exercises and misunderstandings



Space_Debris_Low_Earth_Orbit
space debris - wikipedia.org

      notes
     notes from trains, etc.


#17

stavmikser_-_Google-søk

Juni - 2016
Toget er fullt. Menneskene har begynt å feriere. Også jeg ferierer. Mest for syns skyld. Holdt meg med feriering på samme måte som jeg har holdt meg med andre ting jeg ikke har bruk for. Stavmikser, for eksempel. Synet av middelaldrende som ferierer, til og med de som ferierer med en viss ro og eleganse, fyller meg med lede. Ikke overfor de ferierende, men for meg selv. Jeg har mistet troen på den slags opplevelser, antageligvis på muligheten for å egentlig oppleve i det hele tatt. Men jeg er svært glad i å være i live. Det er så mye vakkert. I feriesesongen er det mer avgjørende enn ellers å ikke la seg rive med av Facebook: Angst og idyll, side om side, i sterile former, som om de ikke har noe som helst med hverandre å gjøre: Forestillinger om vestens undergang, malende skildringer av oppfinnsom, ettertenksom feriering under andre omstendigheter enn de hverdagslige. Hyttevegger, havgap, avenyer. Heller rette oppmerksomheten mot de minste ting: drivende skyer, råttenskapen som brer seg på et bær, årets spurv som øver på å fly.



#16

sko

This orbiting around my own fortified self, dramatizations, sharpens my senses. I can hear my intestines working, notice the smallest of movements, the squeaking of a sole, a bird far away, smell the scent of ashes. I want to cry. That’s not true. Maybe I would like to cry. My sharpened senses are made meaningless by my pretentiousness. Their powers are wasted on me.


#15



The subjugated. Still reading Donna Haraway.
“As a researcher...” I am a researcher. I am not. I have to be. That is my situation. I am. Or not. “I” or “researcher”. That is my "situatedness". Among other situations. But not a destiny. A kind of voluntariness. Or not. The only choice I know of is saying no, the “no´s” are moments that make ruptures, make events, dizzying. My saying yes is an obligatory process, a slow transcending up to different honourable subjugations. The office is my cell. My saying, whispering, nodding yes robs my language, cloaks my idiosyncrasies, but also brings the bacon home, connects me to parts of the world where I should belong, it´s like I continue to be a child on the verge of getting a language, constant losing the namelessness, my immanence, winning connections, names, entering the adult world where it is possible to be understood, but only when you say, keep saying x = y, or x is less than y, more, not y, we shouldn’t name it x, z, this salad is tasty, the glowing colours of a Tuscan sunset soothes my soul. But not when you don’t know what to say. I constantly bring bacon home, talk in a language that double-crosses me, exposes my situatedness in incomprehensible ways, noticeable as frail longings, sudden bursts of shame. Treason. Domination is subjugation. I about to explore. To explore is to dominate. I am too weak to dominate, I have to concentrate on the thinnest of things, the air, the tiniest of motions and events, like the dying of a bug, odours evaporating from dry things.

#14

Donna_Haraway_and_Cayenne


Notes after reading Donna Haraway.
Situated Knowledges: The Science Question in Feminism and the Privilege of Partial Perspective (1988)

One is in the middle of a life that lives. In the middle from the second I was born to the day or night I shall die. In the thick of it. For all that it matters. I am 51 years old, male, heterosexual, white, with a steady job. There is little space between my orientations and my inclinations. A habitual life under a surface of movement. Or the other way around. My problems are for the most part imagined, which don´t make them less real, but gives them a hint of the pretentious. Occasionally I dress in tweed, at other times in a leather jacket and denim. I don´t wear sneakers unless I am running, which I seldom do. From time to time I do feel uncomfortable, especially in what we could call social settings, or when I am to present something, achieve something, while others are watching. Most of the time I consider these little anxieties to be of psychological nature, a kind of individual deviation, something idiosyncratic. I am reluctant to understand aspects of myself in wider contexts than the one that the oedipal imposes on me. It is like I don´t have a history, a destiny. If someone was to dig for treasures in my garden after my death, all they would find would be parts from a wrongly mounted barbecue. Even though I don’t barbecue, don´t have a garden. But that is beside the point. I don’t know my situation. I don’t have a clue about my situatedness. But I know that I am not a King.



#13


A french novelist, Maylis de Kerengal, mentions a wave i her novel, she names it as “That twist of matter.” Read it in
a review. It made me think of the spinozist God, of all things connected. All matter are flows of twisting, human bodies, mountains, buildings, animals, the wind. I am in a train. Squiking sounds, metal on the verge of losing its forms, matter twisting. I find comfort in combinations of rattling sounds and movement, trains, cars, ships, the twists that vibrate through my body, becomes my body, folding, unfolding. I am a part of things I love, things that irritates and frightens. Immanence.


#12



Airmail

Tingene ens venner, og ikke minst en selv, velger å publisere på facebook holder en viss klasse. Stort sett. Eller alltid. Bildene fra reiser til fjerne land, store byer, eller til blomsterengene like utenfor byen, nedenfor huset, skiturer, fotturer, sykkelturer, bildene av interiører, dekkede bord, gamle gjerder, himler, utsikter, vegetasjon, tjern, steiner, selfier fra utstillinger, strender, restauranter, plasser, ved kjente bygninger, strøk, gater, ved hav, fjell, sletter, ledsaget av ektefeller, barn, venner. Konferanser, seminarer. Statusoppdateringer av barnas bedrifter, muskulære som intellektuelle, skrubbsår og overståtte eksamener, sportseire, kulturseire, dokumentasjonen av samhold, alle dyrene, hundene, dyrevideoene hentet andre steder fra, manifestasjonene av sosial samvittighet, vittighet, beskjedenhet, ydmykhet, nysgjerrighet, raushet, av at man fremdeles er å regne med, er i form, fast i fisken, fleksibel, vakker, følger med. Ens seire, nå og da dokumentert av andre, objektivert: anmeldelser, kommentarer. Selv er man livredd for å publisere noe som helst, så man nøyer seg, etter nevrotiske overveielser, med upersonlige ting av en viss klasse, ting om T.S Eliot, om Beckett, om Stanislav Bronbaski osv. Det upubliserte holder en viss klasse, selve klassen tenker man, idiotisk. Uten å egentlig tenke det, bare handle det, gjerrig, mens man kniper igjen som en annen sur, engstelig olding. Så fryktinngytende alt er.



#11

- mai, vår
Jon Fosse sier i Morgenbladet: - Det tåpeligste jeg ser er folk som forsøker å skrive som meg. Det tåpeligste jeg kommer borti er meg. På flyplasser hender det jeg overhører menn snakke om verden. Ikke sjeldent snakker de om den jevne strømmen av tåpeligheter de har måttet utholde. I motsetning til Fosse er det som om de ønsker at flere var som dem. Motsetningen er tilsynelatende. Poet, -offshoremann eller mellomleder: Å være mann av et visst format synes knyttet til å holde ut andres dumskap, forvalte egen storhet.


#10

praha_t_bane_trapp


-juli, ferie
En bekjent mener han ikke lenger er i stand til å tenke om verden på en måte som yter den rettferdighet. Han er nokså affektert.


oppgang_T_Bane



#9

hjartdal

Juni, Hjartdal i Telemark,

festivalsommer
Nick Cave har vært i landet: "Brutalt vakkert da Nick Cave forrettet svart messe. En renselse av en konsert", skriver Dagbladet, nok en hyllest av dybde. Hvilken dybde er det som hylles i denne anmeldelsen av populærmusikk? Musikkens? Artistens? Anmelderens? Publikums?Det nesegruse er sjeldent mer enn det slapt nesevise.


#8

Screenshot_29.05.13_10_33

Mai
      
Ikke rev, bukk, orm
Det hendte jeg fantaserte om å leve i steinalderen. Fra skogbunnen under trærne så jeg opp, lyset som falt gjennom grønnsværet, vakkert. Om jeg var steinaldermann, tenkte jeg da, ville jeg kanskje ikke kjenne noen trang til å beskrive det jeg så i et følelsesstemt avsnitt i et brev. Men noe ville en slik skikkelse likevel følt, trodde jeg, for et dyr ville jeg jo ikke ha vært,
rev, bukk, orm


#7

Henie-Onstad

// Jenssen, KUNST, kameraer og is som fremdeles bærer

tre_kameraer

En påstand, påstått av mange, mange ganger gjentatt, ikke sjeldent holdt for sann. I alle fall av de som bryr seg: Vi blir enda mer menneskelige av å pleie omgang med kunst. Kunstens sanne verdi ligger i dette, sies det. Men likevel, eller kanskje nettopp derfor: På steder med mye kunst overvåkes man like intenst som på steder med mange penger (hvis verdi jo påståes å ha en annen natur). Som for eksempel på Henie-Onstad: Kameraer overalt, i det minste mange steder: Inne i salene hvor Jenssens kunst ble vist var de her og der forsøkt skjult med tape malt i samme farge som veggene:

bilde

Allerede som ukamuflerte er det noe uhyggelig seende ved kameraene, en banal innsikt: det øye-aktige ved dem, de er jo proteser, forlengelser, i den andre enden av ledningen sitter det andre sett øyne, andre maskiner, mennesker med uniformer, sentraler, serverparker. Registrerer. Lagrer. Videreformidler. Med kamuflasje ser kameraene enda mer uhyggelige ut, kamuflasjen ser ut som bandasje, klær, hva skjuler kamuflasjen: At de er levende, har hud? Slimhinner? Sener? Marg? Spinalveske? Nerver? At de også er andre innretninger, bor, tenger, lys, mikrofoner? Tillitsfullt beveger vi oss omkring under kameraets øye, overvåkede av disse innretningene. Og hvordan kan det være farlig? Billettene ble solgt oss av kvinner med hovedfag i kunsthistorie, de medbesøkende ser vennlige ut, har med seg barna sine. Utenfor, på fjorden, like utenfor, i all denne hvitheten

is_fjord

      beveger folk seg over isen som om den var metertykk, aldri vil briste. Vi overhører to eldre kvinner, den ene lurer på hvordan ville være å leve med denne mannen, KUNSTNEREN, Jenssen? Kanskje er hun overveldet av den voldsomme forekomsten av påtegnet papir, hvert minste av dem behandlet som kremt fra Gud, behørig rammet inn og stablet oppover veggene som kasser i et lager administrert på vegne av en selvopptatt sparsommelighet, sparsommelig selvopptatthet, O, vår tid, hva som stilles ut, hva vi ender opp med å se, alt, og heller ingenting.


#6

rom_sovn



I morges støtte jeg på dem igjen, de søvndrukne, tre stykker. På vei over elva. En av dem hadde en forferdelig hoste, spyttet en dampende klyse over rekkverket. Fra den andre bredden hørtes en som allerede hadde krysset rope. Hun med hosten. forsøkte å svare. Stemmen rakk ikke over. Etter hvert som en blir eldre, tenkte jeg mens jeg gikk bak, fremstår det å være i stand til å glemme kroppen som det mest attråverdige. Foreløbig har en vært heldig. Hell varer ikke.


rygg_nakke


#5

Screenshot_20.03.13_17_39

, mars
I Agoras nummer om Susan Sontag skriver Sontag, om Walter Benjamin: "Den ironien som lar individene hevde sin rett til å leve uavhengig av fellesskapet, hyllet Benjamin i Enveiskjøring, som den «mest europeiske av alle goder.»" Dette "mest europeiske av alle goder" er et gode som slike som meg egentlig bare kan gjøre bruk av ved et slags misbruk, jeg er jo i virkeligheten ikke i nærheten av å mestre selv de mest beskjedne former for uavhengighet. De som virkelig har bruk for anerkjennelsen som dette "mest europeiske av alle goder" kan gi har vi vanskelig for å tolerere eksistensen av. Kanskje er de og, på samme måte som Nelly Sachs var det, varslere om ting og forhold som skal komme? Som skrumpende innsjøer, stadig mer desimerte flokker av nattsangere, engstjerter, fjern torden? Migrantene: det er som om klærne og skikkelsene deres har tatt farge fra menneskehetens samlede vandring. Det hender jeg ser dem om morgenen, over Jerusalem bro, små flokker, lag på lag med tøy, hovne fingre rundt hankene på handleposer, mumlende seg i mellom. Hva er det de sier?


#4

OsloS - Bø, Mars
På toget får en lest, eller i det minste tenkt på det en allerede har lest, eller allerede for lenge siden burde ha lest.



Screenshot_06.03.13_11_24


I litteraturen kryr det av skikkelser som er tvungne ut i eksil, enten i yttre eller indre forstand, Nelly Sachs var en av dem, på flukt fra et Tyskland overtatt av nazistene, sent, sent, like før det ikke lenger var mulig, eller til og med etter at det ikke lenger skulle vært mulig, kom hun seg i en slags sikkerhet. En av bøkene hennes heter 
Flucht und Verwandlung, en annen heter In den Wohnungen des Todes. På baksiden av Flukt och förvandling, skrevet av Aris Fieretos (2010 [Stockholm] : Ersatz), en bok om henne står noe hun en gang skrev: 

Screenshot_06.03.13_09_00

Sitatet klarte man hverken å huske eller glemme, likevel kom en stadig til å tenke på det, gjøre seg fantasier om det, om hva slags natt det var snakk om, hvor “här” var, hvilken oppvask, aningar?

natt_bjolsemolle


De intellektuelle er tilbøyelig til å dyrke eksilmennesket, mange ser også på seg selv som et eksilmennesker. Men da omtaler de ikke eksilet  som en unnslippelse fra fysisk forfølgelse, fra morderiske intensjoner, ambisjoner, heller som en æressak: Å være i eksil er en nødvendighet for å unnslippe, samtidens, velferdsdemokratiets, eller markedets idioti, ufølsomhet eller ondskap, eksilet et resultat av den selveksilertes følsomhet, tenksomhet, hans, eller hennes, særlige sans for det sømmelige, dypest sett. Etterhvert har det blitt mange av oss, de indre eksilantene, mistenkelig mange, følsomhetens nådegaver har som alt annet, naturlig nok, blitt utsatt for en viss inflasjon. Når det er sagt bør jeg skynde meg å tilføye at jeg er svært glad for å leve i et samfunn som tillater meg, til og med premierer meg for å hevde at jeg bør gå i indre eksil på grunn av majoritetens dumhet, jeg er slett ikke sikker på om jeg ville tørre påstå noe som helst om noenting dersom det kunne bringe meg i fare.

-->


#3

Clarice Lispector
lispector

en gang leste jeg Lidelseshistorie av C. Lispector, kom til å tenke på den igjen, da jeg leste diktet Månen av Selima Hill, gjendiktet av Hanne Bramness, finnes i boken Stemmer i andre hus.

maĚŠnen


vet ikke, det minnet meg om Lispector, eller noe annet, mor? natten? gress? slike ting er egentlig vanskelige å holde styr på, et annet sted har Lispector skrevet, jeg likte det så godt at jeg like godt kopierte det, på sitt vis er det jo grusomt,

pille

Et annet sted står det skrevet, ikke av henne, men om henne,  av Lorrie Moore, opprinnelig publisert som et stykke i New York Review of Books:

      
“I Frankrike ble hun regnet som en filosof - [...] - men da hun deltok på en litteraturkonferanse hvor hennes arbeider ble diskutert på en teoretisk måte (hun var dekonstruksjonistenes kjæledegge, den kjente kritikeren Hélène Cixous som fremdeles er en hengiven leser, kaller henne simpelthen "Clarise”), forlot Lispector panelet tidlig. Senere fortalte hun at det å ikke forstå et eneste ord av det som ble sagt om hennes eget arbeid gjorde henne så sulten at hun måtte dra hjem å spise en hel kylling.”

Det er ikke så vanskelig å skjønne denne sulten. Om en tenker seg om.


#2
boe_elva

februar, samme år, god fart over bøelva ved Gvarv, jernbanebroen her ser midlertidig ut, som noe reist av et ingeniørkorps, krigen over for lengst, de siste slagene foregikk helt andre steder, Gvarv, utpost,
     jeg skulle ønske jeg kunne begynne et stykke med en liten bit T.S. Eliot, for eksempel fra
East Coker, del V:

      So here I am, in the middle way, having had twenty years
      Twenty years largely wasted, the years of l'entre deux guerres


      å, det hadde vært noe, tenker jeg, litt omvendt av mitt sedvanlige jeg: Blande det skrivende jeg, som jeg jo nå og da surres sammen med mitt virkelige jeg, som igjen synes forbundet med trekk og avvik andre kan finne på å anse som det essensielle jeg, jaja, ikke så affektert komplisert nå: Blande mitt skrivende jeg med
/Eliots/: Det ville jo ikke være mindre enn en frekkhet, det hadde vært mer passende å velge en en mindre ånd - en eller annen fra TV kanskje? - Men ens selvfølelse er jo oppustet av velferd, oljepenger (konstant) og tre kopper sterk kaffe (akkurat nå). Med andre ord, ødelagt og medisinert vekk fra en hver passende beskjedenhet. Eliot? Ved et historiens lune ble en gitt anledning til studier av fremmed poesi, også /Eliots/ anledningen har en dessverre ikke ført til noe mer enn en slags evne til å nevne navn, misforstå strofer en ellers ville latt ligge i fred, som f.eks. /Eliots/,

Death by Water

      (fra bartleby.com)

men: sitater er en ting, fortsettelser en annen: fortsettelsen og poenget kan heldigvis utsettes ved å plassere dette mennesket som finner på å blande Eliot inn i sine skriverier i en eller annen slags uvirkelighet: På en kafe, en av de allerede tallrike kaffestedene betjent av unge menn som betegner sitt kaffetrakteri som barristeri, eller hva pokker, hvor de på høyttalerne ikke unnslår seg for å legge ut musikk hvor klagende afroamerikanere fra 30-tallet synger om bomullsplukkeri, selvmorderisk kjærlighet eller tvilsomme handler med djevelen, og hvor kaffen har lokkende navn som: El diablito montanero, Die schwartze verführung der Küste von Malabar, eller noe annet: Om ikke løgnaktig så i de minste sterkt forskjønnende. Som språket i feige, smiskende nekrologer. Kaffen på slike steder påståes å smake av bær, lær, kakao, og lakk. Eller kvist, rask, olferinoolje og grus fra fra uttørkede bekkeleier. Og det gjør den kanskje. O, kafeen ligger øverst i et eller annet åndsforlatt strøk i en eller annen oppblåst hovedstad i et land så ukjent at det ikke en gang har et rykte. (Annet enn det innbyggerne selv setter ut. I desperasjon.) Å ja, plassere midtlivskrisekroppen, sted, alder. Patetisk, alminnelig, som jeg, du, mannen på bussen, din far, min bror, kanskje til og med Lottes hund? 
      -livet, tenker han ikke, mens han prøvende smatter på de første dråpene malabarisk fristelse, men han kunne ha gjort det: -Livet hittil har vært en skuffelse. -Men ingen bitter skuffelse, fortsetter han kanskje: -slett ikke, en lett skuffelse, ubegripelig lett egentlig, skuffelsen, på kanten av å ikke være noen skuffelse i det hele tatt, livet har vært en slags lettelse, tenker han, det kunne så lett gått verre, det burde ha gått verre, -Å, tenker han, kunne han ha tenkt, så lett livet mitt har vært, for lett egentlig, tenk på Phlebas, fønikieren, en gang høyreist og kjekk, nå piler små fisk mellom ribbena hans, strømmene pusser skjelettet snøhvitt, men det kan ingen se i havmørket und so weiter… Å, hva slags påfunn er dette? 

eliot

      --> man er tilbøyelig til å assosiere seg selv med ting som hyller ens eksistens inn i middeltunge, halvtragiske stemninger, eggekrem, marengs: på samme måte som noen kvinner liker å drapere sine kropper i dufter så søte at de tangerer råttenskapen, bergamott, vanilje, feit røkelse, søte urter, togpåfunn, ingenting, o selvforakt, glorete, fornøyd? 



#1

Kongsberg, februar, 2013,
     fra toget, til venstre, om en kommer i retning fra Oslo, kan man se en silo, eller kanskje et kornkammer, ja, det siste, et kornkammer, jeg liker betegnelsen kornkammer, og da blir det så! Kornkammeret, som kanskje er fra 50-tallet, hva vet jeg, er malt, fasaden er gitt noen strøk, kanskje fordi det ennå ikke finnes midler til å fjerne det? Ut av en av åpningene i kornkammeret kommer det denne tirsdags morgen i februar en due, det er som om duen faller et par meter, før den flakser seg oppover, med duenes bestemte, taktfaste, raske vingeslag. Behaget jeg føler ved synet av duen og kornkammeret får meg til å begynne å tenke over mine fattige skjelnende evner, for jeg
 
     liker egentlig bare det opplagte. Eller, nei, jeg er bare i stand til å like det opplagte, det mest tilgjengelige. Sorgen ved dette, min manglende evne til å skjelne mellom skitt og kanel. O, jeg eter skitt og lurer, hvor i pokker ble kanelsmaken av? Best merkes dette når jeg fantaserer, klisjeer, indre bilder, som hentet ut av den mest åndsforlatte "kunstfilm": Fantasibilder av rå betongrom, kanskje en due, den letter og flyr ut. Utenfor er himmelen blygrå. Eller tvert i mot rosa

     også når det gjelder objekter i den ytre verden er den manglende evnen til å skjelne påtakelig. I mange tilfeller vil jeg, med søvngjengerens åndsforlatte sikkerhet, strene rett bort til det verdiløse, beundre det, det verdifulle overser jeg. På mitt dårligste tar jeg fantasibildene som et sikkert tegn på min egen følsomhet. På mer nøkterne dager fyller de samme fantasiene meg med en følelse av skam: jeg skjønner mine mangefulle evner gjør at jeg ikke kan skrive,
ikke burde skrive: Om slike som meg fortsetter å skrive, og det gjør jo slike som meg, særlig slike som meg, betyr det at verden, blir fylt med med stadig mer søppel, drit. Og siden det blir flere og flere mennesker som meg blir det mer og mer drit i verden: Og på samme måte som mengden av romsøppel kanskje en gang vil hindre oss å evakuere en muligens allerede fortapt planet, vil den stadig villere mengden med ordsøppel fra mennesker som meg hindre mennesker å evakuere seg selv fra hverdagens trøstesløshet, de vil måtte bruke mesteparten av tiden sin på å skyfle unna driten fra slike som meg for kanskje til slutt finne frem til noe som lyser, om så det er av mørke, som f.eks. setningen: "Fortiden fortsetter å forfølge deg. Driver deg videre og videre ned den veien der ingen fremtid finnes."