f_eks_gg

Evighetens Campingplass del 2


(F.eks -95)

Fylden og intensiteten.

Forstadens retoriske poeng ligger milevis fra den tomme kjedsomheten den er så full av. Forstadens retoriske poeng er det motsatte, den intense fylden, forstaden er ifølge sine trompetister den tomme retningsløse verdens absolutte negasjon, den er et intenst prosjekt, et i utstrekning kolossalt forsøk på å fylle livet. Med dette blir i bunn og grunn forstaden en vassen og degenerert romantisk visjon, en tanketom drøm om en innholdstom sone av lykke, en drøm om en slags livsfri sone for utlevelse av en naturlig og øm form for "human" spontanitet og aktivitet.


Forstaden minner med sine drømmer om fylde om et reservat, eller en zoologisk hage. Dette er et trekk som det er lett å legge merke til. Innimellom forstadens kaserneaktige rekker av husvarianter (typehus som skal se ut som private visjoner og arkitekttegnede hus som ikke klarer å formidle annet enn den mest grufulle serialitet) leves livet. Barna løper barføtt omkring (i den korte vekstsesongen), de er forstadens støyende kaniner, deres retningsløse og ofte halvt frustrerte livsutfoldelse er forstadens fremste adelsmerke. Tanken er at livets begynnelse og tidlige år får en knallstart i forstadens grenseløse uendelighet av muligheter, plass og ufarlighet. Barna gis i forstaden en slags mulighet til tilsynelatende skrankeløs myldrende livsutfoldelse, skjermet av hekker og nærværende omsorg. Skal de ut i verden skjer dette ved trygge og effektive transporter til andre soner og aktiviteter, til ulike målstyrte og "meningsfylte" aktiviteter og sunne sysler, til speideren, trimmen, kontakten med dyrene og alle de andre påfunnene utfundert i en slags ikke-erkjent bevissthet om forstadens ellers totale mangel på egne stimuli. Barna, forstadskaninene pendler mellom disse to verdenene, deres nærverden som ikke består av noe annet enn et villet ikke-liv og de spesialiserte aktivitetstilbudene. De som faller utenfor en av disse verdenene danner grunnlaget for ulike former for offentlig panikk og engstelse, de er de ikke-aktiviserte, den formløse massen som ulike strakstiltak og utvalg ønsker å redde fra seg selv og sin passivitet. Selvfølgelig setter en slik oppvekst varige spor hos de fleste av sine ofre.


Det virker merkelig nok som om de fleste som er oppvokst i denne paniske blandingen av livsfjern isolasjon og hektisk målrettet rekreativ aktivitet ofte ender med å overoppfylle sine foreldres ambisiøse programmering. De blir, etterhvert som årene går, som det heter, til særdeles målrettede individer, individer som uten å fortrekke en mine med letthet stappfyller livene sine med meningsfylte aktiviteter og stringente kolossale planer for sin egen fremtid. De klarer, i likhet med sine oppdragere, å lage totale synteser av all sin gjøren og laden, de lar alle elementene de er oppvokst med inngå i den store planen for fremtiden. Om en avlytter disse unge voksne kan man lett bli forbauset over deres monumentale snusfornuft, hvordan de underordner sine liv det totale prosjekt, hvordan de former og sosialiserer seg selv fremover og innover inn i en fremtid av tvers igjennom rasjonelle planer for hvordan komme seg opp og frem her i verden. Livet og oppdragelsen i forstadsreservatets goldhet har forsynt dem med et skarpt blikk for hvordan man kan gjøre alt nyttig. Selv utskeielsene får denne nyttige kvaliteten, fremtidsrettethet: Reisene blir til kvalifiserende språktrening, arbeidet i filmklubbene til nyttige erfaringer i administrasjon, det politiske blir til manipulatoriske selgererfaring, utskeielsene blir til trening i spontanitet og selvbevisstgjøring. Stort og smått blir til små ekstrapoeng som kan hjelpe en å komme inn i det sosiales høyere skole.


Selvfølgelig er det ikke all som ender opp med å overoppfylle profetiene fra barndommen bak hekken. Noen faller igjennom, de bare driver omkring, livene deres henger ikke riktig sammen, de skvalper innom forstadens mange ulike former for utstudert mening, men alt preller liksom av, det er som om de ikke er i stand til å ta imot de generøse gavene, de virker heller upåvirkelige, utakknemmelige. Og siden det ikke finnes noe egentlig liv utenfor det som er utstudert organisert, ikke gnisten av liv i det helt enkelt sosiale, faller de uorganiserte ut i tomrommet, ut i den tomme luft hvor ingen trøst finnes.


Psykisk utilitarisme. Intensitet 100, innhold 0.

De voksne bruker forstaden, sin bolig og sine landlige nærområder, til rekreasjon og til pleie av sin familie og sin enorme følsomhet. Den mer ustrukturerte delen av dette arbeidet foregår i hjemmene, inne, eller om sommeren ute i hagen, på terassen, verandaen. Forstadsboeren er som regel svært hjemmekjær, for ham eller henne er familien den kapitale generator av mening. Ofte blir tiden i hjemmet brukt på å videreutvikle og sofistikere det innbitt arbeidskrevende nærværet som det moderne psykiske familielivet er blitt. Eller så blir tiden hjemme brukt til den frenetiske aktivitetstrangen som er så fremtredende i forstaden, trangen til den såkalte småpuslingen. Småpuslingen er et viktig element i den stadige kampen for mening og selvfremstilling i forstaden, småpuslingens egentlige siktemål er å fortelle historier om utøveren, hans sjel, hans tilhørighet, hans konstitusjon og drømmer.


Akkurat som ungdommen er den voksne i den lykkelige forstaden besatt av tanken på å underlegge alle aktiviteter, også dem som liksom skal være blott til lyst, et meningsfylt instrumentelt fornuftsregime. Alle aktiviteter får derved en mening utover den rent umiddelbare. Konkret gir dette seg mange artige og vanvittige utslag. Først av disse står en bisarr blandingsgenre innenfor tanke og tale: Den dypfølte og helt igjennom ektefølte kolossaloverdrivelse, en slags emosjonell stormannsgalskap som er så vanlig, så stillferdig utbredt, at den nesten ikke merkes. I forstadsbeboerens uendelige tale om seg selv og sine aktiviteter har interessen for aktivitetens eller tankens konkrete innhold eller siktemål helt forsvunnet til fordel for den virkningen tanken eller aktiviteten har på fortelleren og hans psyke. En slag psykisk utilitarisme for å si det filosofisk. For forstadsbeboeren får derved selv de minste tildragelser et enormt følelsesmessig potensiale. En tur ut i det fri blir til en sjelens forløsning, et kort blikk på trærne (eller TREET) blir en titt inn i sjelen eller evigheten, luften kan bli til en oppklarende faktor av profetiske dimensjoner, den minste muskelbruk blir en tur inn i saligheten. Forstadsboeren setter med andre ord alle sine rekreative puslerier inn i en meningsproduserende sammenheng i psykisk forstand, han potenserer alle sine sine opplevelser, puster dem opp inntil de blir psykisk og sosialt ultraprofitable, rentable, svulmende av overveldende mening. Mye av det typiske friluftslivet er organisert rundt denne meningsproduserende forskyvning. Søndagens lange karavaner innover i skog og mark består for en stor del av storskravlende borgere, psykiske storskrytere som overgår hverandre i vanvittige skilderier av skogens salige virkninger på deres sensitive sjeler. Ofte henter denne støyende bukoliske diktningen mye av sin kraft fra det faktum at mange av turgjengerne gjennom disse ornamentale enetalene vi gi uttrykk for at resten av ukens liv foregår i en rasende hastighet som gjør at de går glipp av dette helt ekte, den skogens stillhet som de nå er nytende, skravlende vitner til. Den hylende takknemlige storkjeftedede poesien er egentlig sorgtunge sanger om verdensbyggernes, de viktiges voldsomme savn, den tunge visen om de effektives offergaver.


Kulturabonnentene.

Det såkalte kulturlivet har en sentral plass i forstadens mangel på egentlig liv. Menneskene i forstaden er landets mest storspisende konsumenter av kulturelle evenementer og produkter innenfor det som blir kalt det tradisjonelle kulturområdet. Mye av dette kulturlivet er organisert rundt abonnementet, forstadsborgeren abonnerer på kulturlivet akkurat som han abonnerer på de fleste andre former for liv. Fremst blant disse kulturelle abonnementsordningene står selvsagt bokklubbene, men også andre kulturprodukter har etterhvert fått denne konsumformen, områder som for eksempel musikken, teateret og billedutstillingen. Abonnementsstrukturen virker tiltalende på forstadborgeren av flere grunner. Opplagt virker det tiltalende fordi en, når en er tilsluttet en eller annen form for ordning, slipper å holde seg egentlig orientert, utvalget er gjort av en kyndig gruppe mennesker tenker man, det er gjort av mennesker med sikker smak for den slags, aktiviteten bærer med andre ord en slags kvalitetens stempel. Men minst like viktig er nok selve betalingsmåten, man betaler en gang for alle, dette fremstår som svært rasjonelt, en slags kulturens storinnkjøpsrabattordning, dessuten, og langt viktigere: det at man betaler på forhånd sikrer motivasjonen for oppmøte, fremmøte, konsum, for borgerens snusfornuft og sans for gjerrighet ville bli opprørt og plaget dersom det allerede betalte ikke ble benyttet. Det ville være det samme som å tape penger. Kulturkonsumet får derved en slags økonomisk begrunnelse, den egentlig eneste forstadsborgerlig forståelige begrunnelse. Den økonomiske begrunnelsen parres med borgerens instinktive viten om kulturens viktighet i sosiale og historiske sammenhenger, kulturens tvingende etiske nødvendighet som det heter, det er nødvendig med et ferniss av kultur, en flik eller flere av kulturarven for å posisjonere seg sosialt og utnytte eller helt igjennom realisere sitt eget menneskelige potensiale. Likt alle andre aktiviteter blir kulturen derved begrunnet ved den samme komplekse meningsproduserende snusfornuft som preger forstadsborgerens forklaring av alle mulige andre aktiviteter.


Kosepatriotismen.

Forstadens paniske hygge er en alvorlig ting. Ikke til å spøke med i det hele tatt. Forstadens psykiske liv, de burleske overdrivelsene og den svulmende gleden og patriotismen forstadsbeboeren kan fremvise, kunne vært ganske morsomme og livsbejaende størrelser dersom de ble fremført med en viss sans for ironi, hvis de med andre ord var en preget av en slags rollespillbevisshet. Men slik er det ikke, overdrivelsene er helt alvorlig ment, de har ingen ironiske elementer, de blir fremført med en helt ekte klump i halsen, gleden over å få være så heldige å få leve livet i forstaden sitter i hele kroppen, følelsen er vakker og ekte som en skjønn liten blomst. Slik er det også med den på overflaten snurrige og tilsynelatende harmløse formen for patriotisme og miljøbevissthet som preger forstadsboeren. I takt med den økende bevissthet omkring ulike miljøproblemer har forstadsboeren intensivert sin omsorg og bekymring for miljøets tilstand. Men samtidig har intensiveringen blitt paret med en proporsjonal innsnevring av utstrekningen av området som denne bekymring omfatter. Med andre ord blir stadig mindre områder utsatt for en stadig økende bekymring og omsorg. Dette er en utvikling som ikke bare har funnet sted i forstaden, den finnes i hele samfunnet, det er nok å tenke på det moderne menneskets forhold til sin egen kropp, der blir deler og biter som ingen utenom ekspertenes rekker før visste om blir til gjenstand for en hypokondrisk intensitet som ikke kjenner noen grenser mens større helheter blir helt utelatte, glemte. I forstaden kan denne utviklingen sees gjennom den omfattende uvilje mot at fremskrittet og moderniseringen, den såkalte utviklingen, skal synes akkurat der hvor du bor. Forstadsboeren kan klage på alle tings sammenbrudd, på køene, på togenes forsinkelser, på flyenes lyd, han vil ha mer veier, flere skinner, lengre rullebaner og flere avganger. Han vil bare ikke at det fremskrittet han lengter etter skal synes fra hans vindu, at det skal høres gjennom hans vegger, at det skal stjele hans hage. Egentlig vil forstadsbeboeren ha begge deler, han vil at alt skal flyte bedre, at alle flaskehalser utbedres, at hastighetene og effektiviteten økes, han irriterer seg kraftig over sendrektighet og ineffektivt sommel, men samtidig vil han at hans barns nærmiljø skal totalt være unndratt noen som helst former for utvikling, at det der skal herske en døsig uforanderlighet. Hans nærmiljø, forlanger forstadsbeboeren, skal ligge utenfor tiden, det skal være en middelalderlig lunge, en sone for fred og uforanderlighet i en ellers kostnadseffektiviserende tid. Forstadsbeboeren ser ingen motsetninger i disse kravene, dette er kanskje ikke så merkelig, han er oppdratt i et land hvor rettighetene er så mange at ingen kan ha oversikt over at de ofte kan komme til å motsi, gjensidig utelukke hverandre.


Dette trekket, dragningen mot det utenfortidenliggende, det nesten infantilt psykiske, fører til at solidariteten blir atomistisk og til slutt oppløst til en ny størrelse av nærmest helt privat karakter. Livet i forstaden har med andre ord fått en så privat unnslippende karakter at det tar livet av solidariteten og politikken slik vi hittil har kjent disse begrepene. Ingen tanker omkring samfunnet har noen interesse med mindre det angår noe som ligger innenfor synsfeltet, ingen sak er verdt noen energi med mindre den gjelder fremtiden til forstadens fremste kapital, den familiære hygge i hus og hage, individenes psykiske fylde eller barnas fremtid. Og da er det ikke snakk om andres lykke, hus eller hage, men min hage, mine barn, og i sannhetens navn; kanskje naboens. Den eneste egentlige organisering som finner sted i forstaden, etter partienes forvitring, er da også meget lokal: foreldregruppene, velforeningene. Solidariteten blir derved hele tiden utøvet (i sin selektive oppløste form) bare innenfor klanen, den kommer til å omfatte bare de som allerede er innenfor, de som allerede har kjøpt et hus, de som allerede har barn i barnehagen eller skolen, de som ved sin livsførsel viser at de hører til. Derfor blir vedtakene disse snevre solidaritetsgrupperingene foretar nesten alltid i en viss forstand negative, de er mot alt; mot at nye skal få bygge hus, mot at "ubehagelige" institusjoner skal legges i boområder, mot fremmede, mot alt som kan forstyrre drivhusets likevekt. På overflaten kan dette ofte se ut som en ny og løfterik følsom bevissthet omkring miljøet eller andre høye størrelser, men det er heller en angst for alt som kan forstyrre den stillheten man har slitt så hardt for å oppnå, redselen for at noe overhodet skal skje. Forstadens idylliserende egoisme som tilsynelatende motkulturelt trekk, forstadsegoismen som den nye følsomhet. Solidariteten blir til det helt snevre interessefelleskap, det allmenne finnes ikke lenger, det eneste som binder forstadsborgerne sammen er den snevre egeninteressen, en egeninteresse som får sitt uttrykk i en omsorgsfull nesten aggressiv sentimentalitet, en sentimental gjerrig punktsolidaritet hvis nesten uhyrlige potensielle kraft kan utløses av trusler om forandring og som da lett kan utarte til ren fiendtlighet, voldsomhet, gruppens blinde forfølgelse av alt som er annerledes, forstyrrende.


Forstadens soppsporer.

Det kan synes opportunt å hetse forstaden i disse tider hvor det urbane er trendsetternes toneangivende ideal. Men forstaden er ikke et geografisk område man kan flykte fra, man unnslipper ikke forstaden ved å flytte sin kropp inn til byen. Forstaden er en nasjonal tilstand, en sosial posisjon det er umulig å flykte fra, den er en tilstand som totalt behersker oss, forstadens etos er blitt nasjonens etos, forstadsborgerens redsler er alles redsler, forstadens sentimentale kontaktløse snakkesalighet er blitt hele nasjonens kontaktløse snakkesalighet, også urbanitetens mest fremstående herolder er behersket av forstadens triste kontaktløse grådighet og politiske mangler. Lykkelige har de invertert sin egen overflate, gjort det hvite til sort og det sorte til hvitt, deres unnslippelsesstrategi er like håpløs som den er overfladisk, like bestandig som sommerens allerede halvt glemte landeplager, umulig.