f_eks_gg

Kroppen

(F.eks -97)

Kroppen

VILLLASTRØKENE, REKKEHUSSTRØKENE eller bare de landlige (i flere betydninger) strøkene som omkranser byen, eller av og til også skjærer inn i den (i mere enn en forstand), er strøkene for den selveide kroppen, forstadskroppen. Rekkehuskroppen er forskjellig fra den profesjonelle kroppen, fiskerens kropp, smelteverksarbeideren kropp, kropper modellerte av arbeidet de utfører. Forstadskroppen er fri i flere av dette begrepets meninger da forstadsborgeren så ofte selv har en ambisjon om å modellere den, å utøve en selvmodellering i pakt med hans overbevisning om å være et fritt menneske, en selveiende borger, en størrelse som liksom markerer en slags parodisk seier for den lettleste versjon av Hegels historieteori, historiens slutt. Den selveide kroppen er med andre ord et middelklassefenomen, eller enda bedre, et fenomen for de klasser og grupper av mennesker som har opplevd grader av det som gjerne kalles sosial mobilitet, eller bevegelse oppover, eller mulighet for bevegelse oppover, det liksom prinsipielle kjennetegn ved vår demokratiske tid. Noen vil sikkert protestere: også forstadsborgeren har en kropp som er modellert av forhold han ikke er herre over, også forstadsborgeren har en kropp modellert av arbeidet! Og selvfølgelig har de i en viss forstand rett. På forstadsbanen sitter de profesjonelle kroppene på rekke og rad, dvaske kropper, hule kropper, kropper uten muskler, fete kropper, kropper som bærer alle mulige tegn på kontoristens kjennemerke: all hans sitten på en stol, bare hendene beveges, fingertuppene taster, hendene løfter telefonrør, og munnen, den uavlatelige strøm av ord. Men like ofte vil kroppen bære preg av alt annet enn stillestittende arbeid, den vil være veltrent, nesten mager, blikket er kvikt og våkent, hele skikkelsen bærer preg av en veltrent munterhet, en form for altomfattende fysisk "readyness", en nysjampoonert kraft, som fra skogen, eller slaget ved Maraton. Den kroppen du da ser er en kropp som er langt utenfor den fysiske nødvendigheten, det er frivillighetens kropp, den helt igjennom frie kropp og derfor den eneste helt realiserte kroppen. Hele kroppen er et overskuddsfenomen, og derfor i en viss forstand av begrepet: åndelig. Og akkurat denne ³åndelige² kroppen er som oftest i en eller annen fasong den vellykkede forstadskroppen. Denne kroppen finnes ingen andre steder enn i forstaden, den lar seg knapt nok tenke andre steder enn der, på landet for eksempel, på steder som ikke i den grad følger og danner tiden på samme måte. (Da er forstaden dette vide "Suburbia" jeg tenker meg det som, en mental tilstand, selve tidsånden, den internaliserende bevegelsen, Suburbia, mottoet for vår tid.) Men til saken.


DEN BESLUTTSOMME kroppen kan sees overalt, kanskje mest denne kroppens flukt, dens bevegelse. Noen ganger er denne kroppens bevegelser hurtige, hastige, skrittene er raske, ingen dveling, kroppen er på vei fra et sted til et annet, punktum. Vi kan bare ane den besluttsomme kraften, vi vet ingenting om hva denne kraften skal brukes til, hvilke beslutninger hodet, som kroppen bærer og ærer, skal fatte. Den beslutsomme kroppen er behengt med besluttsomhetens pontifikalier. Disse kroppens vedheng og distinksjoner kan varieres i det uendelige, fra en stivhet uten eleganse til en tilsynelatende uvøren lek med det uformelle, liksom et anstrøk av menneskelighet eller bent frem revolusjon, opprør, individualistisk sabotasje av besluttsomhetens indre logikk. Mange av besluttsomhetens kropper er fylte av vev, veske og beinbygning fra forstadens byggekloss nr. 1: Far, funksjonær av lavere, midlere eller høyere grad, beslutningstager av lavere, midlere eller høyere grad, den postindustrielle arbeider, et vesen som overlever uten kropp, en som selger sitt hode, eller sin beslutningskraft på noe som han gjerne vil tenke seg som et åpent marked, noe som igjen vil si at man slåss om ham. Hans mentale kraft strukturerer verden, hans innsats ligger i å skjære igjennom, rette opp misforståelser, klare opp i sære byråkratiske rutiner, etablere en fornuftens praksis, en ny enkelhet i en verden som av ham selv, som oftest, oppleves som unødig formalistisk, gammeldags, rettighetsorientert. Denne opprensende misjonen, en effektivisering av nasjonens totale apparat, er på alle mulige måter en tung bør å bære, en tyngde som selvfølgelig også avleirer seg i hans kropp. Om ettermiddagene er det som om luften har gått ut av denne skikkelsen, han er på vei hjem. I de lange karavanene som kan observeres traskende på gangstiene, langs villaveiene eller passerende butikkene, øynes beslutningstagerens ensomme kropp, litt lut tenksomt vandrer denne kroppen av sted, en spiller som har forlatt sin kortstokk. Overkroppen heller gjerne litt til venstre, som en liten selbåt som krysser i en jevn vind fra (babord, styrbord?), loddet som tvinger ham til denne litt strevsomme vindskjevheten er selvfølgelig hans dokumentmappe, attachekoffert, stresskoffert, hans lille artige koffert, bagasjen, kjennemerket på hans business. (Hvem har ikke hørt det hissig-distinkte klikket fra denne lille kofferten plassert oppe på en liten beslutningstagers fang? Klikk-klikk, eller bare dobbelt-klikk, frem med Aftenposten, eller et notat, et aktstykke fra beslutningenes mystiske verden.) Kroppen er gjerne ikledd en frakk som skjermer mot regnet, en kappe lik biskopens, men ikke prydet av noen innbroderte distinksjoner, helt glatt naken, en trench-coat. (The trenches of businesslife?) Eller bare en vindjakke, eller en allværsjakke, fritidsplaggene som trenger seg inn i disse overgangsfasene mellom profesjonalitet og leisure, tegnene på en ny frihet. Beslutningstagerens ensomme kropp er forsåvidt en gåtefull kropp, for hva tenker han på der han vandrer sin rutinemessige strekning? Besluttsomhetens eksistensielle ensomhet, de som venter på ham der hjemme, fotball, sex? Det vet ingen. Kanskje han bare hviler, kanskje er disse daglige forflytningene av egen kropp, forflytningene for egen maskin så og si, en del av hans rekreerende program, han lader opp batteriene der ute, den lute ryggen hviler seg, Atlas er trett etter å ha båret verden. Det er nesten noe poetisk vakkert over disse skikkelsene, ensomheten skikkelsene utstråler får av og til noe tragisk over seg, en slags storhet av det håpløse slaget, kanskje litt lik den gales ensomhet, ingen tror han er den virkelige Napoleon, ingen vil tro på noe. Så annerledes er han ikke når spillet spilles og han er en av dem, spillerne. Da er hans kropp et fyrverkeri av gester, alle kroppens deler spiller på parti med hans misjon. Hans misbiligende taushet kveler de dumme idéene lenge før de rekker å bli utalt engang. Hans entusiasme strukturerer hva som kan bli sagt, hans glede avføder mengder av rullende overgitte latterkuler: "Sa han det?" "Er det slik de tenker?" Alle hans pratende gester, ordenes prosodi, overkroppens bydende intensitet, armenes hamrende eller avvergende bevegelser, øyets skulende eller nyskjerrige glans skaper, eller bare benas selvsikre ro skaper en helt overlegen synergisk effekt, et totalinntrykk av en oversikt av det lekende slaget. Eller når han fremlegger prosjektet, eller tanken. Kroppen går i clinch med ordene, blir lik dem, messingen av effektivitetens mantraer går inn i kroppen, spontant begynner ordene å formere seg inne kroppen, begynner å skulpturere den, ordene gjør kroppen mer og mer lik disse ordene, mimikken blir dristig, dynamisk, armbevegelsene blir rolige og bydende, stemmen blir sikrere og sikrere inntil den får denne karakteristiske konstaterende tonen, fremlegget ender opp som en avdekking av fornuften. Og kroppen er med som i en seanse hos et medium, en har talt med de døde, etter akklamasjonen kan en hvile i en kropp matt som etter anfallet, opprømt som etter scoringen, eller fellingen. (Fellingen? Av en vannbøffel, løve, kanin.)


AV OG TIL hviler denne kroppen seg blant andre like kropper, for eksempel på kurser og seminarer. Kroppen spiser, drikker. Den beveger seg inn i baren. Da løser kroppen seg opp, hendene beveger seg opp til halsen, den "løsner snippen", den snippen kroppen liksom er fordømt til å leve bak til vanlig. Der inne blant andre vennligsinnede kropper, kropper som forstår, andre kropper som vet om dette livet, livet som bærer av det oppklarende prosjektet. Sammen går alle disse kroppene inn i en styrt oppløsning, inn i en konvensjonell beruselse, et funksjonærsymposion. I det kroppene langsomt (eller hurtig) løses opp kommer de konstituerende følelsene frem på en annen måte enn i dagens lys. Fortvilelsen over den ensomheten som klarhetens prosjekt er belemret med vises i den beslutsomme kroppen, den blir på et vis aggressivt fortvilet, kun den unisone samstemtheten redder denne følelsen fra å ramle siklende ned i sentimentaliteten. For alle kroppene er enige, de forbrødres i sin fortvilelse: De er jo halvgudene som blir holdt nede av fagforeninger og lovverk, stupide koner, åpenbart ikke-kvalifiserte sjefer, duster fra andre kanter av dette vidstrakte landet vi alle kaller vårt eget. Til slutt eksploderer kanskje en og annen av disse besluttsomme kroppene, en eller annen helt håpløs forordning hindrer ham i å nyte den siste drinken han for faen hadde fortjent, i et siste fortvilet kast henvender han seg til den tverre bartenderen før han synker, synker og synker som en skittenvåt klut, mot gulvet, hvor han ikke blir liggende lenge. Men som oftest danser de ikke på bordene disse kroppene, de forsøker heller å klamre seg fast i de fåtallige kvinnene, med kluntete skritt fra en glemt verden famler den bleke hånden på kvinnens rygg mens musikken kanskje dundrer, som fra en annen klode.


HJEMME ER det liten bruk for denne besluttsomme kroppen, hjemmet er forsåvidt et slags fiendeland, her er det ingen snipp å løsne, ingenting å spille på. Hjemme er den besluttsomme kroppen like ensom som på en bortgjemt skogssti. I hjemmet synker den besluttsomme kroppen kanskje ned i en stol skjermer seg bak en avis, eller stirrer tom inn i flimmeret fra TV´et. (Om han da ikke pleier seg selv og sin kropps besluttsomme kvaliteter. Som vi skal se på senere.) Som en et slitent monster fra en annen planet sitter den besluttsomme kroppen fremmedgjort og alene tilbake, omgitt av stuens ofte fornipsede feminitet, halvt druknet i familiens nummne lyder, tøffelsubbing, vaskemaskindur, mas og rop, ut kan han ikke se, de blomstrede gardinene, hallusinasjoner han hater, men aldri uttaler seg om, sperrer ham definitivt inne i denne kokongen av ornamental ro uten utgang og mening.


EN GANG det regnet kraftig kom jeg ganske plutselig (jeg var kjørende i en bil) tett innpå et følge av mannlige middelaldrende joggere. Som om jeg så et gjenferd så jeg gjennom det sildrende regnet det forpint oppbløtte ansiktet til en av dem, han minnet mest om en korsfestet, eller en slagpasient. Ansiktet var vrengt ut av alle proposjoner av anstrengelsen, den søkkvåte lidelsen fikk ansiktstrekkene til å henge og slenge, munnen halvt åpen som hos en sanseløst beruset, øynene sløvt oppsperrede, de kjøttløse kinnene klasket og slang i takt med de harelette sprange langs den våtsvarte asfalten. Så var de borte, et sekund, en liten evighet. Enda av en av disse små pussige mardrømmene fra ingenmannsland, nesten alltid over før en rekker å krysskontrollere, dobbeltsjekke.


DEN BESLUTTSOMME kroppen er besatt av angst, i hvertfall er det mye som kan tyde på det i all den umake denne kroppen gjør seg i sitt forsett om å aksellerere, sinke eller utligne alle de prosessene hans profesjonelle liv utvilsomt er med på å sette i gang, aksellere. Han frykter ungdommen, han frykter alderen. Derfor løper han. Løpingen er videre den fysisk logiske konsekvens av den besluttsomme kroppens åndelige idealer, eller er det kanskje omvendt, kanskje er det løpingen som har sneket seg inn i åndeligheten, ikke så lett å vite. Treningen og trimmingen av kroppen inngår hvertfall i besluttsomhetens prosjekt, joggingens tilsynelatende ødsle energiforbruk er nettopp bare tilsynelatende. Det svette forbruket av kalorier er del av en rekreerende aktivitet. Besluttsomheten er som aktivitet den mest utslitende av alle. I besluttsomhetens verden, som er (eller hvertfall blir oppfattet som...) et uregulert marked, det vil si en alles kamp mot alle, er overlevelsen helt avhengig av en innsats som kontinuerlig tangerer overanstrengelsen. . Den besluttsomme kroppen lever under profesjonelle forhold som fordrer et slags kontinuerlig helspenn. Kroppen skal reagere lynraskt, den skal ha en slags refleksiv kjapphet på linje med rovdyrets, alle mulige små tegn skal oppfanges, fordøyes og reageres på i løpet av sekunder. Fiendene er mange, flere enn man kan tro, selv kollegialiteten er ingenting annet enn en tynn sivilisatorisk hinne over denne kontorvarianten av den barbariske naturtilstanden. Siden tilstanden er kronisk er en nærmest grenseløs utholdenhet helt påkrevet, intet øye må hvile så mye som et sekund. Den høyt oppdrevede fysiske fostringen er det naturlige tilsvar til dette psykiske helvete. Den fysiske fostringen avslutter spenningen samtidig som den trimmer muskelpanseret på en måte som virker befordrende på innsatsviljen. Fostringen er en slags herdelse av organismen. Når den besluttsomme kroppen bryter sammen etter passeringen av målsnoren i New York Maraton viser den en målrettet vilje til anstrengelse inntil kollaps: Den absurde kollapsen i mosjonistenes internasjonale joggeolympiade viser en altomfattende vilje til overanstrengelse, en vilje av jern som er rede til å la seg bruke til hva som helst, og som vinner. Over hvem vinner denne kroppen? Over seg selv naturligvis, hva annet kunne det være, hva kunne være bedre enn akkurat dette: å kontinuerlig overvinne seg selv. Den harde bruken av egen kroppen viser samtidig hen til selve den profesjonelle verdens uendelige hardhet. Den uendelige løpingen blir en konkret manifestasjon av den besluttsomme kroppens byrde. Denne kroppens stadige behov for joggingens spenningsutløsende hvile er å sammenligne med den komfort de hvite kolonibyggerne trengte etter den daglige omgangen med "de ville". Joggingen er det moderne tegnet på "The white mans burden", et verdighetstegn. En annen ting er at denne løpingen binder de løpende kroppene sammen, flokkene av svette menn i trange trikoter, etterpå: Dampen fra den besluttsomme kroppens brede rygg, de lutrende knirkelydene fra en muskulatur som tøyes, mykes opp, deretter: Inn i bilen, borte, styrket, renset, klar til innsats, plikt, beslutningene står i kø.


MEN HVOR er den besluttsomme kvinnekroppen? Hun finnes, men ofte er denne kroppens geberder og meningsproduserende påfunn ikke spesielt annerledes enn mannens, hun er en variant. Men samtidig er hun noe annet og mer, noe mer som ikke gjør det mulig å falle ned i mannens parodiske endimensjonalitet. Likefullt, den finnes den besluttsomme kvinnekroppen, også kvinnekroppen har blitt invadert av besluttsomhetens tyngende ensomhet. På perrongen kan man om morgenen se henne, kofferten eller mappen er gjerne brun, ofte i et blankt lær (en slags krokoimitasjon) med verdighetens låser i et skinnende gull, vinden river i kåpeslagene, det effektivt sminkede ansiktet avslører ingenting, hodet er som en skulpturert stein, urørlig som i en slags ventende trance. (En trance som like gjerne kan skjule en monumental irritabilitet over minuttene som tikker av sted.) Vel inne på toget eller banen vippes avisen opp, papir, Aftenpsostens hvite, Dagens næringslivs rosa, eller kanskje et sirkulerende Kapital, med ivrige påskrifter fra staben, jevne (12 ganger i året? 24? 52? 2375?) bekreftelser på vilje til oppdatering, aktualitet, som små haker i den store boken nissen krysser av i før jul. Men det er som noe blir igjen hos kvinnene, som om den børen de bærer med seg fra mannsamfunnet, dette evige mannlig vurderende, skjelnende blikket, slår kiler av kompleksitet inn i den kvinnelige beslutterkroppen fra ingenmannslandet, som om et spillaspekt kommer tydeligere frem. Hennes drakt er en drakt, som en treningsdrakt, en forkledning, et valg for dagen, blant tusen mulige valg, likeså hennes kroppspositur, som om hun med et slag kan forlate denne kroppen hun akkurat nå fremviser, stige inn i en annen, en kropp som kanskje er en helt annen, en spillveltende kropp, en lattervekkende, en opprørsk. Den kvinnelige skjebnen fører med andre ord til en kroppskompleksitet mannen ikke en gang kan drømme om å tangere i sin grunnleggende primitive endimensjonalitet. Mannens kropp er ingen bærer av ironi, han spiller ikke, han er, derfor er vel hans kropps lidelser selvrettferdige, i en viss forstand ikke-nevrotiske. Ingen fibromyalgi, ingen innrømmet hvertfall, heller hjerteanfallet, blodproppen, det akutte fallet, døden, han falt i skyttergraven, eller i dristig flukt over himmelen. Men denne kvinneskjebnen kan kanskje like gjerne føre til et kompenserende overspill, den kvinnelige kroppen som rasende, som en dødelig effektiv maskin, den overoppfyllende kvinnen, den gjennomprofesjonaliserte kroppen, en kropp uten fett, uten treghet, uten vilje til annet en hastige glefs, kulde. Sikkert en hensiktsmessig kropp i en verden som evig og alltid er ute etter å veie både din sjel og din kropp, som evig og alltid vil fordømme den, le av den. De mannlige kroppene hyller hverandre, de kvinnelige møtes kanskje i hemmelige selvbebreidelser, den historiske kjønnsbøren eter seg inn i begge kroppene, mannen kroner historien ved sin egen beslutsomhet, kvinnen ikke, den ene børen fører til selvtilfredshet, den andre til skyldbetynget kompleksitet. Hverfall foreløbig, det er ikke umulig å tenke seg en ny kropp, androgyn kanskje. Mer sannsynlig bare ny, uhørt, med en hjerne mye flinkere til å sortere enn vår, elastisk som plast, på sekundet resirkulerbare, alt vokser ut igjen etter at det er kuttet av.

MANGE HEVDER at vi lever i tiden for den nytende kroppen, den konsumerende kroppen. Omtalen av den konsumerende kroppen får gjerne et moralistisk preg, omtalen av den nytende kroppen et entusiastisk preg. Nytelsen blir i den siste varianten tolket som en realisering av selvet, det vil si en frigjøring av selvet, som om man sier: -Endelig har selvet blitt så fritt at det kan gjøre hva det alltid har ment å gjøre, selvets potensiale kan endelig fylles. Enda en bekreftelse på at historien nærmer seg slutten. Dette siste er talen fra den selveide kroppen selv. I alle denne kroppens positurer, geberder og gjøremål er det selvet som realiseres, derfor får denne kroppens alle forskjellige gjøremål og aktiviteter en tyngde, en pietet, en egen poesi kanskje. Bare se den selveide kroppens litt opprømt inderlige fasong i møter med den levende kulturen, det er som om den liksom synker inn i dette møtet, den underspiller seg selv på en måte, synker litt sammen i en slags kontemplasjon, geskjeftigheten viker til fordel for en stille undren, kroppen suger til seg kulturens sanselige tankefullhet, den pietetsfulle vandringen rundt i kunstens rom fyller den selveide kroppen med en visshet omkring sin litenhet, sin endelighet, sin plass i et større hele. Man snakker ofte om kulturen som et påfyll, som om man fyller tanken (bensintanken, septikktanken), noe som igjen vil si at kulturen seiler inn i denne kroppen, blir der og kun ganske langsomt fordøyes i dagenes jevne hurlumhei. Kulturen blir liksom et drivanker for den selveide kroppen, et drivanker som til en viss grad kan utligne de fasansfulle strømforholdene ute i geskjeftighetens ville hav. Etter forestillingene er over vandrer flokkene av selveide kropper hjemover, mumlende med ryggene, nakkene og hodene krummet omkransende omkring denne opplevelsen, det unike møte med livet. De er fyllte. Eller kanskje parene som vandrer småpratende i de lunger av kulturlandskap som er bevart som motvekt til urbaniseringens tiltagende grad av historieløshet, stedsløshet. Ofte kledd i en slags landshalvadelig stil, rustikke farver, som rypejegere av egentlig kongelig byrd, ganske langsomt lar de landskapet falle inn i sine oppjagede kropper, ganske langsomt blir hele deres kroppers stressede sirkulasjon retardert av dette stille landskapet, mumlingen faller inn i landskapets egen rolige rytme for til slutt å opphøre helt i. Spaserturen ender opp i ren kontemplasjon. (Akkurat dette vil jeg kanskje komme tilbake til.) Eller denne kroppens endeløse potensiale for nærhet, fars opprømte glede ved leken, hans plutselige barnlige entusiasme ved møtet med en ball, eller sin sønns spørrende kropp. Som om hadde glemt ballens eksistens tar han den opp, lar hele sin kropp bli beruset av møtet med denne ballen, farer etter den i glade klyv, hans iver når av og til en faretruende karakter, den tangerer fjernheten. Eller kroppene som hegner om familien, søndagssubbingen langs folketomme gater, mor og far med langsomme skritt, en tilbakeholdt energi som ikke merkes engang, barnas hurtige skritt, snart foran, snart bak. Kjærlig overvåkede av foreldreparet, oppmuntret av utallige som øyekast, smil, oppildnende og sanksjonerende armbevegelser. Heller ikke hverandre glemmer de, foreldrene, stoltheten og skinnet av lykke vandrer frem og tilbake mellom dem, forsterskes, forterskes inntil den sitter som forsteinet, eller forevighet som en liten film, en lykkelig snutt, et tablå som nok likevel ikke ville gjort seg på noe museum utenom det helt ondskapsfulle.