HiT
Innlegg til Den tredje konferansen om nordisk kulturpolitikkforskning, Høgskolen i Telemark, August 2007

Mellom Selvrealisering og Utslettelse.


Allerede tidlig i skrivingen av denne presentasjonen ble det klart for meg, uhyggelig nok til en slags overraskelse, at prosjektet slik jeg hadde planlagt det var preget av alvorlige mangler. Valget stod mellom å gi opp prosjektet som innholdsobjekt for denne teksten, eller tvert i mot fortsette og heller tematisere manglene i den løpende teksten. Jeg bestemte meg for den siste løsningen. Det som presenteres her er med andre ord en tekst som prøvende forsøker å presentere planene for et prosjekt, men også en tekst som tematiserer disse planenes hensiktsmessighet i forhold til ambisjonene om å produsere det vi gjerne kaller kunnskap. Om jeg skulle bli tvunget til å typebestemme teksten i forhold til genrenes registre vil jeg måtte si at den minner mer om et essay enn om en vitenskapelig artikkel, mindre om en prosjektbeskrivelse enn om et prøvende forsøk på føre en diskusjon, kanskje først og fremst med meg selv, om muligheten for å gjennomføre prosjektet ”Mellom selvrealisering og utslettelse”.

Teksten er ordnet i tre deler. I del I forsøker jeg å etablere en kontekst for prosjektet. Denne har jeg stort sett latt bli stående slik den var allerede i førsteutkastet. I del II forsøker jeg å tematisere etablerte posisjoner og strategier i forhold til temaet kultur og næring. I del III presenterer jeg utgangshypotesen for prosjektet, de foreløpige planene, noen tanker om størrelsene prosjektet ville ha forholdt seg til og dessuten noen av kildene jeg hadde ambisjoner om å benytte.

Løftet


Det er mulig å si at med det mange antar er økonomiens bevegelser i retning av å bli en informasjonsøkonomi, er kulturen, til og med i begrepets ikke fullstendig utvannede forstand, endelig i ferd med å bli sektorovergripende. Økonomiens tiltagende preg av ikke-materialitet utdypes ved at de fysiske delene av produksjonen ikke sjeldent ”outsources” til mindre synlige deler av verden (fjerntliggende i faktisk eller metaforisk forstand), til fabrikkhaller og sweatshops instruerte til å ikke etterlate selv de minste spor av faktisk produksjon varene de leverer fra seg. Varene, også de vi fra tid til annen holder mellom hendene våre, holder kort og godt på å miste sin materialitet, er i ferd med å utvikle seg henimot å bli tjenester det hevdes vi er medskapere av hver gang vi som det heter, konsumerer dem. I markedsdemokratiet har kulturen fått en dobbeltrolle som skaper av mening, humanitet og vekst for det enkelte individ og som ny potent innsatsfaktor i næringslivet. Endringen i forholdet mellom kulturen og markedet har også begynt å sette sitt avtrykk i forvaltningens tekstproduksjon, et godt eksempel på dette finnes i St.meld. nr. 22 (2004-2005) kalt Kultur og næring. I meldingen fastslåes det at de såkalte kulturnæringene har en høyere vekstrate enn i økonomien ellers. Dessuten skrives det:

”For det andre kan det liggje eit synergipotensial i eit fruktbart samspel mellom kultur og anna næringsverksemd. […] Eit anna viktig aspekt ved kulturnæringane er at dei kan inngå som ein viktig innsatsfaktor i andre næringar og medverke til å auke innteninga og konkurranseevna.”

Å beskrive utviklingen som en der ”kulturnæringene” i stadig større grad inngår som en viktig innsatsfaktor i andre næringer er på en og samme tid både helt riktig og fullstendig galt: I den nye økonomien har både størrelsen vi en gang forstod som økonomi og den vi forstod som kultur endret seg såpass mye at det etter hvert har blitt vanskelig å finne ut av hvor kulturen ender og næringen overtar eller hvor næringen slutter og kulturen overtar. De siste årenes bruk av begrepene har på avgjørende måte endret betydningen av dem: I en viss forstand kan vi si at kulturen, i begrepets mest tidstypiske fasong i alle fall, har overtatt kapitalens plass som innsatsfaktor nummer en: der en gang kulturen hadde en støttende funksjon (men også andre, kanskje først og fremst legitimerende, nærmest vertikalt representative funksjoner) i hovedoppdraget, akkumuleringen av kapital, er det nå blitt omvendt, kapitalen har fått en støttefunksjon i forrentingen av kulturen.

Samtidig som kulturen har beveget seg inn i markedet, og ved dette fått et preg av markedsmessig hastighet som en av sine nye egenskaper, har den bevart og kanskje til og med forsterket sin posisjon som arena for det privilegert menneskelige, for menneskesjelenes dype og langsomme omgang med seg selv. Denne funksjonen har dessuten gått fra å være et mer eller mindre elitært fenomen, det vil si som mulighet forbeholdt en økonomisk eller sosial elite, til å i større og større grad bli demokratisert: Det antaes at stadig flere mennesker bruker kulturen som gjenstands- og forklaringsmagasin i sine bestrebelser på å forstå seg selv og som depot av tilgjengelige selvuttrykksredskaper i bestrebelsene på å posisjonere seg (via forestillingen om bevegelighet) i det sosiale. Kulturen har med andre ord beveget seg, eller utvidet seg om man vil, inn i en (etter hvert) eksplisitt dobbeltposisjon; den har blitt en innsatsfaktor i noe som kanskje er en ny type økonomi samtidig som den spiller en stadig viktigere rolle som rekvisitt i det man kan kalle den moderne, individuelle selvskapelsen. Dobbeltposisjonen er av paradoksal natur, den innebærer at kulturen både skal være en størrelse for hastighet og treghet: Borgeren skal på en og samme tid hente forklaringen om seg selv i kulturen (treg) samtidig som han, via sin rolle som arbeidstaker, skal benytte andre deler av den som innsatsfaktor for sitt bidrag til ”nyskapinga” i en stadig mer ”dynamisk” økonomi.

Trusselen


Samtidig som realiseringen av selvet og utsiktene til ubegrenset nyskaping via ikke-materielle innsatsfaktorer løftes frem som mål og mulighet, er luften tykk av trusler om utsikter til intet mindre enn utslettelse for både selvet og økonomien dersom de nye immaterielle, kreative og innovative innsatsfaktorene ikke uttømmes, utnyttes og regenereres. Truslene blir gjort troverdige ved hjelp av tall og eksempler fra manglende omstillinger med derpå følgende konkurser eller strategisk motiverte nedleggelser og utflyttinger som resultat.

”Kreativ kompetanse og evne til å være nysgjerrig er viktig for lærelysta til elevene, læringsutbyttet på alle område og evna til nyskaping. Opplæringa i kultur i skulen har også en eige utfordring i å tilpasse seg arbeidsmarknaden i framtida og kompetansekrav frå næringslivet. Ikke minst er evna til nyskaping viktig for eit kunnskapsbasert og konkurransedyktig næringsliv.”

Overbevisningen om at vi befinner oss i en ny og ekstrem konkurransesituasjon som krever mer ”totale” grep deles av mer eller mindre alle sentrale aktører og preger debattene omkring så forskjellige temaer som kultur, barneskolen, de høyere utdanningene, samferdselspolitikken, finanspolitikken og mer tradisjonelle næringstemaer. Forekomsten av olje skjenker oss ikke mer enn en tilfeldig nådetid. Tiden føler seg frem etter ett nytt ”kunnskapsregime”, en ny forståelse av hva kunnskap kan sies å være. Det kan se ut som om løftet og trusselen potenserer hverandre, som gulroten og pisken: Realiser deg selv eller bli realisert av andre, spis eller bli spist, det som lå i mellom disse to mulighetene, eller helt andre steder, er utradert som muligheter i den nye økonomiske orden, skjermede sektorer finnes ikke lenger. Den nye tiden forlanger evig, ikke-avsluttelig generering og regenerering av kompetanse, horisonten er total, livene skal stå i læringens tegn fra vugge til grav: ”Høy innovasjonsevne og omstillingsdyktighet krever stadig tilførsel av ny kompetanse og gjør det nødvendig å legge til rette for livslang læring.” Svaret på utfordringene synes å ligge i å skape et nytt subjekt, et som uttømmer alle ressurser, som er i stand til å stadig fornye de samme ressursene, gjenskape dem, oppfinne stadig nye kreative og innovative ”selvressurser”, som i stedet for å gå til jorden for råstoffer heller søker innover, går løs på seg selv med det samme intenst kapitaliserende forsettet. Den tradisjonelt myke humankapitalen, kulturen, beveger seg, har allerede lenge beveget seg, i retning av å bli en hard, konvertibel valuta, fullstendig omsettelig og truet av like fullstendig utslettelse på en og samme tid, som nesten alt annet egentlig.

Forholdet mellom kultur og næring.


Å simpelthen peke på sentrale aktørers interesse av å knytte forbindelser mellom kultur og næring er ikke tilstrekkelig for å komme nærmere en forståelse av forbindelseslinjenes karakter og mulige virkninger. Man når heller ingen forståelse ved å sitere aktørenes skrift- og talestykker. Aktørenes skrift- og talestykker kan belegge nær sagt hva som helst og gjør også det. Det finnes forbindelseslinjer, eller forbindelser, det kan synes som om noen aktører er interessert i at disse opprettholdes, forsterkes, mens andre tvert i mot frykter dem eller forstår dem på en annen måte. Etter all sannsynlighet har det lenge eksistert slike forbindelser, selv i perioder hvor aktørene ikke har vist noen særlig interesse for dem, eller vært oppmerksomme på dem i det hele tatt. Bare språket som omgir forbindelsene er nytt, har fornyet seg, fortsetter å fornye seg. Men det samme språket fortsetter samtidig å knytte seg opp mot fortiden, mot det som har vært. På stadig nye måter. Som kanskje alt språk gjør det.

Posisjoner


Jeg vil først presentere to kjente posisjoner, riktignok i nesten parodisk forenklet form, hvorfra man har vurdert og tatt stilling til forholdet mellom kultur og næring, dessuten helt tentativt nevne en tredje, som ikke kan sies å bestå av annet enn forskjellige kombinasjoner av de to første: Den første posisjonen vil jeg kalle den optimistiske. Den optimistiske posisjonen er kjennetegnet av flere trekk hvorav noen er av særskilt interesse her: For det første: Skillet mellom kultur og næring er kunstig, i virkeligheten er det ikke noe skille, og det har kanskje aldri vært noe: kulturlivet, både i den smalere og den aller bredeste forstand har alltid vært tett sammenvevd med samfunnets politiske og økonomiske strukturer. For det andre: I den grad det fortsatt tenkes eller handles som om det fremdeles er skiller, enten prinsipiell eller pragmatisk art, bør disse bygges ned. For det tredje: En nedbygging av skillene, det vil si at en nedbygging av motstanden eller fremmedheten aktørene i henholdsvis kultur- og næringsfeltet føler overfor hverandre, vil resultere i utløsningen av en ny dynamikk med store positive konsekvenser for både det som ofte omtales som verdiskapingen generelt og kulturfeltet spesielt. Om det finnes en felles grenseverdi kunne man kalle den kreativitet. Denne posisjonen deles, riktignok i ulike former og varianter, også hva angår teoretisk, økonomisk og politisk refleksjonsnivå, av flere sentrale aktører, både på forskersiden, av sentrale politiske aktører og deler av næringslivet. Om man skal gi eksempler på aktører det ikke er urimelig å putte i gruppen av optimister kunne det være: Deler av sentralforvaltningen, organer helt eller delvis tilknyttet denne, som f.eks. Innovasjon Norge, deler av næringslivet og enkelte forskere. Videre: Denne posisjonen seiler for tiden i jevn medvind, den er muligens i ferd med å innta en hegemonisk posisjon, kanskje særlig etter at de store sosialdemokratiske partiene ga slipp på sin på mange måter produktive kulturambivalens i sine bestrebelser på å komme på offensiven igjen etter 80- og 90-begivenheter, begivenheter som ble oppfattet som diskrediterende for sosialismen, både som ideologi og samfunnsform.

Den andre posisjonen er preget av forestillinger om at det ikke finnes egentlig forbindelseslinjer, eller i det minste likeverdige eller frie forbindelseslinjer, mellom kultur og næring, at det heller er snakk om en størrelse (næringen) som tar en annen i bruk (kulturen) i sin jakt på oppfyllelsen av allerede eksisterende mål. Med andre ord holder næringen, det vil si økonomien, på å kolonisere kulturen, først og fremst ved å ta den i bruk som en innsatsfaktor. Dette kan kanskje sies å representere en heller pessimistisk holdning. Posisjonen tar det for virkelig at kultur og næring tilhører hver sine registre, videre at de hver for seg innehar en egenart som ikke vil overleve dersom de blir utsatt for massiv påvirkning eller oppblanding. Dette synet på forholdet mellom kultur og næring har lange tradisjoner, uttrykt av så forskjellige skikkelser som Thomas Mann og Hans Skjervheim og kan muligens best vurderes som en sekulær forlengelse av det tidvis spente forholdet mellom forskjellige former for gudsdyrkelse og mer dennesidig orienterte sysler. I den moderne tapningen av denne tradisjonen blir kultur ofte henregnet innunder det motkulturelle, det vil si som en slags avvikende impuls i forhold til større samfunnsmessige bevegelser henimot ulike former for økonomisk rasjonalitet. Sentrale deler av kunstmiljøet synes også å dele denne oppfatningen av forholdet mellom kultur og andre størrelser og benytter den flittig som legitimeringsstrategi for å oppnå ulike former for offentlig finansiert støtte. Videre er den en typisk posisjon for det sterkt minkende antallet mennesker som fortsatt kaller seg for venstreorienterte i dette begrepets betydning fra tiden før sosialdemokratene (og sosialistene) gjorde sine bevegelser henimot aksept av markedet eksplisitt i form av filosoferinger omkring muligheten av en tredje vei. Det er heller ingen hemmelighet at mye akademisk tankekraft har gått med på å føre bevis for denne posisjonens riktighet.

Om disse to posisjonene, den optimistiske og den pessimistiske, er preget av en viss verdimessig affekt er den tredje og siste tilsynelatende mer nøktern og pragmatisk orientert. Fra tilfelle til tilfelle forsøker den å etablere viten omkring forbindelseslinjene mellom kultur og næring uten å ta grunnleggende stilling til forbindelseslinjenes saliggjørende eller ødeleggende virkninger for de angjeldende områdenes såkalte egenart. Det er selvfølgelig snakk om den pragmatisk orienterte forskingen, hvor oppdragsgiveren og dennes agenda har en viss, nå og da til og med avgjørende innflytelse, ikke direkte på funnene, det ville vært skandaløst, på tonen funnene presenteres i, som i mange publiserte studier veksler mellom lett oppstemte klanger av utsikter til en ny dynamikk i skjæringspunktene mellom kultur og næring og mer mollstemte toner preget av kulturradikal resignasjon overfor den økonomiske logikks inntreden på nok et område. Dessuten: Ikke sjeldent blir denne forskningen brukt som grunnlagsmateriale for forvaltningens tekstproduksjon omkring for eksempel nettopp forholdet mellom kultur og næring.

Strategier


Strategiene kunne vi litt selvsmigrende kalle dem, metodene, teknikkene, til og med teoriene, alle disiplinene og tenke- og gjøremåtene vi tar i bruk, eller som tvert i mot tar oss i bruk når vi søker å finne ut av innholdet, forholdet mellom, beskaffenheten av størrelsene kultur og næring. For hvordan finner man ut av forholdet mellom kultur og næring? Hva er forresten et forhold? Noe som finner sted samtidig? En relasjon som er villet? Som begge parter er klar over? (Kan man snakke om parter her? Sannsynligvis ikke egentlige parter, heller parter i form av grupper som gir seg ut for å være legitime representanter for størrelsene) Eller også relasjoner ingen vil anerkjenne? Hvordan bestemmer man forholdet mellom kultur og næring? Hvordan kommer man frem til at forholdet har endret seg, holder på å endre seg? Eller at det tvert i mot ikke har gjort det? Hvordan finner man ut av hva dette eventuelt skulle kunne bety, og ikke minst for hvem det eventuelt skulle kunne bety noe? Undersøker man talen om forholdet mellom kultur og næring, i så fall hvilken tale? Den offentlige? Eller tvert i mot den private? Følger man pengene, de offentlige, de private? Undersøker man om de økonomiske aktørene benytter seg av estetiske strategier for å skape produktene sine, selge dem? Undersøker man om produktene i seg selv har blitt estetiserte? Eller om konsumet har endret seg i retning av å bli en estetisk praksis, en aktivitet innrettet mot å uttrykke seg selv heller enn å ernære seg selv? Undersøker man kunsten, om den har begynt å benytte seg av kommersielle strategier, enten i markedsføringen av seg selv, eller om det kommersielle har tatt bolig inne kunsten selv? Undersøker man kunstnerens forhold til seg selv, til det hun lager, til andre, som ingeniøren, bruktbilselgeren, aksjemegleren? Eller industridesigneren? Undersøker man de forskjellige økonomiske sektorers bevegelser i forhold til hverandre? Som f.eks. den samlede omsetningen innen nye former for opplevelsesturisme kontrastert mot de samlede omsetningstallene for tradisjonell verkstedindustri? Alt dette gjøres og mer til. Det gis ingen grenser for hva man kan undersøke og for hvordan man kan undersøke det. Bortsett fra de faglige konvensjonene, som jo, når alt kommer til alt, er ganske vide og definitivt trange på en og samme tid.

De ofte flertydige resultatene fremgangsmåtene produserer ligger sannsynligvis ikke bare i fremgangsmåtene selv, men også i det faktum at hverken kultur eller næring er størrelser det er enkelt å fastslå hverken betydningen eller utstrekningen av: Det synes umulig å vite hvor den ene slutter og den andre begynner, eller omvendt. Når det gjelder begrepet og størrelsen ”kultur” er dette et relativt uomstridt faktum, begrepets mangetydighet blir fastslått som et sentralt trekk ved størrelsen alle pensa. Kulturens status som mangetydig felt er blitt faglig doxa. Det eneste vi synes entydig enige om, ofte på inderlig vis, er at den på forskjellige måter, nå og da til og med på måter som kan være grusomme, er viktig: Størrelsen kultur har fått den samme funksjonen som blekkflekkene i den berømte og beryktede Roschachtesten: også ”kultur” fungerer som projektivt felt som mer enn villig suger til seg alskens affekter og kognisjoner, og som ikke minst, i likhet med testen (hvor jo dette er selve hovedpoenget) blir tilkjent evnen til å utsi noe dypt om subjektene som ytrer seg om den, gir dens forskjellige former sin tilslutning eller tvert i mot sin avvisning. Kanskje er det denne dobbeltheten, det nesten formløst diffuse kombinert med evnen til å produsere forskjellige former for sannhet, som gjør kulturstørrelsen så interessant og funksjonell for så mange aktører, også som innsatsfaktor i en økonomi som etter manges mening er i endring.

Men heller ikke næringen eller økonomien er en størrelse med klare grenser mot områdene rundt. Hva er økonomi, er det husholdningens kunster? Er det læren om disponeringen av knappe ressurser? Danner økonomien en slags objektiv basis for alt annet? Også størrelsen vi kaller kultur? Dreier økonomi seg om penger, produksjonsmidler? Eller er pengene og produksjonsmidlene bare symptomer på økonomien? Hva er økonomiens forhold til politikken? For å (mis)bruke von Clausewitz: Er politikken en fortsettelse av økonomien med andre midler, eller er det økonomien som er en fortsettelse av politikken med andre midler? Hva er økonomiens virkninger, fordelingen av fysiske goder? Hvordan virker bærende økonomiske og næringsmessige begrepsdannelser og forestillinger inn på andre områder? Hvordan er forholdet mellom individ og økonomi? Produserer økonomien bestemte tankeformer? Hvordan gjør disse forskjellige tankeformene sine nedslag i individene? Synes økonomiens aktuelle former i individenes refleksjoner over seg selv? Hva slags former for interesser representerer det vi ofte kaller næringspolitiske interesser? Og næringens forhold til kultur? Lar det seg gjøre å skille mellom kultur og næring, eller er størrelsene så sammenvevde at det ikke er mulig å skille dem fra hverandre? Det kritiske ligger ikke i mangel på interessante innfallsvinkler, heller i å finne innfallsvinkler som kan bidra til produksjon av relevant forståelse av kulturens og næringens virkninger, eller hvordan et eventuelt nytt forhold mellom kultur og næring virker, både på begrepene eller størrelsene innholdsmessig hver for seg og sammen, og ikke minst hvordan de virker inn på individene, om forholdet mellom kultur og næring har en regulativ virkning i det sosiale, eller mer spesielt her: på selvet.

Problemstilling/Hypotese


Utgangspunktet for prosjektet var en hypotese om at de hel- og halvoffisielle diskursene som angir og omtaler og kanskje kan sies å være saksområdene ”kultur” og ”næring” de siste par tiårene har blitt gjenstand for en konvergerende bevegelse. Dette vil si at diskursene som angir og omtaler områdene ”kultur” og ”næring” og har beveget seg i retning av å møtes i en felles diskursiv grenseverdi. Hypotesen om diskursiv konvergens var planlagt å bli undersøkt via lesninger av offentlige dokumenter, som stortingsmeldinger, NOU´er, plan- og strateginotater også videre fra saksområdene kultur, næring, skole og helse. Utviklingen i retning av konvergens har fått, eller holder på å få, avgjørende betydning for forståelsen av de enkelte områdene og forholdet mellom dem. Videre: Den diskursive konvergensen antaes å komme til syne i individenes oppfattelse av seg selv, det vil si i diskursene individene gjør bruk av når de omtaler/plasserer/forstår seg selv, både i vesens- erkjennelsesmessig forstand og som aktører i et sosialt og økonomisk felt. At prosjektet benytter seg av termen konvergens er ikke tilfeldig: det er ikke snakk om en sfæres logikk (typisk den økonomiske) som koloniserer en annen, snarere er det snakk om diskurser som beveger seg i forhold til hverandre, som muligens ”smelter” sammen, skaper hybride eller nye former. Prosjektets mål var å sannsynliggjøre eller avkrefte hypotesen om diskursiv konvergens ved å undersøke bruken av begrepene ”kultur” og ”næring” i utvalgte grener av forvaltningen, i næringslivet og ikke minst ved hjelp av undersøkelser omkring det man kan kalle selvenes forståelse av seg selv, for dernest å sammenligne funnene med hverandre i forhold til antagelsen om bevegelse i retning av en felles diskursiv grenseverdi.

Kultur


Prosjektplanen hvilte på en antagelse om at det kunne være fruktbart å behandle størrelsen kultur som en diskurs. Diskursbegrepet er imidlertid slett ikke selvforklarende. Det må tvert i mot forklares fra gang til gang for å unngå å bli fremstå som nok en diffus størrelse med større påstått enn faktisk forklaringsverdi. Bruken av diskurs innebærer her først og fremst at bruken av størrelsen kultur tilkjennes en performativ side. Denne performative siden innebærer at aktører som tar i bruk kulturstørrelsen i sin kommunikasjon, det være seg i form av direkte kommunikasjon rettet mot andre, som for eksempel i statens kommunikasjon med borgerne, eller som et ledd i bestrebelsene på å forstå seg selv, som i ulike kommunikasjoner av selvforståelser, f.eks. i form av utsagnet ”kultur er en livsnødvendighet for meg”, har bestemte, eller tvert i mot ubestemte mål for å ta størrelsen i bruk. Dessuten: Det antaes at størrelsen kultur slett ikke er en klar størrelse, som for eksempel kan avgrenses ved å henvise til en post på et budsjett, det antaes tvert i mot at størrelsen er preget av en rekke implisitte, eller skjulte egenskaper og at disse skjulte egenskapene settes i sving, eller i arbeid hver gang aktørene tar størrelsen i sin munn. Videre antaes det at det likevel finnes grenser for bruken av kultur og sanksjoner knyttet til overskridelsen av disse og at disse grensene er utydelige og i stadig bevegelse, at de i tillegg er gjenstand for rivaliserende konflikter mellom aktører med forskjellige siktemål for bruken av kultur. Det antaes også at bruken av kultur har en dyp side, det vil si at bruken av kultur er knyttet opp mot rivaliseringen omkring det allmennmenneskelige, hvilket igjen vil si at ”kulturutsagnene” er knyttet opp mot dype og diffuse definisjonskamper omkring det allmennmenneskelige med røtter langt tilbake i historien.

Kilder 1 - styringsdokumentene


Mye kan sies om å benytte seg av hel- og halvoffentlige kilder, det som også kan kalles styringsdokumenter. Noe har også blitt sagt, blant annet skrev Per Mangset, riktignok for noen år siden:

”Det er altfor lett å reprodusere mer eller mindre ideologisk svada fra offentlige eller halvoffentlige kilder (jf. stortingsmeldinger, offentlige utredninger, osv). Vi tar sjeldent det nødvendige hensyn til at slike dokumenter er produsert innenfor en bestemt politisk/forvaltningsmessig sammenheng. De må vurderes kritisk, ettersom de gjerne er utformet for politisk legitimerende formål.”

Det er ikke vanskelig å være enig med Mangset i at mye av det som skrives og utredes av kultur(politikk) er det han kaller ”mer eller mindre ideologisk svada”. Spørsmålet er her ikke om det faktisk er ”ideologisk svada” eller ikke, heller om det likevel kan ha verdi som kilde, eller til å med en særskilt verdi nettopp i kraft av sin karakter av å være det Mangset kaller svada. For å besvare dette spørsmålet må vi gjøre oss noen tanker om hva ”svadaen” kan sies å være, videre: hvilken funksjon den er ment å ha, og ikke minst: også komme inn på alle de funksjonene den ikke har. Først noen ord om svadaen plass i politikken. Talemåtene, eller retorikken er en sentral del av politikken, den mobiliserer, legitimerer, muliggjør, forbereder og avslutter blant annet vedtak eller manglende vedtak, invasjoner, nyordninger eller noe så banalt som en dagsorden i et partipolitisk lokallag. Å tenke seg at den egentlige politikken ligger innenfor svadaen, på samme måten som oljen ligger gjemt i sjøbunnens porøse bergarter, eller et indre organ bak bukhinnen, og at man etter analytiske, rensende anstrengelser kan vise den frem i sin rene form er etter alt å være for optimistisk på vegne av mulighetene til en hvilken som helst analytisk verktøykasse. Politikk er en kompleks aktivitet tett forbundet til sentrale egenskaper ved mennesket, hvor de forskjellige nivåene av aktiviteten er så tett forbundne at å skille dem fra hverandre ofte ikke er annet enn å utøve dysfunksjonell analytisk vold mot dem. Legitimeringsstrategiene er en vesentlig del av politikken, selv i stater med totalitære trekk.

De statlige meldingene om kultur, men også de hel- og halvt tilsluttede organenes tekstproduksjon, som alle NOU´ene, alle statsbestilte rapporter, betenkninger, påfunn, satsninger og markeringer befinner seg innenfor en større kulturdiskurs, en større politisk diskurs, og det er først og fremst som del av denne større helhet svadaen er interessant. Å lese tekstene som konkret kulturpolitikk, på et slags stadium av planlegging, som ført i fortid, eller slik den faktisk føres, er etter alt å dømme å feillese dem, og, som Mangset impliserer, kanskje til og med på en naiv måte. Det er ikke urimelig å anta at størstedelen av den forvaltningstilknyttede tekstmassen er tekstmasse som ikke fører noen steder hen i en strengt definert politisk forstand, det vil si til vedtak i arenaer med besluttende myndighet. I høyden kan man si at det blir liggende å skvalpe omkring som uspesifisert grunnlagsmateriale for forskjellige diffuse politiske visjoner. Dette betyr ikke på noen måte at de er ikke er relevante som kildemateriale for undersøkelser av det som her kalles kulturdiskursen. Jeg vil tvert i mot hevde at nettopp tekstmassens uspesifiserte preg gjør den bedre egnet enn mye annet som grunnleggende kildemateriale for undersøkelser omkring hva som kan gjelde som en ”kulturdiskursens minste felles multiplum”:


”Kulturopplevelse og kulturdeltakelse gir felleskap, tilhørighet og forståelse for sammenhenger i tilværelsen”

Innholdssiden av den offentlige tekstproduksjonen omkring kultur, tekstproduksjonen vi nå og da kjekt kaller svada, består, slik jeg ser det, av minst tre ulike kjennetegn som, i en viss grad i alle fall, står i paradoksale forhold til hverandre: For det første har tekstene et diffust preg, de er uspesifikke i ordets mest basale forstand. Dette gir seg for eksempel til kjenne i den velkjente motviljen med hensyn til å definere grunnleggende, konstituerende begreper. Alene er dette en banal iakttakelse. For det andre er tekstene preget av en implisitt antagelse, som nå og da gjøres eksplisitt, om at feltet tekstene omhandler og er produsert i har dyp betydning, på en eller annen måte er nærere knyttet til noe sant menneskelig enn mange andre områder. At denne overbevisningen deles av mange, ikke minst også av de som forsker på feltet, er av underordnet betydning, feltet gis ved den postulerte dybden en påfallende tyngde som sammen med det diffuse preget gjør det til en yndet arena for luftige tankesvev av alle mulige typer og arter. Til sist, men slett ikke minst, bærer tekstene, i alle fall noen av dem, og kanskje i tiltagende grad, preg av at størrelsen ”kultur” blir tiltenkt en viktig rolle i løsningen av forskjellige aktuelle, nå og da til og med forklart som prekære, problemer.

Det har lite for seg å bedrive spissfindig analyse av offentlig retorikk dersom man ikke samtidig kan påvise at denne retorikken har noen som helst form for virkning, selv ikke i termens aller svakeste betydninger. Slikt sett er diskursive analyser mer risikable enn å for eksempel telle antall besøkende i et utvalg av museer for deretter å bruke materialet som belegg for fluktuasjoner i en eller annen diffust formulert kulturinteresse.

En av de største utfordringene med å bruke kulturpolitiske styringsdokumenter som kilde for noe som helst ligger i å avgjøre deres grunnleggende posisjon i forhold til paret årsak/virkning. Kan man si at en kulturpolitikk, som for eksempel statens, er aktiv, eller er den først og fremst reaktiv? Med andre ord: Produserer de kulturpolitiske aktstykkene virkninger eller er de selv først og fremst virkninger av noe annet? Eller er den begge deler? Dette spørsmålet tilhører grunnlagsproblemenes register, i det planlagte prosjektet ville jeg behandle de kulturpolitiske- næringspolitiske- og den kunnskapsmesige- tekstproduksjonene som om de kan ha virkninger. I et faktisk prosjekt ville et slikt standpunkt selvsagt måtte bli gjenstand for en svært grundig diskusjon. Det er mye som kan tyde på at å behandle kulturpolitikken som en størrelse som først og fremst produserer virkninger var, er og ikke minst, vil fortsette å være forfeilet.

Kilder 2 – bruken av kultur


Men det ville være utilstrekkelig i forhold til prosjektets ambisjon om å si noe om forbindelsene til selvet dersom det kun gjorde bruk av såkalte styringsdokumenter som kilder. En av prosjektets hovedmål, i tillegg til å undersøke hypotesen om konvergens, var også å undersøke kulturstørrelsens performative side, det vil si å undersøke hva bruken av kultur kan sies å innebære for de som bruker den og videre tolke disse betydningene i lys av størrelsene ”selvrealisering” og ”utslettelse”. Å arbeide med styringsdokumentene kan bidra til antyde hvilke mål offentlige aktører sier at de har for bruken av kultur, for å komme nærmere en forståelse av hva bruken av kultur innebærer på selv- eller individplan må undersøkelsen forholde seg til hva borgerne selv sier om bruken av kultur og ikke minst, hva borgeren sier om seg selv. Man står da overfor flere muligheter, hvorav et par skal bli tematisert her:

For en psykiater spiller observasjoner av tilsynelatende utenforliggende faktorer en ikke ubetydelig rolle i utarbeidelsen av forståelser omkring pasientens tilstand. For eksempel kan en pasient bli spurt om hva hun gjorde i helgen og svare med ”Jeg var i barnedåp.”, formidlet med en tonløs stemme og et nedvendt blikk. Psykiateren vil da i mange tilfeller i stor grad også feste seg ved omstendighetene rundt det sagte i tillegg til den bokstavelige betydningen av ordene som ytres. Man kan si at psykiateren tapper situasjonen for informasjon om noe mens det tilsynelatende snakkes om noe annet. En undersøkelse av bruken av kultur kunne følge det samme sporet, det vil si undersøke individenes forhold til kultur via å kritisk undersøke det de sier mens de snakker om noe annet, enten dette synes nært beslektet med temaet eller ikke. Dette gjøres i stor grad allerede, i kvalitative intervjuer innhentes informasjon som senere blir bearbeidet til forskjellige former for kunnskap som ikke sjeldent kan virke fremmedartet på informantene dersom de på et senere tidspunkt skulle komme i skade for å lese det. I prosjektet lå en ide om å benytte denne ”metoden” ved å gå til kilder som på en indirekte måte kunne fortelle noe om individenes forhold til og bruk av kultur. Eksempler på slike kilder kunne være intervjuer fra interiørblader hvor huseiere, eller tingeiere blir intervjuet om sitt forhold til forskjellige gjenstander, f.eks. kunstgjenstander, gamle gjenstander, f.eks. en hjemmesnekret gammel stol, eller til hele bygninger eller hager. Men også om hvorfor de går Birkebeinerrennet. Eller katalogtekster fra kunstutstillinger, hvor kuratorer eller andre såkalte kyndige tilsynelatende skriver om kunstobjekter men muligens også samtidig formidler sin bruk av kultur, sitt forhold til seg selv og sin følsomhet. Disse kildene, tenkte jeg, ville være svært rike kilder for prosjektet, men også vanskelige å forholde seg til på grunn av sin kompleksitet:

Om en ung, normalvektig kvinne omtaler seg selv som tykk er vi ikke sjeldent tilbøyelige til å se på utsagnet som en virkning av årsaker som ligger utenfor henne: Hun er, tenker vi, et typisk offer for vår utseendefikserte tid hvor det offentlige rom er fullt av bilder med anorektisk utseende figurer, skuespillere, programverter, modeller, ulike kjendiser. Vi etablerer med andre ord en årsaksammenheng som vi så ser utsagnet i lys av. Eller: årsaksammenhengene synes å være tilstede allerede før utsagnet faller. Utsagn omkring kultur blir i mindre grad gjenstand for den samme årsaksforklarende tilbøyeligheten. Dette skriver jeg selv om jeg har et visst kjennskap til f.eks. Bourdieus skrifter. Utsagn om kultur, om ens eget forhold til kultur, blir ikke sjeldent tilkjent en nærmest spontan karakter, det vil si at de ikke tilhører det samme register som f.eks. bedømmelsen av seg selv som for tykk, men at de heller representerer (selv)evalueringer av en høyere grad ikke like direkte omfattet av enkle årsakssammenhenger. Det er ikke urimelig å se dette trekket i sammenheng med kulturstørrelsens rolle som sfære for det dype, eventuelt det høye, som sfære for det dypt allmennmenneskelige. Et par eksempler på slike selvevalueringer ville kanskje være på sin plass: ”Elsker gamle slitte gjenstander som har en historie, og jeg omgir meg gjerne med vakre ting som gir meg inspirasjon.”, eller “I love beautiful (but comfortable) clothes, just as I love plants, artwork and beautiful objects around me.” Disse utsagnene er interessante ved at de etablerer forbindelser mellom selvet og verden utenfor, eller at de representerer bruken av kulturens (i vid forstand) reservoarer av ting og talemåter som selvobjekter. Disse forbindelseslinjene fortjener grundigere granskning, kanskje særlig fordi de ikke sjeldent knyttes opp til både kategorien vekst, både økonomisk, erkjennelsesmessig og etisk og til muligheten for utslettelse, igjen både økonomisk erkjennelsesmessig og etisk. Dessuten er det nesten påfallende hvilket samsvar det er mellom den offentlige tekstproduksjonen på den ene siden og de private meningsytringene på den andre, begge synes stappfulle av forskjellige former for diffus og underlig selvforklarende former for betydningsdybde. På samme måte som med ved bruk av de såkalte styringsdokumentene som kilder, måtte også bruken av disse utsagnene drøftes, først og fremst i forhold til informasjonsverdi i forholdet til prosjektet, men også i en mer generell epistemologisk sammenheng.

Næring


Om ”kultur” er en vrien størrelse å behandle er ikke ”næring” mindre vanskelig. Størrelsen må avgrenses for å bli håndterbar i vår sammenheng. Dessuten, det faller slett ikke vanskelig å skrive det: jeg har enda mindre greie på den tilsynelatende fast avgrensede størrelsen økonomi enn den mer formløse kulturstørrelsen, en svakhet jeg etter all sannsynlighet deler med en god del andre som også beskjeftiger seg med reflektere over forholdet mellom kultur og næring. Med andre ord: det var helt nødvendig, selv om det slett ikke var tale om et prosjekt som var avhengig av detaljert økonomisk fagkunnskap, økonomien skulle først og fremst undersøkes, i likhet med kulturen, i kraft av sin rolle som metaforreservoar, å gjøre seg bedre kjent med økonomien som fagområde. Det ville representere en overdrivelse å si at jeg er kommet i mål med hensyn til dette. Her vil jeg foreløpig nøye meg med en forsøksvis innkretsing av hva prosjektet legger i størrelsen ”næring”:

Det er ikke uvanlig å behandle størrelsen næring som en samlebetegnelse for all mulig økonomisk virksomhet, det vil si handlinger som ofte har forretning med derpå følgende avkastning som et av sine primære mål. For vårt bruk vil en slik definisjon være for omfattende. Videre: ikke sjelden tenkes økonomien som en mer basal størrelse enn andre størrelser: det er den økonomiske orden, det vil si de økonomiske maktforholdene, som bestemmer de andre forholdene, både vesensmessig og formmessig. Det er ikke umulig at det er denne forståelsen av økonomi som gjør det nesten for lett å motstandsløst å hevde at næringen holder på å kolonisere kulturen. Siden vi i all også har valgt å forholde oss til offentlig tekstproduksjon som en av kildene i undersøkelsene omkring kulturdiskursen er det ikke helt urimelig å avgrense begrepet ”næring” til å her å bety virkemidlene, strategiene og retorikken som taes i bruk i den offentlige næringspolitikken:

”Den overordna målsetjinga i næringspolitikken er å styrkje verdiskapinga i norsk økonomi. Frå ein næringspolitisk synsstad vil såleis utgangspunktet vere at ein politikk retta mot utvikling av næringspotensialet i kultursektoren i hovudsak bør skje innanfor overordna næringspolitiske mål og verkemiddel.”


Hovedanliggendet i undersøkelsen av næringspolitikken var ikke å finne ut om det søkes å etablere forbindelseslinjer mellom kultur og økonomi. At det søkes å etablere eller videreutvikle slike forbindelseslinjer taes for gitt. Hovedformålet ville vært å undersøke forbindelseslinjenes struktur og innhold i forhold til utgangshypotesen om konvergens, eller forskjellige former for sammenfall mellom diskursene kultur og næring. Undersøkelsene ville fulgt to hovedspor. For det første ville det gjort rede for informasjonens og kunnskapens plass i det samtidige økonomiske liv. Det er relativt uomstridt å påstå at sentrale politikk- og næringslivsaktører i stor grad ser, eller i det minste uttrykker vilje til å se på nasjonenes økonomi, eller i det minste i dens fremtidige form, som en kunnskapsøkonomi, det vil si at en økonomi hvor kapitalen av kunnskap er av større betydning for det man gjerne kaller verdiskapingen enn andre mer tradisjonelle kapitalformer som finans- og realkapital. Store deler av arbeidsstyrken er i dag satt til å innhente og bearbeide forskjellige former for data og informasjon og gjøre den om til produktiv kunnskap. Det er mulig å mene at rollen kunnskap og dens mer uforedlede fetter informasjon holder på å få, både som middel og produkt, har store konsekvenser for det vi hittil har sett på som den politisk-økonomiske virkeligheten, i det kunnskap ikke på samme måte som fysiske ressurser kan sies å være begrensede, knappe eller endelige, som for eksempel oljen eller nordsjøsilden er det. Scott Lash skriver at det vestlige nærings- og produksjonsliv i stadig større grad holder på å bli produsenter av prototyper, som i sitt vesen er en slags ideprodukter, mens mangfoldiggjøringen av prototypene, det vil si den tradisjonelle produksjonen av dem, er lagt til lavkostland. Et annet tydelig tegn på avmaterialiseringen av produksjonen er det økede fokus på og strid om opphavsrettslige problemer, en stadig større del av produksjonen kan betegnes som åndsverk og søker juridisk status som nettopp det. Prosjektet vil søke å gjøre rede for denne utviklingen og beskrive hvordan offentlig myndighet og andre sentrale næringslivsaktører kommenterer og forholder seg til forestillingene om kunnskapsøkonomien.

Prosjektet vil også være et forsøk på å analysere den nye næringsdiskursen i forhold til den generelle utgangshypotesen om utsikt til selvrealisering (som her kan sies å stå for utsikten til økonomisk fremgang) / trussel om utslettelse (som her kan sies å ikke overleve i markedet) i en ideologikritisk forstand: Hvilke politiske effekter hentes ut av skjemaet som parallelt kommuniserer løfter og trusler? Med andre ord vil også denne diskursen bli undersøkt i lys av dens performative muligheter i erkjennelsesmessig, politisk og sosial forstand.

Til slutt, men slett ikke minst, ville prosjektet ha forsøkt å undersøke de mulige virkningene diskursene har på individene, eller selvene: Dersom det medfører riktighet å si at det søkes etablert et nytt næringspolitisk regime som innebærer nye forbindelseslinjer, eller til og med konvergens mellom kultur og næring, uttrykt i for eksempel et nytt syn på både hva kunnskap kan sies å være og denne kunnskapens nye plass i økonomien, ville det være interessant å undersøke det nye regimets virkninger (i begrepets videste betydning) på selvene kanskje først og fremst i form av nye former for individuelle selvforståelser tappet via lesninger av individenes selvreflekterende ytringer.

Selvet


Selvet er et vidt anvendt begrep i de siste tiårenes teori. Teoretikere som Giddens, Beck, Sennet og Bauman med flere har i stor utstrekning belyst utviklingstrekk ved senmoderniteten ved hjelp av beskrivelser og teoretiseringer av og omkring selvet. Et mulig problem ved bruken av ”selvstørrelsen” i noen av disse teoridannelsene har kanskje vært at selvet, som begrep og størrelse betraktet, ikke har vært særlig presist definert. Prosjektet vil søke å unngå farene manglende presisering av selvstørrelsen kan utgjøre via to strategier: For det første vil begrepet og størrelsen bli definert og avgrenset i forhold til andre størrelser, som for eksempel identitet. Bruken av selvet som begrep vil også bli satt inn i og avgrenset i forhold til de forskjellige fagtradisjonenes bruk av det, som f.eks. sosialpsykologien, antropologien eller filosofien. I en viss forstand er det mulig å si at prosjektet vil søke å re-detaljere selvstørrelsen, mest av alt for å gjøre den funksjonell i forhold til prosjektets ambisjon om å undersøke hovedhypotesen om diskursiv konvergens sin eventuelle fruktbarhet. For det andre vil størstedelen av dataene i denne delen av undersøkelsen bli innhentet spesielt til prosjektet via ulike former for intervjuer, kvalitative, både strukturerte og semi-strukturerte, samt tekstkilder av mer uformell og umiddelbar karakter enn den mer formelt strukturerte informasjonen som utgjør hovedkildematerialet for kultur- og næringsdelen av prosjektet.

Hovedfokuset vil måtte ligge i å få svar på hvorvidt et eventuelt forandret forhold mellom kultur og næring har hatt virkning på måten individene forstår og plasserer seg selv. På mange måter er denne delen av undersøkelsen både den vanskeligste og mest interessante, den ville være et forsøk på å undersøke en mulig ny atmosfæres virkning på individene: Har betoningen av kultur som forskjellige former for anvendbar kompetanse virkning på måten selvene forstår seg selv på? Synes det man kan kalle disse områdenes interne og relasjonelle betydningsglidninger i individenes forskjellige selvpraksiser? Hvordan forholder borgerne seg til koblingene som søkes etablerte mellom kultur og næring, hvor tradisjonelle kulturstørrelser blir forstått på nye måter og forsøkt skrevet inn i nye ”dynamiske” kunnskapsregimer. Hvordan nedfeller betoningen av kreativitet seg i selvene? Som en mulighet? Som en trussel? Representerer ”kulturaliseringen” av økonomien forskjellige former for befrielser, eller tvert i mot enda mer subtile former for fangenskap? Eller ingen av delene, heller noe helt annet? Bare fantasien og de faglige konvensjonene setter begrensninger på hvordan man kan angripe spørsmålene områdenes tilsynelatende bevegelser reiser. Det eneste jeg er helt sikker på er at ny empiri behøves, spørsmålet om forholdet mellom kultur og næring og dette forholdets eventuelle virkninger på selvene er både for nytt og for komplekst til at det på noen fornuftig måte kan undersøkes uten ved hjelp av ny empiri. Slikt sett har Mangset rett, undersøkelser av den ideologiske svadaen som tilsynelatende forklarer alt er bare begynnelsen. Fortsettelsen ligger å gå videre, til områdene hvor det å skille årsakene fra virkningene like vanskelig som å forklare vår underlige tilbøyelighet i retning av å tro på noe utenfor oss selv.