En hvit verden

(Morgenbladet -98)

Beskrivelsene av kjøpesenteret er alltid beskrivelser av folket, eller heller folkets dårlige smak, dets enkle gleder. Ikke merkelig egentlig, det norske kjøpesenteret formelig innbyr til de oppadstigendes harselas, ved sitt estetiske kaos, sin døsige ruralitet, sitt slitne sosiale liv. Shopping på steder utelukkende bestemt for shopping betyr ikke stort annet enn kjedsomhet, oppløsning og lede for de fleste som befatter seg med undersøkelser av det. Derfor er det best å gjøre sine undersøkelser der det prefabrikerte blikket ikke lenger gir mening, i USA for eksempel: Der smigrer man sin neste ved å kalle ham en "good shopper". Denne utmerkelsen fornærmer ham ikke, den gjør ham ikke en gang ambivalent. I USA drar man ikke rundt på en eller annen form for immatriell moral, ihvertfall ikke mens man shopper, for lengst har man kastet loss fra den europeisk åndssumpen. Som Tocqueville sa det: -Det var ikke tyrraniets åk de ville kaste av seg, det var tankens.

Chicagos omland er av helt andre dimensjoner en det tynne beltet av suburbia som omgir Oslo. Chicagos Suburbia er en flat overflod av hus og infrastruktur uten andre holdepunkter for den tilreisende enn navn og veinumre. Der det er forstad er det penger, der det er penger er det også et kjøpesenter. Woodfield Shopping Center i Schaumburg er Chicagos største, nesten 300 butikker og restauranter. Utenifra ser det bare stort ut, ikke imponerende, som et litt fint lager nærmest, kasseaktig uten noen arkitektoniske sprell, ganske ulikt bygningsmassen i dowtown Chicago som er overveldende i nettopp i sitt arkitektoniske uttrykk. Her er det bare store hvite fasader som hviler i vissheten om sin egen størrelse, som snø i det skarpe solskinnet, i et ingenmannsland, en ødemark av kontorbygninger og groteskt dimensjonerte veier. Motsatt den vakre kvinnen er dette senteret stygt på utsiden og uendelig vakkert på innsiden. Innvollene innfrir løfter overflaten aldri har gitt.

Et av kjøpesenterets essenser er dets renhet, dets ensidige fullkomne funksjonabilitet. Å stige inn i gjennom dets upretensiøse porter er å entre en ny og perfekt verden. Portene er bevoktede. Ikke demonstrativt, et et øye i ryggen helt fra man ankommer senterets parkeringsanlegg.

Sikkerhetsavdelingens biler suser rundt der ute, vaktmannens øye patruljerer og observerer. Inne er kameraets øye, et øye uten blinde flekker i et lokale uten døde vinkler. Her er luften kjølig og tørr, tørrheten føles som stillhet, som om kroppen ikke lenger friksjonerer mot noe, som om den endelig har forduftet til fordel for sjelens ro. Annerledesheten overdøver alt annet, det går en liten tid før en oppdager at hele ens shoppingeksistens er lullet inn i en halvt bevisstløs tilstand. Muzaken er så mykt tilstedeværende at den ikke merkes, eller bare i små umerelige øyeblikk som glemmes like etter. Kroppen sovner inn i denne søvndyssende regien, føles behagelig nummen, fraværende i all den hvite tørrheten, hver lille oppvåkning er fremmed og marerittaktig på en merkelig udramatisk måte.

Senteret er organisert i et slags ufullkomment kryss eller en merkelig T, senterets senter er kalt Grand Court, men det er ingenting grandiost over dette sentrum, det er mer av en påstand enn en virkelighet. I Grand Court ligger også informasjonsskranken. Jeg unngår den. Senterets butikker i de absurd luftige shoppingsenterkorridorene er merkelig tilbakeholdne, de holder seg innenfor sine egne grenser, de søker ikke å okkupere rommet utenfor som de norske butikkene gjør. Her er ingen markskrikerske tiltak, ingen kurver med billige varer, ingen tusjskrevne plakater, ingenting. Som hele senteret hviler i seg selv hviler også hver butikk i seg selv, kjølige er butikkenes vindusutstillinger, rolige er fargene, om de i det hele tatt finnes. Alt er som i marmor, alt mangler likevel marmorens konnotasjoner: her er ingen alder, ingen verdighet, ingen misjon, ingenting.

Inne i butikkene blir man, om man tilfeldigvis treffer på noen som er ansatt der, møtt med det obligatoriske "How do You do?" hvorpå man avleverer det like obligatoriske "I´m fine, thank you.". Noen ganger drives denne utvekslingen av fraser litt lenger ved at den butikkansatte knurrekurrer "Thats goooood..." til mitt svar, en knurrekurring som paradoksalt nok høres ut som om den kommer fra dypet av et fiktivt hjerte. Hjelpeløst fanget i den norske inderlighetskulturen reagerer jeg med en slags paranoid varme på den siste replikken, den etterlater en forvirring, fanget mellom en slags imponerthet over frasemakeriets bizarre og helt fjerne dristighet og en litt skvulpende angst over muligheten av å bli gjort narr av. Eksotisk, ingen tvil om det. I motsetning til hjemme blir man ikke her hele tiden plaget av et geskjeftig personale, kikkingen blir respektert som den handelens forpostfekting den er. Tålmodigheten med kunden synes uendelig, kanskje er den uendelig fordi shoppingen er uendelig viktig. Ingen skynder på den døende, den skriftende, den søkende.

Etter noen tid haler jeg frem kameraet og retter linsen mer eller mindre formålsløst ut i den frysetørrede shoppingatmosfæren. Mer rekker jeg ikke. En vaktmann dukker opp fra ingenting og spør meg hva jeg holder på med. Overrasket svarer jeg, som sant er, at jeg fotograferer i den hensikt å dokumentere det amerikanske kjøpesenter for et lesende publikum i en fjerntliggende mikroskopisk land ved navn Norge. Svaret forklarer ingenting for ham, han erklærer at fotografering er ulovlig, om jeg vil vite hvorfor, og det vil jeg jo, må jeg oppsøke senterledelsen.

The Management office befinner seg innerst inne i en av senterets armer, i enden av en teppebelagt korridor. Inne på kontoret blir jeg henvist til Marketing Director Paula Guiliano, en kvinne i de lykkelige førtiårene. Jeg legger min sak frem for henne og iaktar i hennes ansikt en underlig prosess som munner ut i visualiseringen av mennesklig ambivalens og forpinthet. Mitt beskjedne prosjekt har brakt senteret i forlegenhet, det er tydelig. På den ene side er det opplagt at hun forstår og tror på mitt prosjekts totale uskyld, på den annen side står visse ting fast: det er ikke endel av disse kjedebutikkenes corporate policy å tillate avfotografering. Jeg blir kort og godt behandlet som en slags industrispion uten hensikter, en liten imbesil forbryter uten egentlig mulighet for forbrytelse, en tusseladd fra ingensteder som alle har lyst til å være snill med uten at loven gir anledning. Fortvilet spør hun om et visittkort, vantro over at jeg ikke har et forsvinner hun inn i de indre gemakker for å konferere, kanskje bare med seg selv. Tilbake kommer hun med et lettet smil, løsningen er fomulert: "Security! Please allow this photographer to shoot general mall shots. Paula Guiliano." General mall shots. I lengderetningen, ingen fotografering av en og en butikk, bare bilder av luften, av alt det som ligger imellom kjøpesenterets innhold, bildene av ingenting får jeg lov til å ta. Det verste med hele seansen er min takknemmlighet, da jeg ble knepet var det som å bli knepet med hele øyeeplet inne i et nøkkelhull, på fersken, eller med blomstrede shorts inne i Peterskirken. Som om jeg profanerte helligheten, kastet opp i mottagelsen, fjertet ved nattverden.

Ved nærmere ettertanke virker forbudet rimelig, det er senteret som har monopol på blikket som ser, det er senteret som overvåker deg, alt ville gå i oppløsning dersom denne ordenen falt. Senteret er et slags fullkomment panoptikon, kundene, innhyllet i søvngjengeriets blindhet ser ingenting, ikke en gang hverandre, sikkerhetsavdelingen ser alt. Snues denne arbeidsfordelingen ville renhetens kontrakt brytes, senteret ville synke ned på et jordisk plan, for deretter å bli invadert av alle det er konstruert for å stenge ute: tyver, fattige, gale, alle de som ville avleire seg som propper i den friksjonsfrie flyten. Bare i øyeblikk får man øye på at friksjonen allerede er sluppet inn, at den alltid har vært der. I det den bordskurende meksikaneren med det bøyde hodet bryter den triste eimen av usynelighet som vanligvis omgir ham, da den unge svarte kvinnen bak hamburgerdisken glemmer å gjemme øynene sine bak imaginære skotupper, drømmeløse øyelokk.

Denne bestemte onsdagen, etter sommeren, før julehandelen setter inn, er den absurde gravaktige stillheten senterets fremste trekk. De få sjelene som vandrer rundt i shoppingendeløsheten ser ensomme ut. Alt er nedbremset, som om det var lokalene til en engang løpsk reaktor, nå slått av, nedsenket i et drømmelikt basseng, ikledd blykappe. Den tørre airconditionluften tørrer ut slimhinnene, brenner i øynene, frysetørrer hjernen.

Jeg jager den knusktørre søvnigheten på dør og ser og ser, etter mer. Ingenting mer å se, steriliteten er arktisk overveldene, langsomt absorberes jeg´et av senterets hvithet, timene går uten at jeg får gjort noe annet enn å spise en kvalmende stor is, snakke med en ung serveringsdame som sier at hun har tenkt å jobber her virkelig lenge. -Hvor lenge da? spør jeg. -At least two months svarer hun. Mer og mer føler jeg meg som Obstfelder, som en skrukkete skikkelse fra en glemt tid, et annet sted. Jeg klarer ikke å handle en gang, min shoppingability er lik zero. Den virkelige luftens fuktighet på utsiden slår meg til bakken, livets byrder synes uendelige og uoverkommelige i virkelighetens grelle sollys.