f_eks_gg

Sinnets mørning

(F.eks -95)
Kulturen er arenaen for alle mulige former for pompøsiteter. Før hadde disse pompøsitetene en mørk side. Mørkets remedier var gapestokken, strekkbenken og bålet, pedantisk utregnede straffedommer. Vi er kommet mye lenger, kulturen er blitt et lys som man i sin godhet gjødsler utover, det finnes intet mørke eller dysterhet i den, den er lys uten mørke, den er ingenting annet en luften vi puster i, lutter naturlighet, tilbøyelighet. Kulturen er et instrument på linje med andre instrumenter, en hjelpesfære for produksjon, utvidelser og innskrenkninger, ekspansjoner og manipulasjoner, bevegelser, medisin og marked, dannelse og obscøniteter, et tomt tegn som vi fyller og tømmer omtrent som vi fyller og tømmer tarmer, dobøtter og kjøpesentre.
Å kultivere et folk.

Den moderne kulturpolitikken fikk sin begynnelse i 1945, den nye kulturen var et element i den nye begynnelse. Krigen ble av den kulturelle og politiske elite betraktet som en slags kulturkrise, vår kultur hadde vist seg for svak til å demme opp for barbariets mørke krefter, nasjonene og massene hadde ikke fått store nok doser av den barbariimmuniserende kulturen, dermed ble de lette ofre for tidens primitive demagogi og krigens grådige eventyr. Denne kulturbegrunnelsen dannet en i begynnelsen eksplisitt bakgrunn for mange av tidens refleksjoner omkring kulturen, refleksjoner som med tiden ble mer og mer implisitte uten at man med det kan si at de helt forsvant. Den andre hovedbegrunnelsen for den nye kulturpolitikken var av en tilsynelatende langt mindre dramatisk karakter, kulturpolitikken som element i løsningen av det nykonstituerte fritidsproblemet.

Fritidsproblemet var som politisk størrelse en "naturlig" følge av de foregående års langvarige politiske og økonomiske kamp for arbeidstidsforkortelser. Arbeidstidsforkortelsene hadde, sammen med en rekke andre utviklingstrekk, skapt en hel masse med noe som ikke kan kalles annet enn "tid til overs" for store grupper. Den nye fritiden ble regnet som et potensielt problem; det underliggende premiss for den nye kulturpolitikken kom til å bli at det jevne folk egentlig ikke var i stand til å fritt disponere sin egen tid til overs uten hjelp fra det offentlige. Denne tankegangen var overhodet ikke ny, gjennom store deler av historien har ulike regimer vært mer eller mindre besatt av frykten for folkets manglende evne til å disponere tiden fritt uten at det hele skulle ende i undergravende tøylesesløst kaos, denne frykten har vært en konstituerende for ulike offentlige tiltak helt siden romertidens brød og sirkus politikk. Det nye ved politikken var at den søkte nye og mykere begrunnelser og metoder. Der den gamle "tidsregulerende" politikken før var eksplisitt nedlatende, tildels voldelig og egentlig fryktsom, ble den nye politikken tuftet på en ny type humanvitenskapelighet, politikken ble "menneskeliggjort", den gamle politikkens dels voldelige nedlatenhet ble byttet ut med en selvsikker vitenskapelig form, en slags sosialprofesjonell medfølelse hvor den nye kulturen hadde en helt sentral og selvfølgelig plass. På 30tallet ble ordet og begrepet mentalhygiene en viktig kategori i den politisk-kulturelle omgangen med folket, det nye mentalhygieniske program skulle røke ut uheldige trekk ved folkets sosialitet. Det mentalhygieniske program var et flerfoldig et, på den ene siden var det mere eller mindre materielt, folket ble dratt ut av sitt mørke, ut fra de dystre leiegårder og husmannsplasser inn i det nykonstruerte lyset, de funksjonelle glattfasadede boligene og lyse fabrikkhaller. Den andre siden var mer psykisk, eller sosial; programmet skulle virke til å fjerne folkets tilbøyeligheter til abnorm mentalitet, lite heldige omgangsformer og vaner. Det nye fysiske rommet skulle virke disiplinerende og opplærende. Innenfor dette prosjektet var det kulturelle ikke særlig problematisk, det materielle var basis for kulturen, ble folket rikt og sosialt trygt ville det begynne å interessere seg for kultur.

Troen på at kulturen ville komme av seg selv som en følge av en sosial og økonomisk modernisering av nasjonen gjorde at kulturen i liten grad ble problematisert i etterkrigstidens første tiår. Arbeiderpartiet overtok etterhvert det ikke-problematiserende borgerlige kultursyn, partiets tidligere motkulturelle åre ble svekket i takt med partiets tiltagende preg av å være et statsbærende parti. Den økonomiske politikk ble den viktigste arena for alle tings utvikling, det var tiden for sosialøkonomiens hegemoni, troen på at alle ting kunne styres var nærmest total. I disse årene skjedde det en voldsom sosial utvikling av nasjonen, utviklingen manifesterte seg i fremveksten av den sosiale mobilitet. Det ble mer mulig for flere å bevege seg opp- og nedover i det sosiale hierarki. Denne mobiliteten var det nye demokratiets kjennetegn, den gjorde det tilsynelatende av med den urettferdige sosiale stillstand der alle former for tilhørighet tildels ble oppfattet som evige. Så langt virket det moderne prosjekt som et kulturelt vinnende et.

Folket brukte selvfølgelig ikke sin nyvunne frihet på den måten de etter teorien skulle ha gjort. Den nyvunne sosiale og økonomiske mobilitet ble ikke brukt til kulturelle aktiviteter, det nye overskudd ble heller brukt i helt andre sfærer. Den sosiale mobiliteten kom heller til å virke kulturelt nedbrytende, hvertfall på arbeiderklassen. Mobiliteten gjorde at klassesolidariteten forsvant, den ble overflødig, eller heller, den ble ødeleggende, en sosial hemsko for den enkelte. Klassesviket ble avløst av en annen type svik, sviket overfor ens egne individuelle sosiale potensialer og ambisjoner. Disse nye individuelle ambisjonene ble realisert helt andre steder enn i den kulturelle sfære, de realiserte seg selv gjennom mer kommersielt forbruk. Utover på 60tallet ble dette trekket tiltagende klart, de kulturelle institusjonene gikk inn i en slags depresjon. Folket var alle andre steder enn i teatersalene og lesestolene, de var på Campingtur eller ivrig spisende på sin Wienerschnitzel foran det nye fjernsynsapparatet.

I 1536 kom reformasjonen til Norge, vi ble alle med et slag lutheranere enten vi ville det eller ikke. I 1973 ble vi plutselig en kulturnasjon, den massive kultiveringen skjedde som i 1536 ved vedtak ovenfra, det kulturelle området ble utvidet til å omfatte nær sagt alle mulige menneskelige aktiviteter. Den gamle møysommelige og mislykkede kultiveringen ble liksom lagt på hyllen: Folket vil ikke kultiveres, la oss da heller kalle alle de forskjellige aktivitetene de likevel holder på med, fordriver tiden med, (uansett hvor meningsløse de ofte er) for kultur. Selvfølgelig er det håpløst å tro at man demokratiserer eller forandrer kulturelle mønstre ved å vedta endringer i begreper. De mønstre man kanskje ville bekjempe unndrar seg slike åpne manøvre, kulturen er åstedet for de mest sublimt perverse distinskjonsspill, spill hvis tilsynelatende diskré og naturlige regler alltid holder seg flere hestehoder foran den gode viljes nesten alltid altfor plumpe virkemidler. Oppfinnelsen, utvidelsen, vedtaket, er med andre ord helt typisk for velferdsdemokratiets former for fredelige optimisme, troen på vedtakenes virkninger, alle tings umiddelbare foranderlighet, hensiktenes uovervinnelighet. Isteden for å kalle det nye begrepet for det utvidede kulturbegrep kunne en kalle det for det velferdsdemokratisk insisterende kulturbegrep. Et nytt kulturbegrep i en slags opposisjon til det aggressivt "naturlige" tradisjonelle kulturbegrep det liksom skulle være et oppgjør med.

"Den strategiske betydningen av god design bør være åpenbar. I en situasjon der forbrukerne stiller store krav til produktene, og konkurransesituasjonen gjør at valg av produkt treffes raskt, er design en nøkkelfaktor for suksess. Arbeidet for god design er derfor både næringspolitikk og kulturpolitikk. God design bærer bud om at produktet er tilvirket i et land der kvalitet, grundighet og fornuftig bruk av ressurser står i høysetet."

I den siste stortingsmeldingen, St.m.nr. 61 (1991-1992) er den kulturterapeutiske sjargongen erstattet av et helt annet stilleie. Instrumentalismen, som før ble gitt en slags humanterapeutisk velferdsforklaring som for å dempe den, er her fremført helt åpent i en slags markedstilpasset hardtslående uovervinnelig effektiv svada. Kulturbegrepet er blitt til et element i en skruppelløs kamp om markedsandeler, i verdensøkonomiens vinn-eller-forsvinn spill. Staten er blitt åpent redusert til en tilrettelegger for økonomisk vekst, kulturbegrepet, eller bruken av en moteriktig kulturell hybridestetikk, blandinger av det tradisjonelle, nostalgiske og det liksom avantgardistiske, blir et stilfullt grep man kan ty til i det store spillet om kontrakter og fremgang. Språket, som før var forsiktig politiserende, er nå mer eller mindre hemningsløst feirende en lys fremtid for den som behersker spillet, det nærmer seg faretruende reklamens eller managementlitteraturens friskfyraktige sjabloner. Den siterte teksten som innleder dette avsnittet kunne helt klart vært hentet fra en innledende oppvarmende reklametekst for et nær sagt hvilket som helst produkt eller firma. Kulturen blir sfæren for å vise alt, sfæren for den bevisste industridesign, for evnen til konkurranse og for en ny vri på den mer tradisjonelle identitetsoppbygningen.

Den siste meldingen er skrevet i en helt annen økonomisk situasjon enn den som var gjeldende på 70tallet. Den gang ble de verdensomspennende dårlige konjunkturer nasjonalt forsinket av en offensiv bruk av budsjettunderskudd og oljekroner, konjunkturnedgangen ble innenfor denne offensive budsjettpolitikken regnet som et slags unntak fra regelen om konstant vekst. Slik ikke lenger, nå er det den inflasjonsbekjempende politikk som tilsynelatende er alle tings lov. En av denne politikks retoriske poenger er internasjonalisering, det nasjonaløkonomiske har ikke annet valg enn en tilpasning, de tradisjonelle offensive budsjetter blir å sammenligne med å pisse i buksa, kanskje underlig tilfredsstillende mens det står på, fryktelig kaldt etterpå. Markedets nye destabilitet og jakten på et dertil situasjonstilpasset nytt subjekt danner grunnlaget for det nye markedstilpassede angstfylt stilige kulturbegrep.

Velferdsdemokratiet i etterkrigstiden mørnet folket til en slags politisk apati gjennom stadig nye velferdstiltak. Etterhvert ble det for alle naturlig å tenke at alle mulige ting og forhold hadde en slags naturlig statlig byråkratisk løsning ett eller annet sted. Nå har mørningen fått en helt annen retning, den går ut på å realitetsorientere folket, innføre dem i markedets logikk ved å vekselsvist skremme og friste dem. Og folket er modent for den nye stilfulle angst, arbeidsledigheten er blitt strukturell, også de høyt utdannede føler nå en nagende utrygghet som gjør dem rede til de ytterste ytelser, alt samme for å vokse, overleve, ikke falle ut i det gapende hullet, utestengelsen, en følelse av ikke-deltagelse i tidens uomtvistelige farefulle smartness. Denne nyorienteringen er tydelig i bevegelsen som mange de tradisjonelle kulturpolitiske størrelsene blir utsatt for.

På 70tallet hadde til og med den kulturelle identitetsoppbyggingen et slags preg av "åndelig" motkonjunkturpolitikk, identiteten ble regnet som truet av den moderne tendens i retning av oppløsning og for høy hastighet, identitetsidealene slik de ble forsøkt formidlet var til en viss grad motkulturelle. Unyttigheten var et slags ideal, det som lå utenfor tidstendensen ble oppmuntret, det helt hobbyaktige, koselig subjektive. Det kunne se ut som om målet med politikken og det nye kulturbegrepet var en slags lykkelig hviletilstand, en subjektiv følelse av ro og mening i en tid som ellers ikke tilbød stort av den slags. Tradisjonen, den som var glemt av tiden, ble også fetisjert av en lignende vilje til det motkulturelle, arbeiderkulturen ble fremvist på grunn av sin sosialt heroiske kamp mot kapitalens profittmaksimerende umenneskelighet og på grunn av sin (kanskje i ettertiden konstruerte) vilje til uegennyttig samhold.

I den nye kulturbegrepet blir de samme størrelsene utsatt for en helt annen behandling. Kulturbegrepet blir et redskap for denne gang å skape en helt ny og motsatt type identitet, og tradisjonen blir omskrevet, helt andre trekk blir sentrale. Den nye ønskede identiteten er en identitet som er knyttet til tiden, ikke i opposisjon til den, den er en identitet av produktiv tilpasningsdyktighet, av stadige forandringer, en evig muterende resirkulerbar identitet, et hode som ikke identifiserer seg med annet enn tidsånden, som skremt av hastigheten ikke har noen annen kjerne enn en instinktiv forståelse av tilpasningsdyktighetens tvingende nødvendighet. Et nytt subjekt hvis krigersk offensive legning har en defensiv engstelig begrunnelse, angsten for utestengelsen. Tradisjonen, f.eks. den gamle arbeiderkulturen i den tidlige industrireisingen, blir i den nye kulturpolitikken hyllet for sin oppfinnsomhet, effektivitet og nytenkning. Historien blir et reservoar for fremtidens overlevelsesstrategier, et markedsdisiplinerende museum. Se og lær.

Det tradisjonelle kulturområdet, det vil si "høykunsten", de estetiske objekter av vekspertene" akseptert som kunst, et område som i den gamle kulturpolitikken ble utsatt for en slags uklar sosialt fundert kritikk, blir i den nye kulturpolitikken ikke noe annet enn ennå et element i oppnåelsen av den etterstrebede markedsposisjon. Bedriftene i den nye "hjernens tidsalder" kan oppnå mye ved å gjøre bruk av den nyskapende kunsten i det kostnadskrevende profileringsarbeidet som er så tvingende nødvendig for overlevelsen. Høykulturen og høyteknologien blir regnet som liggende tett på hverandre, de nærer seg av de sammen sansene, det samme blikket, kunstnerens rastløse jag etter nye former uttrykk identifiseres med ingeniørens blikk for teknisk innovasjon. Det tradisjonelt subversive blir til den mulige fremtidige produksjon. Sammen danner de den høyere enhet; bevegelsens uslåelighet, den nye stilens salgbarhet. Ingenting slipper unna den uanstrengte bruken av alt.

Det er fristende å se på kulturbegrepets forandringer og statens bruk av det som utslag av forandrede behov i produksjons- og konsumsfæren. De gamle tiders demografiske overlegninger var sentrert rundt industriens og hærens behov for kropper, politikken ble utkalkulert ut fra helt enkle og etter vår målestokk altfor umoralsk direkte overlegninger omkring disse behovene. Massene representerte industriens og krigens råstoff. Derfor var det også kroppen som ble utsatt for tidens reformer, reformer som skulle hjelpe den med å yte mest mulig; arbeidstidsreformer, hygiene, basal skolegang osv. Etterhvert ble det klart at produksjonen trengte mer avsetning for å kunne opprettholde sin tvingende nødvendige veksthastighet, massene kunne brukes som avsetningsfelt for produksjonen. De ble derfor trent opp til å bli konsumenter, til å kanalisere sin økede kjøpekraft inn i hensiktsmessige retninger. Det som hele tiden sto klart var forskjellen mellom subjekter og objekter; massen var tilsynelatende objekt for maktens vilje og behovsrealisering. Nå er det som om disse mer eller mindre basale maktmønstrene innen disse disiplinerende tiltakene er i ferd med å bli avløst av mer forvirrende blandinger. Den nye situasjonen, velferdsdemokratiets realisering av sin egen tanke, har tilsynelatende omskapt oss alle til subjekter, alle er blitt til fritt agerende individer som alle er både ansvarlige for produksjonens retning, dens suksess og mulige fiasko.

I og med at vi "alle" har blitt små administratorer (om så det bare er våre egne kompliserte liv vi administrerer) oppfører vi oss alle som arbeidsgivere, ansvarligheten, ansvaret for å gjøre en god jobb, få hjulene til å snurre har endelig blitt fullt internalisert. Gulroten og pisken er markedet selv, det utvidede marked hvor selv sjelen har fått tingens etterhvert flytende immaterielle karakter. Frykten, som skaper bevegelsen, er å bli stengt ute, fryden, som skaper iveren etter anstrengelse, er å bli lukket lenger og lenger innover i bevegelsen fremover i overlevelsen, veksten Den nye tids økonomiske råstoff er de arbeidsomme selvadministrerende hoder, elastiske sinn med tidens logikk ulastelig internalisert, resirkulerbar ren tankekapasitet som ikke lenger foretar barnslige avgrensninger mellom sine egen vilje og markedets, men som heller har forstått at de to alltid har vært, og alltid kommer til å bli, den samme.

Staten mobiliserer til bevegelse bare ved å rasle med gulrøttene i posen eller ved å svinge med pisken (fremtiden det kanskje ikke blir noe av), mer trenger den ikke å gjøre, vi kan de nødvendige jublende selvrealiserende danseskrittene. Endring er ikke lenger mulig. Alt blir likevel bare subsumert innunder overlevelsens selvinnlysende prosjekt. 70tallets sosialpolitiske kulturdreining var kanskje den siste kulturpolitiske krampetrekning før effektivitetens tautologier ble tidens eneste mulige glade melodi.