f_eks_gg

Tankens forræderi

(F.eks -93)

Martin Buber

Cappelen forlag har påny utgitt Jeg og Du av Martin Buber. Forrige gang var i 1967. Den gang som nå er den oversatt av Hedvig Wergeland. Det er ingenting å utsette på den, hvertfall ikke for mitt ulærde blikk. Språket har beholdt den nesten arkaiske tone som verket sikkert er skapt i, også på norsk. Sidene er vakre, bokstavene, ordene og avsnittene får plass til å fremtre som de skal, vekselsvis som aforismer og lengre, mer flytende, forklarende passasjer som fortynner og anskueliggjør de tette, komprimerte, nærmest gåtefulle kjerneavsnittene..

Martin Buber døde i 1965. Født i Wien i 1878, vokste opp i Lemberg, som nå heter Lvov og ligger i Ukraina. Den gangen lå byen under Dobbeltmonarkiet, fra 1919 var byen polsk som den engang før hadde vært, for så, i 1945 bli ufrivillig avgitt til Sovjetunionen. Et katolsk område med armensk domkirke og et stort innslag av jøder. Et kaotisk område i en tid som ennå fikk lov til å være kaotisk. Han studerer i Wien, forsøker seg på å bli sionist, lykkes ikke helt med det, klarer ikke å innordne seg under den politiserende bevegelse, han har større og mer ideelle mål. Han leser Nietzsche og jødisk mystikk, en særegen blanding som farver ham for livet. Jeg og Du er fra 1923, men den forelå som skisse allerede under krigen. Det er et verk av nødvendighet, Buber forteller at det var betinget av et syn.

Jeg og Du er et kompakt verk, det er på 110 luftige sider. Man skal ikke la seg lure av den manglende ordrikdom. Tiden den tar å lese er ikke lang, men fordøyelsen av den er desto lenger. På mange måter verket lukket, nesten hermetisk, den presenterer oss ikke for et system i tradisjonell forstand, en oppskrift for erkjennelse, men verket er den hele tanke, og den hele tanke er alltid vanskelig å gripe, for man må inn i en annen verden, man må møte det på dens egne premisser, følge med. Ikke som med den uferdige tanke, den nesten ufrivillige avstikker fra common sense, fragmentarisk, umiddelbart sterk og overbevisende, som sukkertøy for den blafrende tanke, forståelig, men allikevel nesten allerede glemt. Jeg og Du maler i et annet leie, den lar seg ikke reduseres, fragmenteres og obduseres uten videre, jeg vil la det være. Jeg vil heller fantasere over hans bok, trekke dens innhold urimelig langt, bruke den som en rampe for utflukter inn i kjepphestenes og innfallenes rike.

I Jeg og Du lever stilene side om side, de kryper over i hverandre, viskes ut, fremheves igjen, forsvinner for å igjen dukke opp. Snart systematisk rissende, for så og dreies over i det prøvende. Det åpenbartes manende språk, hamrende, men her likevel mykt, glir over i det poetiske prøvende, videre utover til gysende bilder som nesten er bokstavelig uforståelige, som formidler den språklig sett umulige oppgave; å gripe livet. åpenbaringen blander seg med filosofien på en måte som for mitt utålmodige og ubevandrede blikk er uvant. For vi lever i en tid hvor dette ikke skal skje, skjer det likevel er det med vilje, som en lek, som et program, ikke av nød som formidlingen stiller en overfor. Genreblandingen som programerklæring blir aldri alvor, blir aldri tangering av det mulige, det bare forblir innenfor den trygge tiden. Den blir aldri nødvendig. For Buber har ikke teologien skilt seg fra filosofien, de lever der, ikke side om side men sammen, for ham har ikke metafysikken blitt et skjellsord, et tilstand reservert for prester og demagoger, han lar tanken blande seg med det uetterettelige.

"En sammenligning av den religiøse og den filosofiske antinomi kan tydeliggjøre dette. Kant kan relativisere den filosofiske motsetning mellom nødvendighet og frihet, idet han henviser den ene til fenomenverdenen og den annen til værensverdenen, slik at de to egentlig ikke strider mot hinannen lenger, men forlikes på samme måte som de verdener de er gyldige for. Hvis jeg imidlertid mener nødvendighet og frihet, ikke i tenkte verdener, men i den virkelighet hvor jeg står for Gud, hvis jeg vet: "Jeg er prisgitt," og samtidig vet: "Det kommer an på meg selv", da kan jeg ikke forsøke å slippe unna det paradoks som jeg har å leve, ved å henvise de uforenlige setninger til to adskilte gyldighetsområder. Da kan jeg heller ikke la noe teologisk kunstgrep hjelpe meg til en begrepsmessig forsoning. Jeg må ta det på meg å leve begge i ett, og når de leves, er de ett."
Buber forsøker ikke å unnslippe ved å benytte seg av de rubriserende vendinger, han dukker ikke ned i den vestlige drøm, katalogiseringens drøm, drømmen om å oppnå immunitet mot språkets og verdens tvetydighet. Derved skyter han seg selv ut i mørket, ut av den filosofiske katalog, ut av rekkene med klare kategorier, former og svar. Han blir, som det så idiotisk treffsikkert står på omslaget: "Et meditasjonsobjekt for tenkende moderne mennesker."

Herman Broch skriver i Søvngjerne om verdienens forfall, om sentralverdien som brøt sammen, skiftet skikkelse og ble til partialverdier, han skriver om "troens retrett fra den jordiske virksomhet", om det logiskes radikalisering. Broch skriver om de mange del-logikker hvis eneste mål er å realisere seg selv. "Det hører til soldatens logikk å kaste en håndgranat inn mellom bena på fienden:" Det hører til åpenbaringens moderne logikk å skille den fra tanken, eller bedre, det hører til åpenbaringens moderne logikk å skille den fra den edrulige, etterrettelige tanke. Og det hører til den moderne tanke å sky enhver metafysikk som pesten. Buber skriver i opprør mot dette, hans blanding er bygget på en tro på det gale i å sette et skille mellom disse sfærer.

Tiden er preget av renessanser, alle forhold opplever sin gjenfødelse, en meningsløs putring av stadige oppvåkninger, av oppvåkninger uten tyngde, uten annen verdi en avledningens. Også åpenbaringen blir gjenstand for fornyet interesse, den tiltar både i antall og i styrke. Men den også løsriver seg, får sin egen logikk, nekter seg dialogen. For åpenbaringen holder seg innenfor seg selv, den blir aldri tanke, den vil aldri engang forsøke seg på å nå tanken, den er tilfreds der inne i sin egen puppe, inne i sitt eget språk, der hvor den alltid har rett, men også for alltid må forbli statisk og vektløs. For noen år siden skrev en kvinne ved navn Bente Müller noe hun kalte et kosmogram.Kosmogrammet og kvinnen er nå nesten glemt, borte. Den gangen skapte hun en voldsom furore, hun holdt foredrag, hun var omsvermet av alle, hun fyllte sal på sal med mennesker. Hennes bok var grunnet på en åpenbaring, eller rettere boken var åpenbaringen, den var uforståelig og det var meningen, man skulle ikke bygge bro, det ville være helt galt, alt skulle stå der alene, uetterettelig, uten tanken, bare som et mystisk skrift fra himmelkreftene rettet til hvert menneske især, å tukle med det var å ødelegge beskjeden, ødelegge ånden, den nye tanken. åpenbaringen ser tanken som sin fiende, og stiller seg bevisst i opposisjon til denne. Dertil kommer nyreligiøsitetens livstilspreg. Den er mer av en terapiform for kropp og sjel enn en egentlig metafysikk. Det er Gud i deg selv du skal realisere og dette oppnår du gjennom en rekke teknikker eller behandlingsformer som er ikke på noen på henger sammen med ditt eget eksisterende liv. Religion som lykkebringende fritidsbeskjeftigelse.

På den andre siden står den akademiske debatt, politikken og kunsten. Alle disse fraskriver seg enhver metafysisk ambisjon, og derved også på mange måter enhver moralsk funksjon. Disse livsområder blir reduserte til forvaltere av hver sin type logikk, tre typer logikker som er forbundet med hverandre gjennom sin grunnleggende angst for metafysikken. Kunsten forfaller til tom dekorasjon eller like tom provokasjon, hermetisk svevende i sin avsondrede "kunstneriskhet", eller så forfaller den til politisk farvede sedeskildringer totalt uvitende om sine enestående muligheter som kunst. Den akademiske diskurs har utviklet seg mot den rene relativisme hvor begrepet etos blir latterliggjort som nærmest naturstridig og naivt. Et høk over høk spill hvor den dyktigeste formidler av at ingenting finnes vinner. Det finnes unntak selvfølgelig, men disse topper ikke listene hos alle oss med aspirasjoner. Det er som om man med et smilende begjær raver rundt etter intetheten. Politikken lar seg ikke lenger skille fra byråkratiet, verdidebattene er ornamenter som vektløst kretser rundt de ubetydelige forskjeller, som krydder, skuebrød. Verdidebatten blir isolert opp i en høyere sfære, til et sted uten relevans, til bordtalenes verden.

Denne oppsplittingen medfører en stadig større grad av vektløshet, for de abstrakte sentralbegreper forsvinner, som for eksempel begrepet "sannhet", men det forsvinner bare tilsynelatende. Filosofien har oppgitt begrepet sannhet, hvertfall den toneangivende, man oppgir begrepet i den tro at det da forsvinner eller opphører å eksistere. Men begrepet forsvinner ikke, det blir bare plukket opp av noen andre som bruker det, som setter det i sving igjen så og si, lager sannheter av all denne oppgivelse, sannheter som deretter kan svelle ut å dekke stadige større områder av tilværelsen. Buber selv var for eksempel åpenlyst inspirert av de mer mystiske retninger av jødedommen, retninger som nesten ingen lenger kjenner.(Som historiske størrelse vel og merke) Det mystiske innenfor jødedommen beveget seg innenfor mange forskjellige retninger, den mest kjente for oss er kanskje kabbala, en retning der tall og ordmystikk spilte en vesentlig rolle. Denne form for mystikk lever videre, den erkjennes ikke lenger som mystikk men den er der likevel, den har bare byttet forvaltere og språk. Tallmystikken lever videre, den kabbelistiske mystikk føles av forvalterne av de store databaser, den lever videre i de lange kollonner av tall, i astrologiens datamaskinassisterte forsøk på å finne punktene der linjene krysser hverandre, i losjenes og foreningenes søken etter generalplanen, intstruksjonene for den nye tids mennesker. Populærkulturen snylter på disse fenomenene, litteraturen skriver dem, der litteraturen før ville bytte ut den moderne orden med stadig mer tvetydige former for nærvær vil man nå erstatte fraværet med det ordnete fravær, med lagvise ordener av parallelle, endeløse regresser av analogier, kryssende referanser og selvhenvisende punkter. Verden som et monumentalt system av speilvirkninger. Alt fra det minste lille til det største store får strukturlikhet, løsningen finnes et sted inne i denne finmaskede vev av dunkle betydninger. Alt sammen mens vi ivrig skriver om oppsplittingen, en endeløs rekke av fornuftens farvel til overtroen. Den økonomiske tenkemåte er et annet eksempel på en delsannhet som forfølger sin egen logikk, men som også har kunnet ese seg ut til å dekke sfærer som ligger utenfor dens domene, den har kunnet svelle i vakuumet som oppstår der andre har gitt opp, det naive ligger i å tro at denne "sannhetenv ikke smitter av på for eksempel filosofien. Etterhvert får tanken en tilsynelatende status som myntens, dens bytteverdi er uendelig, dens bruksverdi er lik 0. Ingenting kan kastes på søppelhaugen, det vil leve videre, opplysning er dødfødt.

Å gi fra seg sannheten som prinsipiell mulighet (og derved også som praktisk umulighet) er å gi fra seg sin mennesklighet. å i samlet flokk og følge fraskrive seg sannheten som ideal er den mest grenseløse naivitet. Man kan undertrykke en tendens, men det er umulig å utrydde den, viljen til sannhet ligger nedgravd i oss, ikke som lek, men som bitter avhengighet. å bare se det lekne og relative i en slik innsikt er å ikke se den i det hele tatt.

Jeg og Du overskrider disse skrankene ved å påvise begges realitet. Han gjør dette ved å holde frem tvefoldigheten ved den mennesklige eksistens. Tvefoldigheten kommer frem gjennom hva mennesket kan si: "Verden er for mennesket tvefoldig, svarende til hans tvefoldige holdning. Menneskets holdning er tvefoldig, svarende til tvefoldigheten av de grunnord han kan si. Grunnord er ikke enkle ord, men ordpar. Det ene grunnord er ordparet Jeg-Du. Det andre grunnord er ordparet Jeg-Det, og her kan også et av ordene Han og Hun tre i stedet for Det, uten at grunnordet endres."
Ordparene representerer polariteter på samme tid som de er komplementære størrelser. Ordparet Jeg-Det tilhører erfaringens verden, den verden hvor mennesket tilegnger seg viten om verden, om ting blant andre ting. Verden erfares, men den kommer ikke til mennesket, den trer ikke ut av sin status som rekkefølge, som dulgthet uten hemmelighet, som et ras av intet, men et intet man forsatt er avhengig av. Jeg-Det relasjonen er ikke et kulturelt fenomen, det er en egenskap ved den mennesklige eksistens, på samme måte som Jeg-Du relasjonen, Jeg-Det har en ontologisk status, relasjonen er gyldig til alle tider. Derved kommer Buber til å skille seg fra mystikken, fra dem som ikke tilkjenner materien og jordelivet noen verdi, som ser på materien som utelukkende negasjon av sannheten og de salige drømmer. For Buber har materien, eller tingverdenen en egenverdi, å skille den ut som noe annet, som negasjon, blir å følge opp dens klassifiserende tendens, eller sett fra den andre synsvinkel, åndens, å frata en sfære dens relevans, det vil si å bryte tilværelsen opp i biter, fragmenter som ikke taler sammen.

Jeg-Du, det første grunnordet er av en annen kvalitet. Det kan defineres negativt utfra begrepet Jeg-Det. Jeg-Du er ikke Jeg-Det er. Du er ikke en ting blant ting, Du er: "...alene og usammensatt er han Du og fyller himmelkretsen." Grunnordet Jeg-Du gjelder for forskjellige sfærer, Du er Gud, Du er treet som sansen. Jeg-Du grunnordet besjeler altet, en slags panteistisk innstilling, som setter altet sammen igjen etter at Jeg-Det grunnordet har demontert altet og erstattetet det med dunkle felter uten dragende hemmeligheter. Disse to grunnord gir Buber ontologisk status, og det kan være intressant å bruke disse grunnordene som utgangspunkt for en betrakning over begjæret etter virkelighet og nærvær i en moderne verden der den glade elite gjerne vil fraskrive seg subjektet. Bubers Jeg-Det grunnord blir her utgangspunktet for betraktningene.

Denne høsten har vi opplevet ansatser til en debatt om hva man litterært kan bedrive, og selvfølgelig dreier det seg om sex. Brett Easton Ellis, en litt forvirrende skikkelse fra USA som har drevet det langt i å levere sedeskildringer fra forfallets drømmefabrikk, Hollywood har skrevet en roman som formelig velter seg i seksualisert vold, eller voldelig seksualitet, (hvem kjenner forskjellen?) og denne romanen har satt sinnene i kok. Man drøfter hva det er han bedriver, skriver han om vold uten å ha et sideløpende prosjekt, eller er volden et element i et større hele? Eller kortere sagt, har det motbydelige i hans roman noen funksjon? Ellis skriver en flat verden, en verden uten konturer hvor tingene har overtatt talens status som organ for dialogen, man snakker utelukkende gjennom tingenes stil. Den perfekte dialog er den perfekte oppfyllelse av tingenes konvensjon. Et slips sier mer en tusen ord, etterbarberingsvannet gir mer lutring enn tusen skriftemål. Den talende taushet har inntruffet. Inne i denne døvstumme og velfungerende maskin finner vi Patrick Bateman, mannen som begynner å drepe og mishandle i en slags grunnløs affekt.

Grunnordet er her Jeg-Det, drømmen er her, det er hvertfall mulig å se det slik, Jeg-Du. I en verden hvor alt er definert ut fra tingenes logikk, i en verden hvor tingenes logikk sveller ut og over i sfærer hvor denne logikk i prinsippet skulle være utelukket, i en slik verden kan man bli tvunget til å realisere dens iboende logikk ut i det ytterste om man har lyst til å overskride den samme logikk. Sagt annerledes man presser det eneste man kjenner ut i det ekstreme for å se om det finnes noe annet der ute.

Hovedpersonen i American Psycho er plaget av en høyt oppdrevet fremmedfølelse, ingenting fremtrer som virkelig, verden fremstår som uten annen nødvendighet en den tomme konvensjon, det meningstomme ornament. Begjæret etter nødvendighet og virkelighet lar seg ikke slukke, men omgivelsene gir her ingen mulighet for en omvendelse, menneskene har murt seg inn i et hjørne ved å hefte tingkarakterer på enhver relasjon. Det eneste som er igjen er en svak fornemmelse lovlydighet som hindrer en fra å forfalle til den fysiske kriminalitet, selv om man står til halsen i den økonomiske. Menneskene blir for hverandre bare en blanding av kulisser og publikum, en scene for utfoldelse av tingene. Men denne uvirkelighetsfølelse er i lengden uutholdelig, man vil bryte ut, men det finnes ingen veier ut, og det er i en slik tilstand at Batemans løsning blir den eneste mulige, han realiserer verden slik han ser den, ut i det ytterste, for å se om den da kan fremstå med nødvendighet og fylde. Realiseringen blir å føre tanken om mennesket som ting til sin naturlige endestasjon: Bruke mennesket for deretter å kvitte seg med det. Det hele blir en strategi for å nå ut i luften, for å tre ut av rekkefølgen og inn i autensiteten. Drømmen om det gode her forsøkt gjennomført gjennom de bestialske handlinger. En strategi for å oppnå virkelighet. Han blir en oppdagelselsreisende som alle andre oppdagelselsreisende, forskjellen er at han bare har et naturlig medium å oppdage i: volden.

I seksualiteten er det lett å øyne de samme trekkene, i perversjonene. Hva annet er de enn forsøkene på å tre inn i nødvendigheten? Det moderne føleri, statistisk belyst inntil det kabbalistiske, beskrevet inntil det parodiske, hausset opp inntil det ugjennkjennelige; kjærligheten, er en for diffus havn for de fleste. Uvirkeligheten innhenter alltid det private, tilbake står havariet eller forsøkene på å omforme uvirkeligheten til virkelighet, og her blir perversjonene det lindrende medium. Man kan stige inn i det ordnede univers av nødvendighet hvor rollene er veldefinerte, hvor masochisten møter sadisten, hvor smerten møter lysten og fetisjisten møter sine fetisjer. Man trer over fra en uklar og krevende verden som idealt sett dreier omkring individet, men som har forfalt til en tingverden, til en glassklar tingverden hvor jeg´et atter en gang trer klart frem, selv om det er i en forkledning av en rolle. Drømmen om Jeg-Du grunnordet gjennom det glassklare Jeg-Det forhold. Perversjonene blir det klareste eksempel på strategier skapt for å tre inn i nødvendigheten, men også andre forhold som tilsynelatende er sløvt tingfikserte og destruktive bærer i seg den håpløse og såre lengsel etter forløsningen i dialogen. Det sentrale blir å gjenkjenne sin egen lengsel, ikke la lengselen blir overskygget av det medium den utspiller seg i, noe Buber også gjør klart i sin bok. Men disse forklaringene av avsporingene støter mot psykologien aldri vil se noe annet enn det individuelt patologiske i f.eks. perversjonene, eller subsidiært erklære dem som "normale". Man ser sjeldent forsøk på å innskrive disse strategiene inn i det sosiale, som forsøk på å vende tilbake det enestående, til autensiteten. Men det er heller kanskje ikke så merkelig, aksepterte de psykiatriske ekspertene det selvhjelpende i disse underlige eksesser fjernet man sitt eget forretningsgrunnlag; behandlingen.

Buber skriver om en slags pulsering mellom polene Du-det. Leser man dette langt, og det skal man, hvertfall sålenge man har mistanke om sin egen lengde, kan man i dette tale om en pendling mellom nærvær og fravær, stadige skift mellom opplevelse og skjematisering, inderlig kaos og tilbaketrekking. Denne pendlingen er en bevegelse uten kontroll, den forblir uoversiktelig uansett hvor mye katalogiserende energi man investerer for å kontrollere den. Det tilsiktede nærvær minner ofte mest om det totale fravær, og det tilsiktede lekne fravær kan gjennomhulles av ulykkelige drømmer om nærvær. Et fenomen i tiden som man ikke trenger å være spesielt sensitiv for å oppfange er leken, eller alvoret omkring noe man kan kalle fraværets estetikk, dyrkingen av det ahumane, leken med de futuristiske mardrømmer. Her er tilbaketrekkingen dyden, (all lek er gjennomsyret av dyder, de må være det ellers så er de ikke lenger leker) fraværet er blitt kvaliteten, fraværet er blitt meningen som sikrer en mot all mening, behagelig som ubehagelig. å leke med fraværet er alvorlig og svært vanskelig, det er en lek som ikke lar seg demokratisere uten at drømmer om nærvær renner inn fra alle hull og hjørner, deigaktige strimer av nærværsdrømmer som uthuler spiller, trekker det ned og gjør det patetisk. Pornografien, og særlig de mer bortgjemte deler av den har lenge dyrket denne formen for estetikk og lykkes med det. (Pornografien er på sitt bissare vis noe av det siste rene i denne verden.) Det er pornoen mye av den nye fraværsfarsotten snylter på, der trenger man ikke lete lenge for å finne de avpersonaliserende effekter og gevanter. Pornografiens fetisjistiske fraværsestetikk har sevet ut av genren og inn i bredere strømninger som fyller alt dette fetisjistiske fravær med sine egne fortellinger. Seksualiteten tones ned, fraværet gis dette minimum av mening som er nødvendig, og blir den bærende metafor for opplevelsen, eller skal man heller si anti-opplevelsen siden opplevelsen er forbeholdt de fylte rom, ikke de rom som etter mye strev og slit er tømt.

En gang, som en følge av en hel rekke av underligheter og sammentreff var jeg så heldig at jeg fikk bivåne et futuristisk evenment i den så fremtidsrettede by Frankfurt. En selsom opplevelse. Men samme hvor selsomt det nå var, er det jeg husker best nærværet i fraværet, sprekkene i spillet, hullene i den tilsiktede glatthet, drømmen om tilstedeværelse som rant inn fra alle kanter. I dette lokale var maskeraden ført ut i det ekstreme, de vanlige klær var byttet ut med drakter i glinsende gummi og lakk, på hodene til de dristigste satt gassmasker som skulle fjerne fraværets mest seiglivede fiende, ansiktsmimikken. Ansiktet, drømmefeltet for den nærværsøkende, var borte. Meningen må åpenbart være den totale blokkering, alle ens drømmende projeksjoner skulle prelle av mot den fiendlige PVC, det åpne felt skulle bli erstattet av det lukkede, men hjelper det, tar noenting slutt, tar drømmene ferie? Kanskje skjer det motsatte, kanskje skaper disse tomme maskene heller rom enn avstegning, rom for rene projeksjoner, drømmer i fraværets mørke dyp. Det hele minner om asketiske øvelser for å unnslippe naturlighetens truende, tvetydige kaos. En sorts moderne flaggelanter som isteden for å piske sine rygger i total identifikasjon med lidelsen heller dekker til sine ansikter med kvelende masker, tukter ørene med selsomme og skramlende rytmer, beveger seg inn i det stemmeløse med en iver som nesten blir mistenkelig. Det hele minner om drømmen om et nærvær hvor det paradoksale ikke finnes, en reise inn i renheten. Mens jeg sto der kom jeg til å tenke på Harry Haller, steppeulven, en av Hesses skikkelser idet han første gangen hører jazz, han merker villskapen, den lokker ham, river og sliter i ham, den mekaniske dansens villskap. Mekanisk eller ikke, jazzen er for Hesse og Harry Haller bare enda en fasett i lengselen etter nærvær, mekanikken og fraværet er driftene, grunnkrefter, den nye tids primitivisme. Det barbariske blir et trinn i dannelsens vei, i veien mot det autentiske liv, livet i kontakt med alt. For Hesse blir ingenting virkelig paradoksalt, deri ligger det svake i hans diktning, alt passer sammen for denne overtydelige pedagog. Det er lettere å øyne det paradoksale i den Frankfurtske dansetilstelning, der trues enhver tilstand av sitt omslag, tesen beveger seg med patetisk hastighet anti-tesen, maskene blir hudløse, huden selv blir bedragersk. Selvglemselen slår over til drømmen om den totale sammensmeltning, stum men allikevel underlig plaprende. Man unnslipper aldri.

Alt snakk om det paradoksale kan synes idiotisk for oss, mest fordi vi er oppdratt til å tenke i dikotomier, vi er oppdratt til klarhet, til en enten-eller tenkning som forbyr oss å se det skjønne som en kime i det stygge, eller nærvær i det som spiller fravær. Som noen tyskere spiller fravær, spiller andre nærvær. Alle har hørt talen om det skjønne i naturen, alle har tatt i bruk det skjønnmalende poetiske språk for å innramme ens synsinntrykk, der ute i skogen. Man snakker om treet, om eika som ikke lenger er et tre, det blir forfremmet til et "virkelig" tre, dette "virkelige" treet forsvinner ut av biologien og inn i et følt nærvær som hastig tar knekken på naturen, skaper den om til et kunstig stykke inventar, til et sentimentalt ornament. Alt nærværsskrytet antar karakter av et åpent sår av bare fravær, av fortvilede forsøk på å føle, en glede over at man forsatt er i stand til å føle.

Det både de gassmaskekledde og de naturlige demonstrerer er at fravær og nærvær ikke lar seg kontrollere, at man aldri kan være sikker på hvor man befinner seg på skalaen. Det nytter ikke å katalogisere, sette opp registre, finne ut engang for alle hva som er manifestasjon av hva. Motsetningene er ikke hva de synes som, det hele blir et slag spørsmål om smak, men en smak som aldri er uskyldig, som aldri ferdes helt på egen hånd, som aldri er fri. For like lite som man unnslipper ved å rubrisere, unnslipper man ved å hylle det hele som mangfold av smak uten makt og begjær. Hyllesten av mangfoldet forfaller fort til en avart av nærmest voldelig holdningsløshet, et høk over høk spill hvor den mest liberale og glade hele tiden er den smarteste, den seende som lager gull av møkk. Nå er kitschen på mote, den er blitt camp, men bare for dem som ser den i stadig tykkere avleiringer av ³kjærlig ironi². Ironien er de undertryktes våpen, de som snylter på det campe er seierherrer som ivrig og alltid surfer videre på sin selvbevisste snylting.

Et sted må man slutte og hvor er det mer naturlig å slutte en på baksiden av boken, på den absolutt siste siden, den forfatteren ikke har noen som helst kontroll over. Det var der vi kunne finne den forhåpentlig utilsiktede men allikevel svært så treffsikre karakteristikk av verket som et "Šmeditasjonsobjekt for tenkende mennesker." For med denne setningen traff mann spikeren på hodet. I filosofiens katalog fremstår Martin Buber som en slags julenisse, har er nevnt her og der som ullen inspirasjon for ymse teoretikere. Martin Buber er en rød klut for filosofien og vitenskapen. Vitenskapens vesen er å sky hengivelsen og tvetydigheten. Metafysikken er henvist til skammekroken sammen med fantastene, prestene og de gale. At Buber overlever i det hele tatt skyldes vel nettopp at han kan bli "meditasjonsobjekt", en slags tungetalende, drømmeaktig gestalt vi kan ta frem hver gang vi trenger hvile. Han er for human til å harseleres over og for fjern til å bli tatt på alvor. Hjalmar Hegge støter Buber fra seg på typisk vis i sin bok Frihet individualitet og samfunn, han skriver at han (vi) ser seg (oss) nødt til å distansere seg fra denne filosofi forde den henlegger noe av sin innsikt utenfor erkjennelsens grenser. Akkurat som om Hegge henter sine innsikter fra en annen divisjon. Bubers budskap blir et slags tåkete juleevangelium for den som aner oppgivelsen og søker trøst. Hans overbevisning om menneskets tvefoldige natur blir hans grav, en grav omkranset av humanvitenskapens relativistiske fariseere og mediterende tankehatere av ymse slag. Bubers feil blir insisteringen på paradokset, derved, gjennom paradokset kommer han for mye til å ligne på livet selv, urubriserbart, forvirrende, gåtefullt. Og det vil man ha seg frabedt. Med mindre man klarer å ikle denne innsikten et mer nihilistisk og aktuelt preg, da slipper vi jubelen løs og blir glade. Men inntil da får vi nøye oss med litt sentimental meditasjon.