Bombay

(Morgenbladet)
Bombay ligger på vestsiden av det indiske subkontinent, mot det arabiske hav. Byen er Indias største. Hvor mange som til en hver tid bor der er uklart, anslagene varierer fra 12-13 til 16-17 millioner. Byens menneskemengde blir ikke mindre overveldende av at den er anlagt på en trang, sumpaktig landtunge. Den er ingen gammel by, det er bare fire hundre år siden den var en flekk på kartet, en fiskerlandsby blant mange. Nå er Bombay Indias økonomiske sentrum: Over 35% av landets BNP kommer herfra, halve utenrikshandelen foregår her, og ikke minst, det er her Bollywood ligger. Veksten tok for alvor til med jernbanen, nå er den gallopperende veksten kjennetegnet av en helt annen estetikk enn den en gang misjonerende koloniale: Fra Narriman Points shabbye skyskrapere til de enorme forstedenes kaotiske balstyrighet hersker en underlig energi, megapolis uhåndterlige dynamikk, den hurtige vekstens estetikk, fallets estetikk, den rene bevegelsens estetikk.

Selv indere fra Bombay blir overrasket over at man uten nødvendighet utsetter seg for den. For de fleste tilreisende er den ingenting annet enn en nødvendig transit på vei til for eksempel ferieparadiset Goa. Som det står i den guiden som smykker seg med serietittelen "The rough Guide": "Most visitors feel like getting out of Bombay as soon as they can." Etter noen timer i byen, eller til og med etter to dager er man tilbøyelig til å gi skeptikerne rett, angeren over å ha bestemt seg for å tilbringe all sin indiske tid i dette myldrende kaoset arter seg nesten som vill angst, som en underlig bad-trip. For Bombay en av verdens nye skrekkbyer: Menneskemylderet sliter hjernen ut, havet stinker av urenset kloakk og råtnende matavfall, den morderiske trafikken slår mot trommehinnene og oser av astmatisk død, nøden er allestedsnærværende: nedslåtte blikk, fortausboende, brune slummer, folk som skal se på deg, selge til deg. å krysse gaten er å satse livet, å komme seg bort synes umulig.

Det er natt da vi blir kjørt inn til sentrum. Det er mennesker over alt, mennesker i aktivitet, liv som leves. Langs de ganske mørke veiene og gatene lyser små bål opp, i lyset kan man skimte synet av mennsker som spiser litt, samtaler eller bare døser, rundt oss suser små scooterrickshawer, mennesker som vandrer. Vi passerer forstedenes slumaktige kvarterer, disse kvarterene er gjennomsiktige, porøse, gjennomtrengelige, en slags skinnprivathet. Gjennom veggene, glipper i strien, i plankene, i plastikken og blikket øyner vi i korte glimt kropper, menn i singleter, brennende parafinlamper, enslige lyspærer, igjen små bål. En barnerumpe stikker ut av en åpning i den brunsotede strien. Vi sveiper mot sentrum langs Marine Drive, langs stranden som i gjennskinnet fra byen ser forræderisk innbydende ut, havet er svart og øde, bukta heter da også Black Bay, stille ser den ut, fuktig, tungt og stille som i syklonens øye. I et kryss står en syltynn mann nesten uten klær, han dirigerer trafikken, med salige bevegelser vifter han bilene forbi seg, trafikkens smilende hersker, hans galskap smelter sammen med bilenes bevegelser, sprø lykke. Drosjen svinger inn foran hotellet, en hvitkledt skikkelse med turban på hodet tar imot, en slags tegneseriefigur. På gaten er det et yrende liv, Bombay hospital ligger på den andre siden av gaten, det er flere døgnåpne apoteker her, litt lenger ned i gaten ligger en moske. De som ikke har ærender sitter på fortauene og prater før de skal legge seg ned for å sove, på de samme fortauene. En vannmelonselger ligger på sin vannmelonkjerre, hans søvn ser ut som englenes søvn. Vi går inn på hotellet, sjekker inn under et middels oppstyr, flykter opp på rommet og kommer ikke ned igjen før neste dag.

Ved frokosten blir vi betjent av fire kelnere pluss en hovmester, et første vitnesbyrd om helt ville økonomiske forskjeller. Vi leser Times of India, lokalutgaven, masse stoff om Bombay, skandaler vi ikke forstår, gangsterinterne attentater, cricketstoff. Hotellet er luftkondisjonert, luften utenfor møter oss som en fuktig vegg, temperaturen nærmer seg 35, luftfuktigheten er på over 80% , avgasstung. Her er det ikke mulig å være en kikker slår det meg. Søndagspromenaden, om den foregår på en skogsvei eller langs en bygate, er en affære for folk som er konforme med sine egne omgivelser, man passerer, beskuer og blir beskuet av sine sine egne fordoblinger. I Bombay, om en beveger seg utenfor turist- og handelsenklaven Colaba, er man definitivt selv en attraksjon. Kikkerens utsiktspunkter finnes heller ikke: ingen fortauskafeer hvorfra man taust og anonymt kan konsumere de passerendes sær- og allmennheter. Samme hvor man går er det noen som ser på deg, henvender seg til deg, vil ha noe fra deg. Følelsen av å være lysende rosa er hele tiden påtagelig. Bare klaustrofobikeren merker heisens vegger.

Bombays grunnduft er eksos. Alle andre dufter legger seg over denne, i øyeblikk, sektorer. De enkelte kvartal inneholder flerfoldig helt adskilte dufter. Om man lukket øynene mens man beveget seg, om man ble ledet ved hånden, ville tid og rom brutt sammen. Best å holde øynene vidåpne. Fra grunnduften av motorvarm eksos til eimen av ulmende kull fra de håndbårne grillene som rister peanøtter, via lukten av boblende olje, frityrstekt snack, brennende propan, solvarme frukter til skopusserboksenens snifferaktige skopusserduft. Den plutselige stanken av råtnende fuktig søppel via angen av oljet hår, duften av en bidi som blir røkt, lukten av brennende tre til duften av kropper som stryker forbi, merkelig nok aldri særlig sterke dufter. Stanken av avløp, dampen av piss som plutselig river i nesen, ammoniakk, kvalmende odører av avføring, tørkende tobakksrøde spyttklyser. ørsmå dufter av sårskorper, skitten hud, hundedufter, snørrdufter, den lille lukten av puss fra folk som ligger ubevegelige inntil trærne, veggene, gjerdene. Lommer av død duft fra oppgivelesens tonusdøde desperasjon, depresjon. Duften av nypressede sukkerrør, angen av blomster, parfyme. Det fuktige fortausrusket som tørker bærer med seg duften av alt på en gang. Alle duftene sammen med den skjære vekten av syns- og hørselsinntrykk fører til overledning. For samtidig som nesen med respirasjonens nødvendighet drar de duftende brokkebitene inn trenger verden inn igjennom øynene, ørene og huden. Kroppen kommer stadig i kontakt med andre kropper, men bare i lette strøk, tettheten har gjort bombayanerne superurbaniserte, ingen tramper deg på hælen her, ingen harde sammenstøt finner sted, alt glir friksjonsløst. I øyeblikk er i stedet luften så tett at den merkes mot huden, ovnsvarm dieseleksos, søte lukter av frukter på randen av forråtnelse. Alt forblir på det "orientalske" stadiet, det forvirrede sinnet subsumerer alle inntrykk og fenomener innunder termen annerledeshet, derved passerer de uten å egentlig kunne forstyrre vår nøye uttenkte likevekt.

Bare i glimt blir vi vitner til situasjoner og opptrinn som i seg selv er fulle historier, historier hvor begynnelse, midte og slutt kan anes: En mann ligger bak et smijernsgjerde på en liten trafikkholme. Den tette trafikken sleper seg forbi på alle kanter, luften er uutholdelig. Gjerdet danner en liten kasse 1,5 x 1 meter. Hvordan han har kommet opp i den er en gåte. Han ligger ubevegelig, krøllet sammen i en stilling som fremtrer like uutholdelig som luften. Bena spriker, den ene spisse knoklete kneskålen peker oppover, hodet ligger hvilt mot smijernsstakittet, nakken danner en uhyggelig knekk. Bena minner om tørre kvister, huden om grå bark. Håret er skittent, det minner mest om stålull, stivt strittende. Han har ingenting på seg annet enn et klede som skjuler kjønsdelene. Umagringen synes total, kjøttet har forlenge siden forlatt ham, bare senene er igjen, tynne tråder uten muskulær regi. Solen steiker gjennom disen av CO2, bly og alskens andre allergener. Jeg ser ham fra taxivinduet, taxien har stanset i den endeløse rushtrafikken to meter fra ham. Siden han har øynene igjen og ikke ser ut til å være i stand til å åpne dem igjen våger jeg å se på ham. Hans ubevegelighet synes fullstendig. Jeg stirrer på brystkassen for å se om den beveger seg. Jeg syns jeg kan se at den gjør det, jeg er ikke helt sikker. Munnen er åpen, leppene er sprukne, tørre, flekkete. I munnvikene ligger tørket spytt, gult. Munnen er åpen på samme måte som hos de døde. Kinnene er innsunkne, huden strammer rundt kraniets små mønstre og fremspring. Han holder på å dø, det er det han gjør, en gang levde han, så gikk han tom, saknet opp. Han døser sin siste døs, han er nesten ikke til lenger, han ser helt åpen ut, gjennomtrengelig: Dieselluften blafrer gjennom ham som trekk, lydene driver gjennom, de bare passerer de døde ørene, varmen sjenerer ham ikke lenger. Motstandens og lidelsens stadium er passert, han er ren oppgivelse, hans kropp er hinsides alt ubehag, all tonus, strandet på en trafikkholme.

Jo mer jeg skriver om denne byen dess mer får jeg lyst til å gi opp, mine skildrerier er bredfulle av feller, jeg vakler rundt mellom hjelpeløse eleganterier og passe dosert tredjeverdenssentimentalisme. Ingenting av det jeg ser kan jeg forklare, alt er uendelig mer tyngende enn jeg hadde kunnet tenke meg. De fattige virker fullstendig deprimerte, tonusløse, det er som om overlevelsesstrevet, skammen har banket all muskulær spenning ut av dem. Kroppene deres er bøyde mot den brune jorden, den halvt bortdrenerte sumpen som denne jordslagsflekkete byen hviler på. Nakkene knukne, blikkene utviskede. I slummene jeg bare beveger meg i utkantene av har har ingenting farge,bare sleipt og støvet brunt som sumpen selv. Slummenes indre liv aner jeg ingenting om, jeg kan bare lese om det: slumgangstere presser vannet ut av steinen, menn drikker opp de ørene som alltid er de siste, unger pryles som hunder, sendes ut på tiggertokt, inn i prostitusjon, korrupte doktorer på jakt etter indre organer, koner som slåes eller brennes ihjel. Gjennom forstadstogenes gittervinduer ser vi barn som leker på sporene, menn og unger som lar diarèen helt åpenlyst falle. Langs Black Bays promenader snakker jeg med menn som serverer meg vanvittige historier om muslimenes forbryterske karakter, pakistanernes onde hensikter, alle tings skjebnebestemte uforanderlighet, om hvordan septikken spruter opp av den underdimensjonerte kloakken i regntiden, om de fattiges genetisk betingede latskap, om hvordan egentlig alt var bedre før.

Jeg er en slumturist, og som en slumturist oppfører jeg meg, jeg trekker inn i på luksushotellet ved Narriman Point, Oberoi Towers. I den luftkondisjonerte flyplassloungeaktige baren setter jeg med ned, jeg knasker fettglinsende potetgull, drikker nesten frossen cola med lime, lytter til den blaserte sutringen til overvektige tyskere og blåhvite engelskmenn. Like ved siden av meg sitter et overjordisk vakkert indisk par, like unge som de er himmelsk skjønne, de drøfter politikk, økonomi og kultur på et plan fremmed for selv den mest dannede europeer. Paret kroppslige og åndelige ubesværede eleganse overrasker ikke, den er helt naturlig armodens eneggede tvilling, slektskapet med slummens stumme depresjon synes ikke annet enn merkelig selvfølgelig her i denne byen. På de gigantiske TVskjermene som generøst er plassert rundt omkring i den elegante internasjonalismen spilles en uendelig cricketmatch uten lyd, også den uforståelig for mitt uvitende jeg. Jeg må late vannet, jeg stiger inn i et skinnende toilett, i et hjørne står en mann som ikke skinner, han er kledt i noe som mest minner om en fangedrakt. Når jeg er ferdig med mitt kroppslige ærend iler han til, åpner for vannkranen i håndvasken, trykker på såpedispenseren for meg, etter at jeg har vasket hendene gir han meg et velluktende lite frottehåndkle slik at jeg kan få tørret meg, håndkledet går deretter i en liten skittentøyskurv. Han ønsker meg en fortsatt god dag, kaller meg Sir. Han ser ut som om han er vant til å få bank fra morgen til kveld, fangedrakten flagrer tynt rundt den magre kroppen i kondisjoneringens knitrende lille bris. Stoffet er slitt pergamenttynt av all den vaskingen sosialmaskinens lov dikterer. Toiletserviliteten får meg til å føle en skyld jeg like etter fordømmer som overfladisk sentimental, en uendelig åndelig regress herjer min velferdsfødde chartersjel, denne regressen er like uvirksom som utmattende. Ute i lobbyen vandrer jetlagfolket hvileløst fra det ene effektive ærend til det andre. Halvparten av dem kunne vært modeller for parfymereklamekampanjer, drømmeselgere. Hvorfor ikke alt eksploderer i en eller annen form for hvitglødende raseri aner jeg ikke. Kanskje er det skammen som holder alt sammen, som hindrer alt i å rakne. Jeg leser om menn som ikke klarer mer, bedriftene som såvidt holdt liv i dem utkonkureres av internasjonale giganter, rene selvmordsepidemier følger i konkursenes kjølvann, mennene spiser ugressmidler for å dø, kaster seg i brønner, dreper av og til sine familier først.

En dag så jeg et politisk arrangement i en park, gjennom et gjerde, polititoppbudet var overveldende, autoritetene aner elendighetens slumrende energier, på hvert hushjørne er det utplassert sikkerhetsposter, vaktsomme øyne, politibrutaliteten er vel dokumentert, ingen vil savne dem som knapt nok finnes. En gang for ikke så lenge siden eksploderte det her, en synkronisert seriebombeaksjon ble etterfulgt av dager av blodig anarki. Endetiden er et forbigått stadium, her presenteres jeg for tiden etter katastrofen, jeg vandrer rundt blant de overlevende. Dette er det som venter oss om våre verste mareritt skulle slå til. På en gangbro over en skinnegang inners i bukten møter jeg en gal hund, mager og gul flekker den tenner mot meg, den værer min tafatte annerledeshet, mitt fettperlende kristenmannsblod. På gråten blir jeg reddet av en mager mann som med et velrettet spark jager hunden klynkende vekk.