Innlegg på seminaret

Dyret og det (post)humane


Universitetet i Sørøst-Norge, Campus Bø, 21. og 22. oktober 2021
Forskergruppe for estetikk (USN) og Forskergruppe for radikal filosofi og litteratur (UiB)
 
 «Hunden, båndet og mannen. Erfaringer fra å holde og nesten eie en hund»
 
Seminaret handler om dyrene og oss. Jeg har, som nesten alle andre, et allerede eksisterende forhold til dyrene. Men jeg har likevel ikke tenkt mye over mitt forholdet til dyrene. Jeg har spist dyr, kost med dem, sett dem i flukt over himmelen, fått øye på dem i skogen. Jeg har og vært i Zoologiske hager, sett aper, tigre. En snøleopard har jeg og sett. Men tenkt noe særlig over mitt forhold til dem har jeg ennå ikke gjort. Ikke før jeg "fikk" hund. Som jeg ikke "har" lenger. Jeg tror ikke jeg vil "ha" hund.
 
Jeg tror jeg unngår å tenke på mitt forhold til dyrene. Det er ubehagelig å tenke på dette forholdet. 
 
Jeg visste ikke at jeg ikke ville "ha" hund før jeg "fikk" en hund. Uvissheten om dette var der selv om det hadde hendt, av og til hendte at jeg tenkte: "Om alt går til helvete kan jeg få meg en hund."
 
Det som skulle gå til helvete var livet mitt. Om livet mitt skulle gå til helvete tenkte jeg at en hund skulle kunne trøste meg. Antagelig tenkte jeg at det var mitt forhold til andre mennesker som kunne gå til helvete. Hunden var en slags løsning for meg dersom menneskene sviktet.   
 
Jeg tror ikke jeg tenker det lenger.  
 
Jeg tror det er verdifullt å tenke på dette vi har satt oss til å tenke på. Kanskje mest av alt fordi forholdet mellom oss og dyrene tematiserer vårt forhold til verden. Kanskje til og med hverandre. Vårt forhold til dyrene setter vårt forhold til verden på spissen.   
 
Jeg vet ennå ikke hva jeg skal gjøre med dette.
 
En ting er at jeg ikke vet hva jeg skal tenke om dette. En annen er at jeg heller ikke vet hvordan jeg skal tenke om det. Det bærer dette fremlegget preg av.
 
Det er ikke lenge siden jeg avsluttet et stort prosjekt i en genre som tvang meg til å holde meg til saken på ganske bestemte måter. Jeg tror ikke at jeg er i stand til det her, antagelig vil jeg det heller ikke. Å forholde meg til saken på den måten jeg måtte svært anstrengende for meg.
 
Jeg tror jeg vil streife rundt saken. I dette ligner jeg på han jeg forsøker å skrive om her, hunden, Alvin. Om man slapp ham løs, fra halsbåndet ingen av oss egentlig hadde bedt om, spurtet han av sted, rett frem, eller litt til siden. Etter at spurten var unnagjort begynte han å streife, hit, dit. Jeg lider av den samme tendensen. Om jeg får lov. Eller om jeg glemmer å spørre om lov.
 
Først etter en stund var det som om han fant ut av hva det virkelig var verdt å undersøke, snuse på, grave frem, putte i kjeften, svelge eller la være.  
 
--- 
 
"Vi fikk en hund."
 
"Fikk en hund?". Man kan også si, og det er vanligere tror jeg, "Før vi fikk hund." Utsagnet smaker av noe, av mange forskjellige ting. Ubestemt entall. Hundene beveger seg mellom individet og tingen, "Passopp", hunden. Men vi sier og før vi fikk barn, bil, telefon.
 
Denne måten å snakke på sier kanskje ikke så mye som jeg håpet på. Jeg lar det ligge.   
 
Jeg rakk aldri å venne meg til å si at jeg "hadde" hund. Men det trenger ikke bety så veldig mye. Det er mye jeg ikke klarer å venne meg til å si. Av og til kan det være en fordel - jeg må finne på noe annet å si. Som oftest er det en ulempe - jeg ender opp med å ikke si noenting.  
 
Å begynne.
Hvor skal jeg begynne, snuten, med farge som gammeldags viskelær, den uttrykksfulle halen (når den falt, sank, var det som slutten på livet, hans liv, alles liv)? Begynnelsen av hunden, enden på den? Midten kanskje? Midtpartiet av hunden, merkelig trinn, rund, sylinderaktig, tønneaktig. Han hadde krøllete pels. Han har krøllete pels. Han lever ennå. Min bror har ham nå.
 
Jeg tror jeg må begynne med noe annet, jeg må snakke meg nærmere Alvin, for det var det han het, heter, ved å begynne på steder langt vekk fra Alvin. 
 
Jeg er forresten helt sikker på at Alvin ble mer kjent med meg enn jeg med ham. Ingen kjenner herren bedre enn den som er prisgitt ham. Hegel skrev om dette. Men han tenkte ikke på dyrene. 
 
Å eie.
Verden er full av ting som mennesker eier, styrer over, bruker, forbruker. Noen av dem sleper vi med oss, bøkene i veska, andre bor vi i, husene, noen har vi på kroppen, klærne våre. Vi eier ting uten fysisk skikkelse og, tanker, ideer, lærer dem, gjør dem til våre, slipper dem løs på verden.
 
Vi trøster og moser hverandre med tanker, ideer og forestillinger som vi tenker på som våre egne.
 
Vi trøster og moser hverandre med tanker, ideer og forestillinger som vi er frie til å presentere som våre egne. Det skal vi være glade for.
 
Jeg mener. Jeg tenker. Ikke: Jeg blir ment. Jeg blir tenkt. Språket vårt setter "JEG" i sentrum. Vanen med å si jeg, som Deleuze snakker om. Jeg tenker om hunden.  
 
Noen av tingene vi eier er fryktelig store, de eid av flere av oss samtidig, på den ene eller andre måten: Lokomotiver, rådhus, veier, fabrikker. Andre er bittesmå, kanskje eid bare av en av gangen, gifteringer, øreringer, mansjettknapper, sandaler.
 
Noen (de er ikke mange nå) eier hele samlinger av bruskorker. Hvordan man blir eier av bruskorker kan illustrere noen av poengene til dem som har tenkt dypt om eiendomsretten. Tror jeg i alle fall.  
 
Jeg vil tro at antallet eide små gjenstander er større enn antallet av store eide gjenstander. Men jeg vil og tro at vekten av de store til sammen er større enn vekten av de små. Men det vet jeg egentlig ikke.
 
En hund kan kanskje karakteriseres som en mellomstor ting å eie:
 
I en tolkning, gjeldende en sak om omplassering av dyr, skriver departementet i  en veiledende kommentar (
aftenposten.no).
 
”Blir en løsøreting solgt av den som sitter med tingen og får mottakeren den overlevert til seg i god tro, hindrer det ikke rettsvinning etter avtalen at avhenderen mangler rett til å rå over tingen”.
 
Et dyr må anses som løsøre i denne sammenheng."
 
Dyr er løsøre. Løsøre er bevegelig eiendom. Alvin, løsøret. Han har forresten veldig løse ører, lapper over øregangene, store, løse. Nå assosierer jeg.
 
Eiendomsretten er et grunnleggende prinsipp for den orden vi har blitt vant til. Vi kan kanskje ikke tenke oss den verden vi har arvet, som arves hele tiden, som vi bringer videre, uten denne eiendomsretten. Vi eier noe, vi bringer det videre. De arver oss.
 
Jeg kan kaste det jeg eier, glemme det, gjemme det bort, brenne det, sløse det vekk. Jeg trenger ikke tenke på andre mens jeg gjør det. Ofte gjør jeg det likevel. Jeg vil ikke dumpe et gammelt kjøleskap i skogen. Jeg vil i alle fall ikke gjøre det om noen så på.
 
Før kunne man eie mennesker og. Gradvis ble det slutt på det. Hos oss var det kvinnene og barna som sist ble reddet unna det å bli eid.
 
Det er forresten for enkelt å tenke enten eid eller ikke-eid. Det er antagelig et spektrum: Fra eid av meg selv til eid av andre. Ingen er kanskje fullt ut eid av seg selv.
 
Det er heller ikke mulig, tror jeg, å helt eie en annen, en rest blir igjen. Det var alltid en rest av noe fritt i Alvin og.  
 
Eierskap medfører en grusom risiko for det eide. Vi burde sannsynligvis være forsiktige som eiere, kanskje til og med frykte eierskapets tyngsler. Men vi tenker ikke på eierskapet som en tyngsel. Snarere tvert i mot.  
 
Det er skrevet mye om eiendomsretten. Jeg vil tippe at det tok ganske lang tid før det ble sånn nogenlunde orden på den. Det skjedde når noen fikk nok makt til at de kunne avgjøre saken for oss alle på en måte som også var til fordel for dem selv. Men helt orden blir det aldri. Det finnes ennå folk som lurer på denne eiendomsretten, som på forskjellige måter utfordrer den. 
 
Formuer skapes ikke sjeldent ved skruppelløs utnyttelse av det som eies av alle.
 
Av alle dyr synes laksen som det dyret som er mest lønnsom nå for tiden.
 
Eiendomsretten gir av og til beskyttelse til tingene og vesenene som blir eid: Om du ikke allerede er eid kan du ende opp som eid av noen verre.
 
Det eide er prisgitt den som eier. Jeg tror at dyrene vet noe om dette. Men hva dyrene vet vet vi antagelig for lite om. "I virkeligheten", skrev Sebald, "vet vi lite om sildens følelser." 
 
Menneskene eier de fleste dyr i verden. Kanskje ikke i antall, men i vekt. Det er i alle fall slik, lærte jeg for en liten stund siden, at vekten av husdyrene - de er stort sett pattedyr - konker ut vekten av ville herreløse pattedyr. De som tenkte rundt dette omtalte, så vidt jeg husker, vekten, eller omfanget som "biomasse". Det er en nokså ufølsom term, synes jeg.
 
Vi kan få øye på eide dyr over alt, i bånd, bak gjerder. Men det fleste av de eide dyrene får vi aldri øye på, de er innesperrede på anstalter, anstalter hvor de fetes opp før de drepes. Eller holdes i optimal form for en stund, mens de legger egg, gir oss melk, pels og så videre. Så drepes også de.
 
Antagelig er det slik at vi ser flest eide dyr i butikken. Men der er de opphugne, farserte, dypfryste. Koteletter, deiger, hele steiker. Men da er de kanskje ikke lenger dyr? Men de fortsetter å være løsøre. Løsøre som ikke lenger kan bevege seg selv.
 
Jeg tror at disse bitene av dyr forblir eiendom helt til de er fortært eller havner i søpla som avfall, rester. Søppel er forresten ikke alltid herreløst det heller.  
 
Vi kan og få øye på dyr som ikke er eide. Kanskje stor sett fugler. Men pattedyr og, rådyr, en og annen rev, grevling, elg. For ikke å snakke om insektene, amfibiene, fiskene. Insektene er stort sett ikke eide. Kanskje noen edderkopper.  Men edderkopper er ikke insekter.
 
Biene.
For et utrente øye kan det se ut som om biene flyr ut og inn som de selv vil. Jeg vet ikke helt hvordan dette med biene forholder seg, hvor problematisk dette med honningen er for dem. Biene er produksjonsdyr. Det kunne jeg tenke meg å få rede på en gang.
 
Den alminnelige huskatten svever ett eller annet sted mellom det eide og det fri. Det er i alle fall mulig å tenke seg det. Det er annerledes for den kostbare katten, rasekatten, den holdes ofte innesperret, luftes i bånd.
 
Vi ser ut til å finne oss i at eierskapet av katten ikke er totalt. Tam inne. Vill ute. Det er mange av dem. Kanskje 800.000. Bare i Norge. Min mor likte katter. Vi fikk katt da jeg var 11. 12. I løpet av min levetid har minst 5 katter hatt tilhold i det samme husholdet som jeg.
 
"I Norge er det 600.000 hunder og 800.000 katter. I verden ca. 470 millioner hunder og 370 millioner katter". (Aftenposten: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/oW7XgK/kjaeledyret-ditt-er-ikke-baerekraftig).
 
Kattene fikk meg aldri til å tro at jeg eide dem. Jeg slapp katten om den ikke ville bli holdt, katten hadde ikke noen særlig tålmodighet med min trang til å holde den. Man kan ikke skjelle på en katt på samme måten som man kan skjelle på en hund. Katten virker på en eller annen måte uimottagelig for lydighet, for servilitet. 
 
De eneste - kanskje ikke de eneste - de eneste jeg kommer på nå - som er kjent for å klare å danne praktisk fungerende allianser med katter er heksene.
 
Tingene og dyrene.
Tingene, eller dødt løsøre, ser ikke ut til å problematisere det å bli eid. Eller så er det bare det at vi ikke klarer å oppfatte at de gjør det. Sykkelen min er taus. Jeg bruker den, forbruker den. Sykkelen knyr ikke, den ser ut til å være ute av stand til å tematisere forholdet mellom oss.
 
Dyrene beveger. De kan opereres på egen hånd. De kan stikke av, bli borte. Enten fordi de vil bort, eller fordi det ligger i deres natur å streife rundt i verden.
 
Siden de kan bevege seg etter eget forgodtbefinnende, eller i flukt med sine instinkter, begrenser vi deres frihet.
 
Måtene mennesker begrenser hverandre på er ofte nokså subtile. Ikke alltid selvsagt. Men ofte. Begrensningene har blitt så raffinerte at vi ofte ikke føler oss begrensede i det hele tatt. Vi har vennet oss til å se på begrensningene som naturlige, produktive.
 
For eksempel kan man ikke snakke eller skrive hva som helst, eller snakke eller skrive på hvilken som helst måte, i det som tenkes på som "vitenskapelige" sammenhenger.
 
Men vi tenker ikke på det som en begrensning, heller som en fordel. Begrensningen stenger ute for det som likevel ikke burde vært der. Det er fornuft.  
 
Begrensningene vi legger på dyrene er derimot ikke subtile. Vi stenger dem inne, gjerder dem inn, holder dem i bur, i bånd.
 
Vi kan og finne på å modifisere dyrene på måter som gjør at de ikke kan stikke av. Som for eksempel å vingestekke ender. De blir til fugler som ikke kan fly.
 
Vi trenger ikke lenger å vingestekke høner.
 
Å nærme seg hunden.
Jeg nøler med å komme nærmere hunden, mine erfaringer med hunden, hundeerfaringene. Være nær hunden.
 
Alvin ville antagelig ikke klare seg så godt i naturen. Selv andre hunder lurte på Alvin. Han er kastrert. Han lukter ikke slik han skal, eller slik de andre hundene har grunn til å forvente. Han lukter antagelig hverken eller. Hverken hann eller hunn. Den uvisse lukten skapte noen ganger forvirring hos andre hunder. Av og til aggresjon, kunne det virke som om.  
 
Å, det tar tid før jeg kommer til saken, skjønner dere. Jeg unngår. Å skrive kan og være å unngå.
 
Det tok og tid før jeg var trygg nok til å etablere et slags eget forhold til Alvin.
 
Jeg hadde en viss ærefrykt for hunden, Alvin er en mellomstor hund, han har noen fryktelige tenner, tennene til et villdyr. Tennene er hans absolutt villeste kroppsdel. Resten av ham er nesten latterlig temmet, bløt, hvit, krøllete, varm og god å ta på. Kastrert, bløt, men med en fryktelig tanngard. En mellomting. En  hybrid.
 
På sitt merkelige vis var det som om det sammensatte ved ham pekte mot fremtiden, som om han var en mutant, en fremtidsvesen, en bamsehund.         
 
Hundene
Det er mange hunder der jeg bor, hundene er veldig forskjellige, små, vanlige, sjeldne, grasiøse, vraltende, hovne, barnslige. Noen av dem ser gamle ut, som om de bare så vidt orker å bevege seg. Hvilket får meg til å tenke at de antagelig lever lenger i vår varetekt enn i naturlig tilstand.
 
En forestilling vi har om forholdet mellom hunder og eierne deres er at de ender opp med å ligne hverandre.
 
Det tror ikke jeg. Men jeg er nokså sikker på at hundene, i alle fall de fleste av dem, etterhvert blir ganske gode til å speile eierne sine, tilpasse seg dem: En hund eid av langsomme, gamle mennesker, tilpasser seg langsomheten deres, utvikler tålmodighet. En hund eid av en nervøst oppfarende mann har en tendens til å bli nervøs og oppfarende selv. 
 
Hunden tilpasser seg. Å tilpasse seg er ikke å ligne. "Vi ligner hverandre", kan venner finne på å si. Likheten i slike tilfeller kan oppleves som en slags lykkelig oppdagelse, et sjeldent hell, et møte mellom egenskaper som fantes lenge før møtet.    
 
Hundene, hvordan de ser ut, hva de eventuelt ender opp med å måtte ligne, synes heller å være knyttet til eiernes adferd og prosjekter, ulike mål. Det er en mer utvendig ting enn det å ligne.