Språket er en pervers maskin

Fra Helene Uri (red): (Nesten) alt du trenger å vite om norsk
Kunnskapsforlaget 2005
norsk_uri
Språkhandlingens effektivitet, i forhold til nesten alle andre handlinger, ligger i dens enestående evne til å skape virkelighet. Uten språket hadde vi vært prisgitt en slags evigvarende umiddelbarhet. Som det spede barnet kanskje er det, eller ulven, pinnsvinet. På den annen side, uten språket hadde vi ikke plaget og drept hverandre med så uforstyrret samvittighet som vi gjør i dag, heller ikke så ordrikt grunnløst. På den tredje side hadde vi heller ikke hatt poesi uten vår evne i retning av å begå språk. Slikt sett er evnen tom, på samme måten som oppfinnelsen av klubben eller det elektriske kjøleskapet. Den som behersker språket bedre enn andre blir ikke bedre enn de andre. Heller ikke verre. Selv om man etter alt å dømme må ha en viss sans for språklige subtiliteter for at det skal bli noe særlig schwung over hangen til grusomhet.

Det fleste språklige grusomheter har småtteriets karakter. Den nakne volden overlater vi til andre instanser enn språket. Tror vi i alle fall. Invektivene, særlig de offisielle, er byttet ut med rundskrivenes affektflate grusomhet, og det er nettopp dette oppslaget dreier seg om: språkets uomgjengelige bidrag til utøvelsen av dagligdagens grusomheter.

Avstandene mellom oss, de andre eller dem er en avgjørende betingelse for en friere og mer utvungen utøvelse av alle mulige -og umulige- former for vold, enten den er av symbolsk eller mer konkret natur. Hadde det ikke vært for konstruksjonen av avstandene mellom f.eks. oss og dem hadde i vi vært prisgitt affektene våre, også når vi var ute for å drepe. Hvilket ikke er effektivt. I alle fall ikke i lengden. Avstandene oppdages ikke, de oppfinnes. I oppfinnelsen av avstandene mellom oss og dem spiller språket en uomgjengelig rolle. Om vi skal utmerke oss tar vi språket i bruk. Om vi da ikke bedriver idrett, danser ballett eller bruker knyttnevene.

Det finnes mange oss, det finnes mange dem. Etter alt å dømme omtrent like mange av hver. For tiden er det eksempelvis populært å tenke på den vestlige kristenhet som oss og resten som dem. I dette oppslaget er perspektivet på en og samme tid både mindre enn og større enn dette: mindre, siden det bare innbefatter gruppen av oss, større, siden det samtidig omfatter noe som hinsides enhver tvil også finner sted innenfor de forskjellige gruppene av dem. Vi snakker selvsagt om makten til å definere hva som er menneskelig, følsomt, åndelig, og hva som tvert i mot ikke er det, umenneskelig, ufølsomt, kroppslig. Hos oss, som hos de fleste andre, er følsomhetens nådegaver fordelt omtrent langs omtrent de samme aksene som maktens er: Den selvinnlysende fordelingen av følsomhetens nådegaver legitimerer naturligheten av den makten som fordeler de samme nådegavene. En funksjonell sirkelslutning som på pussig vis aksepteres av de fleste av de involverte. Også av dem som plages av følelsen av å føle seg dumme.

Besittelsen av følsomhetens nådegaver viser seg blant annet i beherskelsen av forskjellige former for akseptert kultur. I vårt land, som har kommet til å dyrke et tilsynelatende større kulturbegrep enn mange andre, er det lett å tro at man har nådd posisjonen hvorfra man kan utmerke seg fra de andre ved å simpelthen melde seg inn i en bokklubb, uttale navnene til et par komponist- og vindistrikter mer eller mindre riktig, samt å gå på ski hver søndag i vinterhalvåret, på sine skiløse føtter de resterende. Men, heldigvis er jeg fristet til å si: det hadde ikke vært noe å snakke om dersom det var så enkelt. Når nøden er størst kommer språket oss til hjelp: Som det er umulig å skjule sin somatiske identitet (den sitter i tennene, i DNA´et, i fingeravtrykkene) er det også mer eller mindre umulig å gjøre seg fri fra sin såkalt kulturelle identitet: I språket overvintrer forskjellene som spor, indisier og endelige beviser. I dialekten, i ordvalget, prosodien og fraseringene (også de legemlige, mennesket snakker også gjennom måten det fører sin kropp på, mennesket klarer ikke la være å snakke) viser du deg, blir du fremvist. I omgivelsene finner du dine over- og undermenn, som du kan logre for, eller tvert i mot herske over, alt sammen i trygg forvissning om, eller utrygg angst for, at beherskelsen, eller avviket, er tegn på din naturlig plass i hierarkiet av følsomhet og menneskelighet.

Siden vi er mennesker og utstyrt med fantasiens nådegave er vi ikke bare i stand til å forakte og fordømme andre, men også oss selv. Bare vesener som kan utrykke seg selv, reflektere over seg selv, er i stand til å forakte seg selv. Språket er maskinen vi bruker når vi knuger oss selv, knuser vår neste. Men også når vi elsker. Ingen grusomhet av særlig betydning er mulig før språket har gjort seg ferdig med å få offeret forskjellig- og fremmedgjort, ingen kjærlighet mulig før likheten igjen kommer til syne.

Vi malte før vi begynte å skrive. Vi begynte å skrive for å taksere, kreve inn, holde regnskap. Kanskje var det også derfor vi begynte å snakke, for å lage forskjeller vi senere kunne innkassere gevinsten av. Men det kan også har vært motsatt. Språket er en pervers maskin, som en løpsk mekanisme fortsetter språket å produsere bilder som vi har for lengst har glemt bare er bilder. Som om det var sant alt sammen, det vi kom til å si. Sist vi forsøkte å utmerke oss. Eller elske.
Forslag til videre lesning:

Den lille grusomhetens håndbok av Dr. Jotun Vealand (upublisert manus). Vealand undersøker her kvinnenes gestiske register (hans utvalg besto av kvinner fra middelklassen eller med klare ambisjoner om å entre den) under samtaler og slarv om hverdagslige emner som ferieplaner, fritidsopplevelser, barneoppdragelse, slekt, menn, sykdom, karriere osv. Den lille studien konkluderer med at gestene, deres “retning”, tyngde og trykk, bare på paradoksalt og urovekkende vis korresponderte med ordene som ble benyttet, og at samtalene tilsynelatende ikke hadde annen funksjon enn at kvinnene gjensidig forsikret om at de var normale, og var på vei til å bli “normalere”. Som han selv oppsummerte det: “Kvinners samtaler seg i mellom er fengslende.”

Harmonia Mundi av Mehmet Schady af Oldenburg (trolig et pseudynym): af Oldenburg undersøker i denne boken mulighetene for et liv i perfekt harmoni med seg selv og all verdens motstridende krav og impulser. Funnene han gjør er oppsiktsvekkende i all sin nedslående enkelhet, det holder å skaffe seg jobb, en ektefelle, et evt. tre barn, et rekkehus. Siden går det av seg selv. Pseudonymet ble tilsynelatende avviklet som en følge av utgivelsen.

Kasernens logikk av prof. emeritus Karsten Sahl Fredriksen. Sahl Fredriksen forsøker i denne studien å utsette en statsansatt konsulent i et rekkehus for serier av kvalitative dybdepsykologiske intervjuer, og oppdager ved hjelp av disse absolutt ingenting. Som han selv uttalte ved utgivelsen: ”Tomheten, det absolutte ingenting, som å skue inn i det absolutt sanneste, oppdage at det ikke er noe der, det var mer enn rystende.” Professoren ble sist sett i en av østfoldbyene, fillete, i ferd med å samle tomflasker etter et russearrangement.