet da det ble klart at den hadde lidd et slags skipbrudd. Folket lot seg ikke kulturelt demokratisere, eller så var det kanskje heller kulturen selv som ikke tillot det. Det var gjennom andre kanaler den kulturelle oppstigningen fant sted. Kulturens eller kunstens enestående evne til å vri seg unna den styrte avviklingen av dens distinksjonerende potensiale viste seg for første hele brede gang.


II
Det langsomt oppdagede skipbruddet fører til en ny og annen bevegelse, en tilsynelatende mer sosialradikal en, en slags øyensynlig repolitisering av kulturfeltet: lanseringen av det utvidede kulturbegrepet. Dette nye begrepet innevarsler nærmest en sosialt frigjørende erkjennelse av at kulturbegrepet ikke er gitt, at det er en bevegelig størrelse med en rekke innebygde egenskaper som virker i det sosiale feltet, med andre ord at det borgerlige kulturhegemoni er mer et uttrykk for hegemoni enn en slags naturlig selvinnlysende fornuft. Men dette nye trekket gjøres sosialt virkningsløst ved at meningsfeltet i mellomtiden, både som følge av bevegelser innenfor og utenfor velferdismen, har utviklet seg til å bli scene for den tidens nye og etter hvert allestedsnærværende slagord: selvrealisering. Relativiseringen av kulturfeltet blir gjort total og derved helt politisk og sosialt virkningsløst ved at meningen subsumeres innunder det nye innover utvidede velferdsbegrepet som nå innbefatter retten til et meningsfylt liv. Kulturfeltet som en gang ble institusjonalisert som en følge av krigens redsler, reduseres til å bli en subjektivt indrevirkende selvrealiseringskategori. Det vil i prinsippet si at meningsaspektet ved kulturfeltet egentlig forsvinner, kulturen gjøres til et felt som gjøres likt med trygdesystemet, en meningsforlatt kultur gjøres universell i en velferdsstat med etterhvert totalomfattende ambisjoner. Denne vendingen fikk like lite som den foregående demokratiseringen noen særlig virkning på det tradisjonelle kulturområdets sosialt ekskluderende virkningmåte, dets funksjon som sosial indikator, som sosial prosedyre for å skille klinten fra hveten. Den overskyggende virkningen ble heller på sikt en ytterligere pervertering av velferdens sosiale ambisjon, en ytterligere marginalisering av rettighetsbegrepet. De mer eller mindre tragikomiske begrepssjonglerende utvidelsesreformene kom heller til å berede grunnen for senere angrep på velferdsstaten, på rettigheten. Misbruket av rettighetsbegrepet gjorde de senere angrepene til en aktivitet selv ikke altfor oppvakte småtenkere kunne turnere, med garantert bifall som resultat.


Det sene 70-tallet viste at de dalende konjunkturene som ble utløst av oljekrisen i 1973 ikke var av den kortvarige karakter det vantro offisielle Norge trodde. En uskyldstid var på mange måter over. Bremsene som så ble slått i førte til en forsmak på de senere årenes omfattende arbeidsløshet. Denne tiden falt ikke særlig tilfeldig sammen med en politisk høyrebølge. Det politiske klimaet skiftet, den vinnende politiske retorikken skiftet fra å dreie seg omkring nye velferdsrettigheter til å dreie seg omkring deregulering og personlig frihet. Utviklingen gjorde egentlig ingen store utslag innenfor kulturpolitikken, den førte bare til en "reformpause", en mutt konsolidering av tingenes tilstand. Den mest minneverdige hendelsen innenfor kulturområdet var liberaliseringen av etermediet, en forlengst overmoden beslutning som Langslet, Høyres verdikonservative ansikt utad, fikk æren av å eksekvere.


III
1990-tallet markerer på mange måter markedsideologiens egentlige og omfattende gjennombrudd. Det som var markeringspolitisk retorikk på det tidlige 80tall er nå blitt stabil offisiell retorikk, et slags politikkens minste felles multiplum (selv om man kan diskutere graden og gjennomførelsen). Markedet har sluttet å være en ideologisk markør, det har beveget seg til å bli alle mulige ting og forholds naturlige lov, middel og årsak, alle mulige tings naturlige forutsetning.(Det mest radikale man kan tenke seg er å "temme" dem.) Ved å nære seg av forskjellige former for markedsmekanismer kan man nå liksom gjennomføre alle mulige, tradisjonelt gjensidig utelukkende, former for politiske vedtak: fra trimmingen av konkurranseevnen til en reformert utøvelse av helse og sosialpolitikken. Markedets selvregulerende liv av tilbud og etterspørsel strukturerer alt etter en elastisk og selvinnlysende plan som i bunn og grunn virker til vårt alles beste. Politikkens nye og elastisk markedstilpassede retorikk blir glimrende ivaretatt i dette tiårets hittil eneste utkomne kulturmelding, "Kultur i tiden" fra 1992. I denne meldingen fra minister Kleveland er det helt andre størrelser som feires enn på 70-tallet. Her er det hastigheten som feires, alt underlegges en akselererende vilje til nyskapning, alt i en slags erkjennelse av at enten må hastigheten feires og skrues opp, eller så går vi under. Tiden karakteriseres implisitt som en slags økonomisk unntakstilstand, en tilstand av aldri hvilende, potensielt farlig bevegelighet. Den sosialterapeutiske, motkulturelle trøstende rettighetsretorikken fra 70 og begynnelsen av 80tallet erstattes av en retorikk spekket med trusler, både uttalte og ikke-uttalte. En bestemt form for individuell og nasjonal kreativitet er blitt målet, en kreativitet som (u)frivillig underkaster seg "realiteten", den faktiske grensenedbyggende markedssituasjonen som tilsynelatende gjør alle gamle tiltak og midler umulige. Samtidig som denne retorikken er spekket med trusler, er den også holdt i en slags lokkende tone, mulighetene er uendelige for den med raske ryggmargsreflekser, for den kvikt kreative, for den elastiske. I denne kulturelle retorikken er kulturen blitt en tvers igjennom instrumentell størrelse som skal oppfylle to utenforliggende mål: På den ene siden blir den et viktig element i kampen om avsetning av varer og tjenester fordi denne kampen i vår tid, uttrykkets tid, føres og vinnes på et slags utvidet estetisk plan. På den andre siden for kulturen funksjon som en slags motvekt til den samme tendensen, den får karakter av den fetisjerte kontinuiteten, den solide historiske tradisjonen som binder menneskene til hverandre og historien, en instrumentell form for nostalgi. (Samtidig er dette tilstrebede bildet i seg selv et slags salgsargument.)


Historien om en avvikling


Historien om kulturens skjebne i den norske velferdsstaten er på mange måter historien om hvordan et meningsfelt har forsvunnet inn i den offentlige velferdsstatens buk for så aldri å komme ut igjen. En historie som nødvendigvis er nødt til å bli en historie om en avvikling, avviklingen av kulturen som egentlig selvstendig eksisterende meningsfelt. En historie om hvordan kulturområdet som meningsfelt ble utsatt for et vedvarende intstrumentaliserende press av en stadig mer altomfattende velferdsambisjon. En historie om hvordan "kulturen", og senere kulturbegrepet, i tiltagende grad har blitt en politisk og forvalningsmessig operasjonell størrelse, om hvordan det er blitt til et nærmest meningsløst begrep, en sekkebetegnelse for alt mulig, et begrep som kan brukes til hva som helst. Denne boken blir derved en historie om den politiske bruken av kultur. Hovedkildene for denne gjennomgangen er de såkalte kulturmeldingene, men siden den første av disse først kom på begynnelsen av 70-tallet får det innledende kapitelet som omhandler 40- 50- og 60-tallet en annen karakter, det blir å regne som en slags introduksjon til hoveddelen, en gjennomgang av enkelte, for boken helt sentrale, sider av den fremvoksende velferdsstaten. En sentral bakgrunn for de senere bevegelsene. Den senere kulturpolitikken, som danner hoveddelen av boken, vil bli gjennomgått i form av separate lesinger av de fem hittil komne kulturmeldingene samt en avsluttende mer sammefattende del hvor trådene fra de fem lesningene samles.