Å gå


Fra "Egentlig" Red: Unn Conradi Andersen
(skrevet i samarbeid med Helene Uri)
Andresen&Butenschøn 2005

egentlig

De har en annen måte å gå på, barna, hit, dit, her, der. En måte som vi andre har glemt. I bunn og grunn tror jeg at jeg aldri var mer menneske enn da jeg var barn. Siden har jeg, umerkelig, inntil det en dag likevel var for sent, mistet mer og mer av min menneskelighet. Eller så har den gått under jorden. Sist jeg var helt gjennom menneskelig var da jeg ble slått ned av en gjeng ungdommer. Jeg var også ungdom da, eller en ung voksen, tyve år. Da jeg havnet på bakken, jeg gav opp, tenkte jeg: Slik er det også å være et menneske. Så husker jeg ikke mer før jeg våknet opp igjen, noen minutter senere. Eller kanskje bare noen sekunder, levende heldigvis. Om enn ikke like hel. Selvsagt har det aldri vært slik at jeg visste at jeg, ved å vokse, bli større, mistet min menneskelighet. Da hadde jeg holdt opp med det. Eller nettopp ikke. Som alle andre har jeg trodd at det forholdt seg motsatt, at en ble mer og mer av et menneske ved å bli eldre, ved å utvikle seg. Først da jeg etter alle solemerker burde ha merket noen av utviklingens velsignelser og ikke merket stort, så jeg meg tilbake. Til min overraskelse oppdaget jeg at jeg ikke lenger husket hvordan det var å være uutviklet, å være barn. Det betydde selvsagt ikke at jeg ikke husket noe fra da jeg var barn. Som de fleste andre hadde jeg også mine minner, hundrevis, tusenvis, kanskje til og med enda flere. Men jeg klarte ikke lenger huske hvordan det var å være barn. Og siden jeg ikke kunne huske hvordan det var, hadde jeg heller ingen levende minner hvordan det var å være et menneske. Følelsen av total og irreversibel ødeleggelse, fortvilelsen over å ha mistet en menneskelighet jeg en gang var i nærheten av, som jeg ikke lenger kunne huske, fikk meg til å interessere for hulemalerier og spedbarnspsykologi. I alle fall for en stund.


Jeg har aldri vært særlig opptatt av barn, ikke en gang som barn var jeg opptatt av barn. Da jeg forlot barndommen ble jeg misunnelige på dem og via misunnelsen kom opptattheten. Jeg tror misunnelsen henter næring fra ting jeg bare så vidt husker. En eller annen tilstand. Av mulighet kanskje. Nå og da følger jeg sønnen min når han kommer hjem fra skolen. Er heldig slik, fra vinduet mitt kan jeg følge ham, nesten helt fra skolen og hjem. Det er tilfeldighetene som avgjør om jeg får øye på ham eller ikke. Jeg må se ut av vinduet i det rette øyeblikk. Det er ikke så sjeldent jeg gjør det. Sønnen min går på en helt annen måte enn meg. Ennå gjør han det. Om noen år vil han gå som meg. Eller kanskje bare om noen måneder, han er blitt ganske stor nå. Kan ikke huske når jeg begynte å gå som jeg går nå. Det er lenge siden. Jeg kan ikke huske å ha gått på en annen måte enn den jeg går på nå. Kanskje jeg aldri har gått som sønnen min går. Sannsynligvis har jeg det. Jeg har sett andre barn gå som min sønn, alle barn jeg har sett, eller nesten alle, går som min sønn. Med variasjoner. Selv nøyer jeg meg stort sett med å begrense oppholdene i tiden utenfor tingene, gjøremålene. Bortsett fra når jeg avsetter hele dager til opphold på bestemte steder, i for eksempel skogen, men da er skogen et, og bare et, punkt, samme hvor forvirret jeg beveger meg omkring: Jeg rekreerer meg. Til slutt sier jeg likevel: Vi skal hjem. Men sønnen vil ikke hjem, hvorfor skal han det? Til en viss grad er overalt, også skogen, hjemme for ham. Barn er de mest bofaste av alle. Men de vet det ikke selv. Hvilket gjør dem fullstendig bostedløse.


Som oftest, nesten alltid, velger jeg de korteste rutene mellom punktene som er valgt for meg. Fotsporene mine ville tegnet smale stier om noen tok seg bryet med å tegne dem, som krøtterspor omtrent. Fotsporene hans derimot, sønnens altså, ville dekket et mye større område, som ulvens gjør det. Eller revens, hundens. Sønnen går bare av og til rett frem, ellers i sikksakk, sirkler, av og til stopper han, går tilbake. Men han holder på å miste det. Jeg ser det, i stigende grad går han forover, bare forover, han også. Av og til er ryggen hans lut, som en voksen manns, han sleper på en sekk. Bøkene blir tyngre og tyngre for hvert år som går. Han bryr seg ikke med å lukke sekken, som han heller ikke lukker jakken, setter luen rett på hodet. Nå og da regner det ned på bøkene hans. Bøkene hans ser eldre ut enn de er, som om det er eldgammel visdom han sleper rundt på.


Da jeg var gutt så jeg min far gå avsted. Om det var vinter hadde han på seg hansker, jeg husker hanskene, men mest av alt husker jeg synet av ham da han hadde kommet ut på veien. Det så ut som om han hadde glemt alt om oss, ute på veien, hvilket i seg selv var en skremmende tanke, jeg begynte å frykte at jeg bare fantes på virkelig så lenge jeg var tilstede som forestilling i andres hoder, jeg vet ikke, en følelse av en senere ensomhet jeg ennå ikke ante omfanget av. Etter noen få sekunder var bare ryggen hans synlig fra vinduet. Jeg kunne se de andre fedrene også, noen av dem kjente jeg, de fleste ikke, med frakkene sine, mappene under armene, noen av dem hadde til og med hatt. Min far hadde ingen hatt, har aldri hatt noen. Han var ikke gammel nok, jeg hadde en ung far, til å være min far er han ennå ung, selv om ingen kan se det lenger. På pussig vis vasker årene aldrenes forskjeller ut. Jeg synes de så tyngende ut, fedrene,som om det der ute krevde at de var tyngede. Tyngetheten virket gåtefull på meg. Fordi jeg trodde på den, antar jeg. Selv nå kan jeg gripe meg i å tro på deres store tyngethet, når jeg får øye på fedrene, glemmer meg selv, er fortsatt sønnen da, som om tiden har stått stille. De var på vei til toget, bevegelsen mellom hjemmet og toget ble gjort uten opphold, av og til betraktet jeg dem da de kom tilbake, på ettermiddagen, fra et tre, fra steder hvor ingen la merke til meg, ingen avstikkere, ingen stopper, minus turen inn i kiosken, flere sigaretter, kanskje en avis, ellers ingenting. Noen minutter, eller mindre, etter at de hadde ankommet perrongen kom toget, fraktet den frakkekledde flokken inn til byen, fremme i byen steg de rolig ut av togvognene, fordelte seg fint utover, satte seg til ved skrivebordene, begynte å snakke med hverandre, i telefonen, eller mottok beskjeder fra hamrende fjernskrivere. Helt siden den gang har jeg hatt en hemmelig lengsel i retning av det tyngende.



De har sikkert gode grunner til å si akkurat det, de som sier at de skriver barndommen ut. De har den kanskje der, hele tiden. Kanskje er det til og med slik at den vil ut. Det kan være mange årsaker til det. For meg er det omvendt. Hvis jeg vil ha fatt i barndommen må jeg skrive den inn først, slik som med sorgen. Det finnes sorger som aldri forsvinner. Likevel er det som om jeg må finne sorgen opp på ny hver gang, skrive meg inn i andre sorger enn dem jeg likevel ikke er moden for å gjøre meg kjent med. Begge deler synes tapt, barndommen og følelsen av sorg. Som om de likevel ligner på hverandre, er forbundet på et vis. Sorgen og barndommen. Da jeg kom ut, lenge etter at min far var forsvunnet, var jeg alene, skulle kanskje til noen, men før jeg gikk, eller mens jeg gikk, gjorde jeg alt mulig annet. Det var ikke mulig å se at jeg gjorde noenting, men det gjorde jeg, gikk hit og dit. Om det rant noe sted så jeg på det, om det var støvete undersøkte jeg det, om frosten var kommet, undersøkte jeg den også, frosten, ovenpå sølepyttene, frosten i gresstråene. Av og til var jeg syk. Da så jeg ut av vinduet. Jeg kan huske en gang jeg gjorde det, det snødde, siden det snødde var det helt stille, kanskje jeg til og med var hjemme alene, det var helt stille inne også. Jeg har alltid likt å være alene. Er jeg for lenge sammen med andre, drømmer jeg om å være alene. I dette er jeg sikkert som de fleste andre.


Da sønnen min var enda yngre enn han er nå, plukket han de forskjelligste ting med seg. Hver nye ting var den første gjenstand i samlinger det aldri ble noe av. Hver gang vi som har blitt voksne plukker opp en stein, ser på den, kjenner på den, undrer oss over den, realiserer vi oss selv. Slik sett har vi blitt pinefullt uunngåelige for oss selv. Vi er i kontakt med det aller eldste, det aller fjerneste, og demonstrativt tilstede for oss selv. Ingen steder er dette trekket så synlig, som i det moderne, kultiverte menneskets omgang med sin kulturs gjenstander og frembringelser. Om barnet plukker opp en stein realiserer det steinen, husker ingenting om seg selv. Like etter er steinen også glemt. Jeg lurer på hvor det blir av alt sammen, evnene til å ikke tenke på seg selv, til å se på steinen uten å tenke på seg selv. Og så glemme steinen. Av og til puttet sønnen det han så på ned i en av lommene sine. Han pleide å blåse på dem først, i alle fall om det var steiner, som om han…, jeg vet ikke. Så glemte han alt om steinen. Vi plukket dem ut av lommene hans nede ved vaskemaskinen. Et lite lager av steiner der nede, ikke noe spesielt ved dem såvidt vi kunne se. Han har aldri spurt etter steinene sine. Vi har heller ikke nevnt dem. Det hender jeg tenker at jeg burde spørre ham om steinene. Han vil kanskje ikke skjønne hva jeg spurte om dersom jeg spurte han om dem, jeg snakker mitt språk, han holder på å glemme sitt. Det er ingenting noen av oss kan gjøre med akkurat det.


Før de kan bevege seg fritt omkring, ved hjelp av føttene sine, hit, dit, her og der, krabber barnet. Før det kan krabbe vrir og bukter barnet seg. Til slutt kan det løfte hodet, sette seg opp i sittende. Før det igjen beveger det seg nesten ikke i det hele tatt, våkner i stillingen det sovnet i, en slags underlig uførhet, som et strandet lite havpattedyr. Russerne rever barna sine, pakker dem inn, de ser ut som mumier. Jeg kjenner mennesker som synes de er ubehagelige å se på. Små mennesker som ser ut som om de forsøker å bevege seg, som ikke får det til. Nesten som om de har vonde minner knyttet til den manglende evnen til å kunne bevege seg... vekk? Etter alt å dømme har vi ikke minner fra den tiden, noen av oss. I alle fall ikke i bevisstheten. Best husker vi det vi hadde ord for allerede da det skjedde. Selv innbiller jeg meg at det første jeg husker er følelsen av alenehet. Som om alene var mitt første ord, min første tanke. Det stemmer ikke, som om det er for betegnende til å kunne være riktig. Om det viste seg å være riktig vet jeg likevel ikke om jeg ville likt det. Å skape sine egne minner representerer en for stor fristelse. Vi kan kanskje ikke annet enn å skape dem. Jeg så ut av vinduet, husker jeg, fantaserer jeg: innbiller meg at jeg kunne se sundet, at sjøen hadde bølger, at rommet jeg stod i var tussmørkt. Det var overskyet, det er jeg sikker på.


De aller minste vet ikke hva de ser, vet ikke en gang at de ser. Verden er noe som skjer dem. Bare en sjelden gang er verden noe som skjer oss. Men vi liker ikke at verden skjer oss, vi liker det best når vi får noe til å skje med verden. Allerede tidlig kommer den trangen for dagen, kjeppen i maurtuen, blikket som iakttar maurenes forsøk på å, jeg vet ikke, overmanne kjeppen. De første, nølende fornemmelsene for maktens muligheter.


Da sønnen ennå var sped, ennå var fremmed for meg, som jeg ennå var fremmed for ham, hendte det at jeg betraktet ham. Forresten, jeg var kanskje ikke fremmed for ham. Nesten alt er fremmed for dem, eller så er ingenting fremmed for dem, noe annet for dem, vi vet ikke hva vi er for dem. Ingen kan huske sine første tanker, ingen kan huske det som ennå ikke begrenses av tankenes traurige matriser. Om jeg var fremmed for ham eller ikke er umulig å avgjøre. Og han kan ikke huske det. Barnets indre finner sted i et stort mørke, som livet i de store havdypene også gjør det. Samtidig som jeg betraktet ham var han opptatt av noe annet, om han da ikke sov. Jeg så på ham, han så på noe annet. Jeg forsøkte å finne ut hva han så på. En gang trodde jeg at det var gardinene han så på, eller det som kom gjennom gardinene - lyset. Lyset kom i rolige bølger, la jeg etter hvert merke til, som vinden, som ”noe”, mykt, farende. Han vet ennå ikke hva lyset er, tenkte jeg. Han vet i alle fall ikke at det er noe annet enn mørke, det som slipper gjennom gardinene. Han visst ikke en gang at han ikke visste. Det fikk meg til å lure på hvordan det var å se noe for første gang, se noe man ennå ikke aner hva er, i alle fall ikke har ord og begreper for. Det trengte tydeligvis ikke være skummelt å se noe for første gang. For han, sønnen min, viste ingen tegn på forskrekkelse eller uro, helt rolig lå han der, uten tegn på redsler av noe slag lot han verden skje. Annet kunne han kanskje ikke. Men heller ikke det visste han noenting om.


Når lot jeg sist verden skje? Om sønnen, den gangen han var sped, var fanget i sin prisgitte immobilitet har jeg, så lenge jeg kan huske, vært fanget av kategorienes jerngrep: allerede før jeg opplever det lille jeg synes jeg fremdeles opplever er det som om jeg allerede vet alt om det som skal skje: Min voksenhet har gjort meg clairvoyant på en forunderlig umagisk måte.

Jeg la meg på gulvet, som sønnen lå på rygg, la jeg meg også på ryggen, etter hvert så jeg ikke gardinene, bare lyset som passerte gardinene, eller begge deler samtidig, ikke lenger gardiner og lys, gardinlys, lysgardin, snart mindre eller større enn dem begge, bare ”det” nå, snart ikke ”det” en gang, ordene forsvant, kunne ikke vite om jeg husket, eller tvert i mot kom på at det ikke var noe å huske, overhodet ikke. Så sovnet jeg.


Nå og da, selv nå, lenge etter at jeg begynte å utvikle meg, hender det jeg merker noe litt til siden for meg. Det er et eller annet jeg ikke lenger husker, ikke helt har klart å glemme. Som om den likevel ikke er over, følelsen av å ikke vite hvor det slutter, hvor det begynner, hva som er foran, bak, før og etter: Følelsen av ikke-forskjell: mellom meg, deg, dem og alt det vi kaller ”det”. En nedgravd oppskrift på galskap.


Mine forfedre høstet av jorden, hender det jeg tenker. Så skal jeg snart dø, taes opp i forfedrenes rekker, til slutt, etter at de digitale registrene over mine data går i analog oppløsning som følge av elde, krig eller det endelige sammenbrudd. Jeg vil forsvinne sporløst, som det meste av alt sporløst forsvinner. Jeg plukker kanskje nedfallsfrukt. Som jeg siden kaster. Sønnen min er ennå svai i ryggen, ennå beveger han seg som reven, ulven, hunden. Jeg ser det. Om jeg er heldig begynner han aldri på fullførelsen av det jeg har begynte, ikke rakk å begynne på, fortsetter å bevege seg som nå: Om det finnes en mening ligger den i å bevege seg som ham: Plukke opp det lille som skinner, det som tvert i mot ser underlig mørkt ut blant alt det lyse, det som ligger under steinen, i det minste løfte steinen, legge den forsiktig tilbake igjen.