Kulturfagene: en introduksjon


Fra Geir Grothen og Connie Reksten (red.): Kulturfagene En innføring, Spartacus 2010
kulturfagene

Hva er kultur?


Vår tid er svært opptatt av kultur. Et vidt spekter av problemer, utfordringer og muligheter knyttes til kultur; fra høyresidens frykt for europeisk kultur i en tid preget av globalisering og migrasjon, til næringsdepartementets optimistiske prognoser for de såkalte kulturnæringene. Kultur har blitt en faktor som skal forklare nesten alt, fra forskjellen mellom mennesker til hvorfor noen organisasjoner og bedrifter lykkes bedre enn andre.

Kultur har i noen grad erstattet andre forklaringer på mange av samtidens fenomener, enten vi snakker om samfunn, politikk eller økonomi: Der forskjeller mellom menneskene tidligere ble oppfattet som resultat av biologiske forskjeller, eller av ulik av tilgang til økonomiske ressurser, forklarer vi disse nå i tiltagende grad ved hjelp av begrepet kultur. «De andre» er altså forskjellige fra «oss» fordi de kommer fra en annen kultur. En lignende forklaring blir brukt når man skal forklare hvorfor et selskap som Apple har lykkes kommersielt, de har klart å skape en kultur for design.

Slik sett kan vi si at begrepet er et av de mest potente vi har. Men samtidig som begrepet brukes i stadig flere sammenhenger, lever mer tradisjonelle forståelser av hva kultur er i beste velgående: Fremdeles er det slik at mange av oss først og fremst forbinder kultur med forskjellige former for estetiske praksiser, og dermed som en arena for bestemte menneskelige ytringer og kulturuttrykk. Vår bok skal handle om begge disse måtene å betrakte kultur på, både den som ser på kultur som rammer for menneskers handlinger og den som ser på kultur som kunst. Ambisjonen med boken er altså ganske bred: å betrakte begre- pet og størrelsen kultur fra forskjellige vinkler, for slik å bidra til en forståelse av hvor mangfoldig kulturbegrepet er.

At begrepet kultur blir brukt i så stor utstrekning betyr ikke at det er entydig, kanskje snarere tvert imot. I likhet med andre grunnleggende begreper og størrelser som likhet, frihet og rett- ferdighet finnes det ikke noen uttømmende forklaring på hva kultur er – i alle fall ikke en som ikke vekker strid. På samme måte som forskjellige mennesker har forskjellig oppfatning av hva som er rettferdig – vi trenger ikke gå lenger enn til hjemlige krangler om fordeling av husarbeid for å finne eksempel på dét – hersker det heller ingen bred enighet om hva kultur er, hvordan den skal forståes, og hva dens rolle er. Fra debatter som hvorvidt innvandring er en berikelse eller en trussel for samfunnet, til diskusjoner om danseband bør nyte godt av offentlig støtte, er det lett å se at diskusjonspartene har ulik forståelse av hva kultur er og betyr. Å definere noe som kultur, eller stemple det som ikke-kultur, sier noe om hva vi ønsker å gi verdi og hva vi vurderer som verdiløst.

Det er først og fremst i de siste tiårene at betydningen av, og bruksområdet for kulturbegrepet har blitt utvidet. Utvidelsen har bidratt til at flere gjenstander, handlinger, forestillinger og tradisjoner enn tidligere nå blir betraktet som kultur. En trenger ikke gå langt tilbake i historien før definisjonen på mange måter var smalere: Lenge ble kultur for en stor del sett på som æres- og kvalitetsbetegnelser som bare gjaldt et tynt sjikt av menneskeskapte handlinger, gjenstander, tanker og tradisjoner. Historisk sammenfaller utvidelsen av kulturbegrepet med demokratiseringen av samfunnene: Jo mer demokratisert et samfunn er, dess videre synes dets forståelse av kultur å være. Utvidelsen av hva som kan betegnes som kultur i seg selv sees på som en demokratisering, der betegnelsen kultur har utvidet seg fra å gjelde handlinger og gjenstander knyttet til bestemte, gjerne eksklusive grupper og praksiser, til å omfatte stadig flere av de aktivitetene som den jevne borger bruker tid på. Men samtidig som det har skjedd en utvidelse av hva som kan gjelde som kultur, har området også i stor grad beholdt sitt «tradisjonelle» innhold. Vi kan derfor snakke om flere samtidig eksisterende måter å omtale og forstå kultur på.

I Kulturfagene: En innføring ønsker vi nettopp å fremvise bredden i vår tids forståelse av hva kultur er: I dag blir kultur både ansett som et nytt og økonomisk lukrativt forretningsområde, samtidig som det fremdeles regnes som arenaen for den individuelle og kunstneriske erfaringen, den som på en inderlig måte får oss til å vokse som mennesker. Denne dobbeltheten er paradoksal – kultur er både marked og følsomhet – og nettopp dette paradoksale ved begrepet er noe av det som gjør kultur til et spennende og nødvendig studieobjekt. I denne boken søker vi å kaste lys over denne kompleksiteten ved hjelp av idéhistoriske analyser av kunst- og kulturbegrepets utvikling fra antikken til i dag, ved refleksjoner over samtidens kunst- og kulturliv og analyser av den offentlig politikken og forvaltningen som er rettet mot det som gjerne omtales som kultursektoren.

Om boken


I dag blir kulturell kompetanse sett på som stadig mer uomgjengelig i store deler av arbeids- og næringsliv. Denne utviklingen avspeiles også i utdanningssystemet: På Bedriftsøkonomisk Institutt undervises det i kultur og ledelse, og i utdannelsen av sosionomer, barnevernspedagoger og helsepersonell undervises det i kultur for å sikre at de fremtidige arbeidstagerne skal kunne levere gode velferdstjenester til alle.

Undervisningen som gis ved de forskjellige lærestedene som har kultur på sine pensa er svært mangfoldig, noe som understreker studieobjektets mangfoldighet: Noen steder foregår undervisningen som et ledd i kunstfaglige utdanninger, andre steder i tilknytning til språkfagene eller mediefagene, mens det atter andre steder blir undervist i kultur med utgangspunkt i de tradisjonelle folkekulturfagene; etnologi og folkloristikk. Alle disse regner seg som kulturfag. Når vi i denne boken har ambisjon om å behandle begrepet og størrelsen kultur fra mange forskjellige vinkler, er det primært for å peke på innbyrdes sammenhenger mellom de tilsynelatende svært forskjellige betydningene og perspektivene samtiden tillegger og anlegger på begrepet kultur.

En annen minst like viktig ambisjon ved arbeidet med boken har vært å styrke koblingen mellom kulturfagene og det som gjerne blir kalt praksisfeltet: For samtidig som kulturbegrepets kompleksitet kan få oss til å betrakte kultur som noe vanskelig og svevende, har forskjellige kulturvirksomheter allerede i lang tid vært en prosaisk del av det norske nærings- og arbeidsliv. Vi har forsøkt å koble teori og praksis på flere måter, men kanskje i første rekke ved å hente eksemplene vi bruker fra det vi kan kalle den norske «kulturvirkeligheten»: Hvorfor ble det rabalder i Halden da en kunstner hengte opp et banner på Fredriksten festning? Hvordan organiserer en arbeidet når en skal arrangere en konsert, en festival eller en kulturuke? Hvordan skal man vurdere den kulturformidlingen som finner sted i skolen hver dag? I våre valg av eksempler og i ana- lysen av dem har hensikten vært å vise en forbindelse mellom vår grunnleggende forståelse av hva kultur er, og vår praktiske hverdag som formidlere, kuratorer, arrangører eller kommunalt ansatte kulturforvaltere.

Det har i løpet av de siste årene dukket opp flere nye norske lærebøker i kultur som det kan være vel verd å bli kjent med, slik som Tradisjon og fortelling (2006), av Anne Eriksen og Torunn Selberg og Nye kulturstudier (2008), skrevet av Anne Scott Sørensen, Ole Martin Høystad, Erling Bjurström og Halvard Vike . Men til forskjell fra disse bøkene er vår bok hverken bestemt av en spesiell disiplin, slik tilfelle er for den førstnevnte av disse, eller av en særlig teoretisk skole, slik tilfelle er for den sistnevnte. I tillegg fins det få lærebøker i kulturfag og kulturvitenskap som tar utgangspunkt i det vi har valgt å kalle norsk kulturvirkelighet, det har vi prøvd å gjøre noe med.

Vår bok sikter seg inn mot kulturstudier på bachelornivå og er primært tilpasset studenter som studerer kulturfag, kulturvitenskap eller andre studier hvor kulturkunnskap er rele- vant. Boken er primært tiltenkt lavere grad, både 100-, 200- og bachelornivå. Valget av lesergruppe har vært bestemmende for hvilke tema vi tar opp i boken, og måten disse blir presentert på. Boken er delt inn i tre deler: 1) Teori og kulturbegrepene, 2) Arrangering og formidling og 3) Politikk, økonomi og forvaltning. Hver del introduseres med en kort innledning.

Boken er et samarbeid mellom de kulturfaglige miljøene ved Høgskolen i Telemark og Universitetet i Bergen. Forfatterne er henholdsvis forskere og lærere i faget Kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen, Bachelorstudiet Kultur – arrangering, formidling og forvaltning ved Høgskolen i Telemark og årstudiet i Idéhistorie også ved Høgskolen i Telemark. De enkelte kapitlene er arbeidet frem av enkeltforfattere i tett samarbeid med de andre forfatterne i gruppen. De to første kapitlene, Kulturbegrepene og Globalisering, kreativitet og kulturmøter er skrevet av filosof og kulturviter Nils Gilje. De to neste, Kunst og kunstnere fra antikken til romantikken og Det moderne og det postmoderne står filosof Otto Christensen bak. Disse fire kapitlene utgjør bokens første del.

I del 2 har musiker og musikkviter Anne S. Haugan skrevet kapittelet Arrangering som prosjektarbeid, kunsthistoriker Bente Støa står bak kapittelet Mellom kunst og virkelighet: Stedsspesifikk kunst og kunstformidlingsstrategier, og musiker og musikkviter Torild Wagle Christensen har behandlet temaet kunst- og kulturformidling i kapittelet Kultur, formidling og kvalitet.

I del 3 har samfunnsviter og geograf Sture Kvarv skrevet kapittelet Norsk kulturpolitikk – hva og hvorfor, og idéhistoriker Geir Grothen har skrevet om Bruken av kultur. Bakerst i boken kan du lese mer om forfatterne. Etnolog og kulturviter Connie Reksten og Geir Grothen har vært redaktører for boken.