f_eks_gg

Evighetens Campingplass del 1

(F.eks -95)
Oppe fra luften kan man øyne forstadens ikke-lokaliserbarhet, se dens manglende avgrensning, se hvordan forstaden snarere er en slags tilstand enn et egentlig objekt. Sett fra luften blir det klart at dens pedantiske velordnethet er en orden uten innhold, mål og mening. Den er en orden uten grenser, uten et sentrum å feire, nærmest uten tegn overhodet. Den er et slags utflytende grønt belte, trær og trimmede gressmatter, spettet av hus, hus liggende i omkransende kjeder langs små dovne veistubber som igjen snor seg rundt omkring i terrenget i en slags villet respekt for topografiske særegenheter, de små koller, søkk og høydedrag, landskapets gjenstridigheter, men også muligheter. På en eller annen måte minner det om en slags forsteinet leirplass, en evighetens campingplass, en kolonisering av ugjestmildheten, en halvt gjennomført slapp temming av sumpmarken, utmarken. Som min samfunnsfaglektor sa da han syntes vi avslørte en skrikende mangel på bevissthet omkring det begrensede ved vår egen sekundlange historie: "Da dere gikk i knebukser var det ennå indianere i Bærum." Om natten, fra luften, ser det hele ganske vakkert ut, som en stjernehimmel gjennomskåret av årer av lys, vibrerende lyspunkter, nesten som vakkertsørgende telys, små tause fortellinger.


Forstaden er knapt et sted i det hele tatt, den er hverfall ikke stedet for de heroiske historier. Forstaden kan kanskje forsyne historien med heroer, men deres virksomhet foregår nesten alltid alle andre steder enn der de kommer fra. Forstaden forsyner først og fremst historien med historiens trompetister. Forstaden er stedet for transitt, den er en slags trakt, en åre, ferdselskanal, et sted man passerer, reiser fra og kanskje ender opp i når man ikke har mer å gi, flere drømmer å ta av. (De fleste som engang rømte derfra kommer betegnende nok tilbake igjen når barn nr. 2 er et faktum, karnevalet er over.) I forstaden, i den grad det er mulig å begrense den, gi den en fast utstrekning (fordi den først og fremst er en slags tilstand), er det ikke meningen at noenting egentlig skal skje. Alle aktiviteter som tross dette finner sted der har en slags felles målsetning, drøm: å foregå på en komfortabel armlengdes avstand til det livet, til den verden vi alle sammen synes å ha mistet troen på. Forstadens kjennetegn blir således unnslippelsen, en lykkelig nummen unnslippelse. Denne unnslippelsen vises i forstadsretorikkens opphengthet i ordet og termen fri-, prefikset, adjektivet, drømmen. Fritid, friplass, frirom, frihet fra, fri fra alt. All denne friheten fra alt er forstadens realiserte lykke.


Den sovende byen.


Et annet ord for forstaden er sovebyen, et underlig ord som gjorde et merkelig og skummelt inntrykk på meg da jeg første gang støtte på det i barneskolen. Jeg tenkte meg denne byen som et mektig uhyre som mens vi var våkne og først våknet til et uhyggelig hemmelig liv mens vi sov; rev seg løs fra sin søvndyssende normaltilstand og herjet blodtørstig stumt med sine sovende innbyggere. Den mente intensjonen med det malende uttrykket ligger kanskje ikke så langt unna min engstelige fantasi, meningen er å betegne en av forstadens mange egenskaper, dens rytme: Den tømmes om morgenen og fylles opp igjen på kvelden, den puster; to ganger i døgnet, et utpust om morgenen, et innpust på kvelden. Mellom disse pustene hersker stillheten, eller stillhetens nesten stumme slektning: småpuslingen. Da er forstadens boligområder forlatte, de er overlatte til utgruppene, småbarnsmødrene på permisjon, pensjonister, arbeidsledige, folk med merkelige yrker eller arbeidstider, unnasluntrere eller andre som ikke har lyst eller mulighet til å bli med i den store bevegelsen innover, utpustet. Mange av dens innbyggere har aldri merket eller opplevd den merkelige stillheten som størstedelen av dagene i forstaden er fylt av, de har aldri sett, eller hvertfall aldri vært nødt til å legge merke til den ødslige kjedsomheten som preger forstaden når dens mest bærekraftige innbyggere er opptatt.


Men alle som er oppvokst der, i forstaden, og som ikke har reist vekk akkurat når alle andre er bortreiste, kan, hvis de orker og har nerver til det, gjenfinne den øde formen for kjedsomhet og lede forstaden kan frembringe. Selv kan jeg når som helst frembringe følelsen, minnene: Kjedsomheten fikk i forstadens stillhet helt enorme proporsjoner, særlig på varme dager om sommeren kunne stillheten og kjedsomheten få en nærmest marerittaktig karakter. Mest kan jeg huske kjedsomhetens optiske utslag, fargeforandringene, grønnfargen. Det var som om alt det som var grønt vokste, gressplenene, trærne, buskene, de vokste, fikk en helt overveldende, varmedirrende tung grønnhet som liksom sugde all kraft ut av meg. Det var som om lydene forsvant, som om jeg var helt alene i hele verden, som om selv fuglene ikke orket mer, hadde dratt sin vei. Jeg kan huske at jeg ikke fant på noe som helst i den gudsforlatte grønndirrende forstadsheten, jeg ble sittende å kaste singelstein, bare for å høre de kjedelige lydene det frembragte. Jeg drømte håpefullt om katastrofer, gruoppvekkende hendelser, ulykker og terror, men ingenting skjedde.


Administratorene, fyldens byggmestere.


Administratorene og byggmestrene i forstaden, både de offentlige og de private, er beskjeftiget med forstadens eneste egentlig selvstendige bidrag i det nasjonale produksjonslivet, produksjonen av samhørighet. De private; butikkinnehavere, handelstandsforeningspersoner, organisasjonspersoner og andre lignende rolleinnehavere, produserer den nye samhørighet gjennom en imponerende nybyggings og nyetableringsvirksomhet, en virksomhet som ofte er sentrert rundt en slags tanke om hyggens og samholdets humaniserende effekter. Det er selvfølgelig ikke slik at alle disse forandringene har den humaniserende tanke om hygge som eneste bakgrunn, andre faktorer er kanskje viktigere, som f.eks. den økonomiske trusselen fra kjøpesentrene, men det sentrale for oss her er de virkemidlene disse truslene blir møtt med, hvilke retoriske poenger forstaden gjennom sine administratorer møter sine utfordringer med, hvilke argumenter som brukes for å avvise utfordrerne fra den omkringliggende verden.


Forstaden mangler en egentlig historie. Selvfølgelig har områdene forstedene ligger i en historie, men det er ikke forstedenes historie, det er en annen historie, som oftest bondelandets historie, historie fra en tid da områdene hadde en egenart som gikk utover det å hver morgen forsyne byen med utvilte kontorister og funksjonærer. Dette er en mangel som fortadens små og store administratorer forsøker å bøte på, og siden forstaden i seg selv ikke kan eller vil ha noen historie må det søkes bakover. Forsøkene på å binde forstadens nåtid til områdets fortid skjer ofte gjennom fortidskultus, de nye byggerier og påfunn knyttes til fortiden gjennom navnevalg og en historiserede pyntesyke, fortidens gjenstander og stilarter blir tatt frem igjen som tyngdegivende faktorer. Graden av bruken av denne historiserende estetikken varierer, noen steder henger fortiden ganske enkelt i glass og ramme, andre steder er blitt helt igjennom preget av den historiserende estetikk, hele interiører er utformet som rustikke romantiske versjoner av den savnede fortiden. Forstadens totale mangel på noe eget, en egen historie, en egen estetikk, en egen samtid, til og med på en egen fremtid fører til at dens rolle blir snylterens. Alle størrelser den feirer kommer annen steds fra, fra historier som ikke er dens egne, fra områder den stjeler eller dikter opp, den er ingeting selv. Den bruker alle størrelser for alt det de er verdt i den frenetiske jakten på det den helt mangler: et eget liv. Dette blir da administratorenes og "ressurspersonenes" prosjekt, å hele tiden hoste opp nye påfunn som kan bringe liv i noe som pr. definisjon er nødt til å forbli livløst fordi det mangler nødvendighet. Resultatene av deres bestrebelser blir deretter, alt blir til jippoer, ulike temaorienterte festdager og opplærende selvfeirende kulturevenmenter, alt og allting blir til den paradoksale blandingen av utvendighet og inderlighet som bare forstaden er i stand til å oppfinne og holde ut. Forstaden er med dette helt gjennom moderne, eller postmoderne. Dens tilbakeskuende underlige sammenblandede estetikk viser hen til en tid som har gitt opp å ha noen drømmer for fremtiden, alt dreier seg om å klore seg fast i, og overleve en samtid som virker fiendtlig og kaotisk, og dette gjøres gjennom en nostalgisk trøstevirksomhet. I takt med oppløsningen av alle mulige tradisjonelle forbindelseslinjer reiser forstadens små og store byggherrer stadige nye pappkulisser med trivelige historiske bilder på, i takt med de gamle løsningers tiltagende irrelevans pumpes fortidens skjønnhet og soliditet opp som trøst og rekreasjon for forstadens innbyggere, innbyggere som for lenge siden har gitt opp forsøkene på å selv forholde seg til fremtiden.


Med Alfa og Max Mekker bak disken.


Forstadens gjenstander, bygninger og torg er følgelig hele tiden utsatt for forskjellige omfattende, men allikevel underlig umerkelige former for forandringer. Disse dumpe, stille numne forandringene har hyggen og fylden som mål. Dette målet blir forsøkt nådd ved bruk av en rekke forskjellige interiør- og eksteriørarkitektoniske innfall og fremstøt som ofte henter sine begrunnelser fra de forskjellige administratorers tilsynelatende filantropiske legninger. Resultatene av den konstante nybyggingsvirksomheten er svært synlige, den stadige bevegelsen, det at ingenting rekker å bli utslitt, fører til at forstadens forvirrende og tomme preg av tids- og historieløshet blir total. Dette siste på tross av den eksplisitte hang til historisering.


For å belyse disse forandringens trekk vil jeg hente frem to eksempler på forstadens nybyggerier. Begge eksemplene er konditorier, de er begge filialer under det samme lokale ekspanderende bakekonsern: Det ene konditoriet er forholdsvis nytt, det ligger i en gammel bygning ved et tettsted som før krigen hadde noe maritim industri men som nå ikke er annet enn et attraktivt, pittoresk boområde for den øvre middelklasse, et villastrøk i sovebyen. Da bakerkonsernet etablerte seg her søkte det seg selvfølgelig bakover i tiden for å fremskaffe tyngde til den luftige gjærbaksten, det knyttet konditoriet til den maritime historien stedet kunne by på. Dette søket bakover var ikke bakerkonsernet alene om, for samtidig var det store lokale bestrebelser på gang med å etablere stedet som noe som ble kalt for et "Kystkultursenter", et slags åpent museum, et forsøk på å puste liv i noe som etterhvert bare så ut som et død husklynge, forlatt av tiden. Derved fikk konditoriet et forsøksvist preg av sjøsprøyt og polare isråker, på veggene henger historien i form av fotografier og messingrelikvier, gulvene er laget av grovt tilhugne bord og navnet et tatt fra en av skyssbåtene som trafikkerte stedet før privatbilene gjorde kål på all sjøtransport utenom den helt igjennom fritidsaktige. Dette stedet har mottatt full jubel fra alle kanter, det har typisk nok mottatt noen priser for utvist smakfullhet. Det hele går så det suser, publikum elsker det, det serverer dem en tyngde, en kulturhistorisk egenvekt som forstadsborgeren aldri er i nærheten av å selv kunne trekke frem uten med hjelp. Det "kystkulturelle" har forsynt et sted som for lenge siden lettet fra sine fysiske omgivelser og ble til et reservat for småborgerlighetens rom-, vekt- og tidløse drømmer om psykisk fylde og nuklear tilhørighet med en kunstig gjennopplivning av historien, kulturen, tyngden. Nybyggeriet er ankeret som skal hindre den typiske forstadstilstanden i å egentlig vise seg.


Det andre konditoriet ligger i forstadens sentrum, det er ikke en nyetablering, det er en utvidelse og oppussing av det tradisjonelle hovedkvarteret til denne bakeren. I denne oppussingen ble alt forandret, ingenting, med et sentralt og pussig unntak, ble beholdt. Dette konditoriet var før oppussingen et avvikende sted i forstadens ellers altoverveiende kliniske renhet, det var et litt dystert sted, holdt i mørke helt umoderne falmede farger, med fliser på gulvene, gamle respatexbord og surrende fluer. Midt på dagen var det så godt som tomt, de handlende forstadsfruer fant stedet for slitent, bare på morgenen og på ettermiddagen var det fullt, da var det håndverkerne som satt der. De hadde tilsynelatende ingen vansker med slitenheten. Dette var også mitt sted, slitenheten var stedets kvalitet, slitenheten var dets historie, det var det eneste stedet med noen historie å snakke om i sentrum. Den fluesurrende stillheten der hadde sine nesten magiske virkninger, en kunne falle ut av den vektløse samtiden der, bare være til, på et sted. Historien lå i stedets stille og uintenderte forandringer, stedet var forandret og falmet av bruken, av tiden selv, av alle årene, rompene og føttene som hadde slitt det ut, slitenheten gjorde at kafeen var et geografisk punkt, et sted. Renoveringen gjorde slutt på alt dette, alt ble tatt ut, kastet, fjernet og erstattet av en munter fargegladhet som ikke kan sies å være noe annet enn en fornærmelse mot all mulig smak, stedsløs i all sin oppfyllelse av tidens rådende preferanser. Det eneste som ble igjen av det gamle var bilder av de fortsatt meget levende stamgjestene. De ble invitert til å posere for en fotograf, deretter ble portrettene deres hengt opp i den nyoppussede kaféen som en slags ennå levende museumsgjenstander. Og der henger de ennå, fra de muntert fargede veggene stirrer historien ned på de kaffeslurpende i form av ansiktene til disse skikkelsene som var de eneste som holdt den gamle slitenheten ut. I sannhet en merkelig gest.


Transport og historie.


Forstaden er et resultat av den moderne arbeidsdelingen og den hemningsløse mulighet for kortdistansemobilitet. Forstaden er en kulminasjon av den økende hastighetsprosessen som har gjort det mulig å bo på steder hvor det ikke er meningen at noenting skal skje. Bostedet har løsrevet seg fra produksjonen (ikke helt, det foregår mye paradoksal produksjon i forstaden men den er psykisk, ikke-materiell), den er blitt en leisuresone, et sted for bare forbruk, ingen støyende produksjon. Ingen hamring og smelling, bortsett fra den helt frivillige og kanskje derfor helt torturistisk støyende, trenger å forstyrre forstadsbeboerens uforstyrrelighet. Bare den konstant summende gjennomgangstrafikken avslører forstadens økonomiske fundament, dens forbindelseslinjer til restene av det som ennå skjer på kloden. Utviklingen har tilsynelatende kulminert med unødvendigheten, denne altomfattende unødvendigheten som på et forunderlig sett har blitt forstadens adelsmerke.


Fra å være et slags landlig tilfluktssted for overklassen har forstaden blitt en nasjonal oppvisningssone for likhet og demokrati. Den stadig voksende kjøpekraften og infrastrukturens fremskritt har gjort det mulig for nærmest hvem som helst å bosette seg i byenes landlige omgivelselssoner. Forflytningen ut i forstaden har vært bærende element i fremveksten av den moderne velferdsstaten, spesielt med hensyn til mål i forbindelse med befolkningens helse. Forstaden, med sin luft, sin skinnende sol, sitt rom og fred skulle virke helsefrembringende på de befolkningsgrupper som fremdeles bodde inne i bykjernene. Disse forstadens nyoppdagede egenskaper skulle hjelpe disse gruppene til å få et liv som tillot dem å realisere hele sitt livspotensiale. Denne politikken ble i sin paternalistiske iver selvfølgelig klarest formulert og utøvet ovenfor de sjikt som lå lavere enn de øvre og midlere. De nye boområdene, bygget for disse gruppene, hadde sine klart formulerte foki på områder som hygiene og orden. Annerledes er det med den "lykkelige" forstaden, den vestlige forstaden, den som skal være i fokus i denne artikkelen. Her slapp innbyggerne unna mesteparten av de oppdragende forsøk, de som bosatte seg her hadde midler til å slippe unna staten intensjoner. Unnslippelsen lå i privatfinansieringen.


Den statlige boligpolitikken var sentralistisk, kravene til husenes, eller leilighetenes standard og omfang var totale og ufravikelige. Resultatet av dette var selvfølgelig byggeriets monotoni. Denne likheten virket estetisk avskrekkende, moralsk kvalmende og politisk truende på de øvre lag av de midlere klasser og oppover. For disse gruppene var den gangen som nå stilen av en overordentlig viktig betydning, bygget, eller hjemmet skulle fortelle fortellingen om deg selv og dine, posisjonen, ambisjonen, herkomsten, den ofte løgnaktige historien om skjebnen og loven, alle de elementene som går utover de helt trivielt kollektive. Der den østlige forstadsbebyggelsen feiret den kollektive fremskrittsoptimismen feiret den vestlige en like så fremskrittsvennlig individuell stil. Dette mønstret skulle komme til å bli sprengt etter hvert som velferdsøkningen gjorde det mulig for nærmest hvem som helst å realisere sin egen stil.