f_eks_gg

Mannen uten egenskaper

(F.eks -91)

Robert Musil

Robert Musils hovedverk Mannen uten egenskaper er i ferd med å bli oversatt til norsk av Ole Michael Selberg. Det er Solum forlag som gir den ut. Den er planlagt utgitt i fire bind, og de to første er kommet, bind nummer to kom ut høsten 1991. Det kan ikke være noe lett verk å oversette, men heller en bragd, på linje med Amadous arbeide med På sporet av den tapte tid.


Jeg vil ikke prøve å skrive om verket, det er et verk som hele tiden glipper for en. Et verk som hele tiden forandrer seg, en bok uten sentrum, uten perifiri, uten handling. Et verk av bare skinn. Jeg vil heller dreie litt omkring det. Musil brukte nesten hele sitt voksne liv på dette verket, med å tenke på det, skrive på det, leve det, mange mener at undertiden kom Ulrich til å ligne på Robert og Robert på Ulrich. Fremdriften var helller liten, han kunne bruke over året på et kapitel. Den tilsynelatende lettheten, den flagrende ironien, er skrevet i en nesten poetisk lav hastighet, et verk som i omfang nærmer seg det uformelige er forfattet en pendantisk nøysomhet.
Robert Musil ble født i 1880 i Klagenfurt helt sør i det som i dag er republikken østerrike, helt på grensen til det idag gjenoppståtte Slovenia som dengang var et område under Dobbeltmonarkiet. Han døde i 1942, i Sveits, mer eller mindre glemt. Han døde av en rekke av til og med i den tiden unødvendige lidelser, (hvertfall i Sveits) sult, lungebetennelse, kulde. I mellom disse to punktene forflyttet han mye på seg, forsøkte seg i flere roller, som militær, som ingeniør, var innom psykologien, som logisk empirist. Akkurat som sin hovedperson Ulrich.

Hans livsløp faller sammen med dobbeltmonarkiets siste blomstring og død. I 1878 okkuperte østerrike/Ungarn Bosnia og Herzegovina fra Tyrkerne, den siste landevinning for Dobbeltmonarkiet, og samtidig den første spiker i kista, for denne okkupasjonen førte til et motsetningsforhold til serberne, som i siste ende førte til mordet på tronarving Franz Ferdinand. Krigen førte til at Dobbeltmonarkiet falt fra hverander, ble avviklet, Europas antikvitet ble innhentet av den moderne skjebne som red over verdensdelen gjennom hele det forrige århundre, den nye nasjonalfølelsen, det måtte en krig til. Etter krigen forsatte nedturen, Wien hadde mistet sine økonomiske oppland, en galloperende inflasjon ødela pengenes verdi. Nasjonale motsetninger som tidligere hadde vært holdt skjult av de autoritære trekk som keiserstaten hadde og krigen kommer frem til overflaten. I 1927 fant en arbeideroppstand sted, paramilitære korps ble opprettet. I 1933 ble parlamentet oppløst, Dolfuss forsøker å skape en "austro-fascisme", en stat med korporative trekk, han blir myrdet av nazistene i 1934. Schuschnigg overtar, hans fremste jobb blir å demme opp for det stadig sterkere tyske presset etter av Hitler overtok i Tyskland. Resten kjenner vi. Anschluss 1938, krigen som de igjen tapte. Etter krigens slutt var østerrike besatt av russere, amerikanere, engelskmenn og franskmenn frem til 1955. Musil oppholdt seg mye i Tyskland inntil presset ble for stort og han flyktet til Sveits.

Robert Musil skriver om en verden som ikke lenger finnes, en verden som har smuldret vekk, en verden som i hele hans liv var under oppsmuldring. Man skulle tro det ville føde romaner av lengsel, nostalgi eller raseri. Men "Mannen uten egenskaper" er ingen slik roman. Den kjenner ikke disse følelsene. I 1926 uttalte Robert Musil at han ville more seg over alle Vestens sivilisasjonsunderganger og disses profeter. Han vil ironisere, så kan man jo kalle ironien for hva som helst, lett er den ikke, heller ikke spesielt norsk, vi har lett for å bli mistenksomme når noe viser seg ironisk, det er noe som ikke stemmer. Aviklingen av det gamle uten vemod, men heller med det spottende vidd.

"Over Atlanteren lå et barometrisk minimum; det vandret østover, mot et maksimum som hvilte over Russland, og røbet ennå ingen tilbøyelighet til å vike til side for dette i nordlig retning. Isotermene og isoterene gjorde sin skyldighet. Lufttemperaturen stod i et ordnet forhold til årets middeltemperatur, til temperaturen i den kaldeste og varmeste månded og til den aperiodiske månedlige temperatursvingning. Solens og månens opp- og nedgang, det skiftende lys fra månen, Venus, saturn-ringen og mange andre betydningsfulle fenomener forløp som forutsagt i de astronomiske årbøker. Vanndampen i luften hadde sin største spennkraft, og luftfuktigheten var liten. Kort sagt, for å bruke et uttrykk som betegner de faktiske forhold ganske godt, skjønt det også klinger en smule gammeldags: Det var en smukk augustdag i året 1913."

Året er 1913 og verden går mot ragnarokk, men ingen vil vite noe om det. Det første kapitel i romanen har betegnende nok fått navnet "Hvorav det besynderlig nok ikke fremgår noe". Problemene og tegnene tårner seg opp. Men romanen handler ikke om hva man skal gjøre med verden selv om det kanskje var hovedpersonenens innledende mening, det blir mer og mer en roman om hva som ikke skal gjøres, hva som hvertfall ikke skal gjøres. Hele ministerier finnes i østerrike, hvis eneste oppgaver er å foreta hemmende og trenerende manøvrer for å frembringe en følelse av handling snarere enn handling. Den altoverskyggende begivenheten som romanen dreier omkring er begivenheten det aldri ble noe av; feiringen av Keiser Franz Josephs 70års jubileum som regent, et jubileum som skal feires i 1918. I sannhet et underlig prosjekt. Robert Musil skriver etter den første verdenskrig en roman om en feiring som skulle ha funnet sted om ikke krigen hadde kommet. Allerede i dette ligger det en god porsjon spott, han vil vise det absurd operetteaktige ved en verden som på høygir går snakkende og skravlende mot undergangen.

Ulrich er hovedpersonen såfremt det er mulig å snakke om noen hovederson, Ulrich er den personen som handlingen dreier omkring. Ulrich er en slags dandy. Han er en man av mange egenskaper, men han har tatt et års pause fra alle sine egenskaper for å se hva som vil skje. Han har allerede vært innom flere roller, roller som fremstår som metaforer på den nye og den gamle tid. Ulrich er så definitivt et moderne menneske, han rives mellom muligheter, men disse mulighetene ligger i flere forskjellige verdener. Hans første rolle var offiserens, ære og kvinner, men han gir denne karriere opp da han oppdager at også sivilister kan oppvise disse attributter og forsvare dem. Det neste er ingeniørens, den kaste av mennesker som er for oppadgående i den nye verden. Men også dette blir forkastet, Ulrich blir skremt av regnestavens manglende evne til å utstyre han med mening, ingeniøren blir den umulige mulighet. Det siste forsøk er matematikken, vitenskapens mor. Han søker matematikken fordi den er så gold, så umenneskelig, han er forelsket i den. Som om matematikken er en last, en djevelsk fristelse, og det er den kanskje, parret med en mulighetskapende fantasi. Men, han faller ut der også, det er som om han hele tiden tømmer mulighetene for mening ved andre muligheter. Det er matematikken han har tatt ferie fra da han blir dratt inn i planene for den keiserlig-nasjonale feiring, Og under det hele ligger "kunstens språk", denne vage begrepssekk som senere brakte hans åndelige fetter Lillelord inn i trøbbel. Kunsten har han gjennom mange år drøftet på svermersk vis med sin ungdomsvenn Walter. Walter er en mann uten ståsted som leter etter muligheter for å bli betydelig, en merkelig blanding av søken og tomhet, som terger sin kone ved å spille Wagner.

Ulrich er fascinert av det hypotetiske og det er ikke så merkelig, han ferdes i en verden hvor det ikke finnes realitet, selv om all denne irrealitet blir betraktet som nødvendig bolverk og virkelighet mot en omliggende verden av handling og utvikling.Det er en verden som er totalt avstengt forandringene, en verden som har satt sin ære i å lukke øynene. En verden hvis eneste virkelighet er en art dorsk overvirkelighet, en ullen blanding av reaksjonære lengsler og pyntesyke. Ulrichs svar på denne steriliteten er å bli ingenting, bare en tom kasse som kan utstyres med hva som helst. Ulrich vil leve hypotetisk. "Nåtiden er intet annet enn en hypotese som man ennå ikke er blitt ferdig med." Det er Ulrichs modernitet, denne intuitive forståelse av foranderligheten, allting er i konstant bevegelse. Et samrøre mer enn et samfunn. Det er overgrepene mot denne innsikt han ikke kan holde ut, det er denne innsikten som gjør at han selv ikke holder noenting ut. Den moderne erfaringen som litteraturen om og om igjen terper på, en innsikt som nå er så selvfølgelig at den er blitt ubrukelig, den inngår i det samme maskespill som den var beregnet på å ta livet av. Det var denne innsikten som fikk Virginia Woolf til å ty til de febrile metaforer, som fikk poesien til å velte innover i genrer hvor den ikke hittil hadde hørt hjemme. å gripe det som ikke lar seg fange. Hva da når poesien blir sitt eget overgrep? Ulrich bytter ut ordet hypotese med ordet essay, han mener det er et mer presist uttrykk fordi det er mindre presist. Men hans forsøk minner mer om forsøk på å stadig ikke forsøke, han går over grensen. Michel de Montaigne, oppfinneren av denne genre, levde også i en overgangstid som krevde nye former. Hans form var essayet, forsøket, den famlende som kanskje ofte blomstrer opp før en ny skråsikkerhet overtar for den gamle.

Dette vage mulighetsaktige, når tilværelsen nesten går i et med en omskiftelig verden er Ulrichs lykketilstand. I flere av kapitlene blir dette fremvist. Kapitel 62 hvor Ulrich hyller essayismens utopi ender med en beskrivelse av en natt hvor Ulrich går ut i pyjamasen, går ut i natten, ut i hagen hvor han nesten går i ett med vegetasjonen, forsvinner inn i mørket, blant trær og busker, fornemmer at trærne antar menneskedyraktige former og får lyst til å omfavne dem. Essayets negasjon, tilhørigheten. Dette mørket, mulighetene som det gir, mulighetenes personlighetsoppløsende trekk, drar ham ut av sitt borgerlige jeg. Men han besinner seg, trekker seg alltid ved hengivelsens port, den forblir også bare en mulighet, det dras inn i mulighetenes distanse.

Om Ulrich er en mann uten egenskaper og en mann uten særtrekk er hans omgivelser i en helt annen grad fremstilt som faste typer, et menasjeri av fallende storhet, et galleri forfattet av en spottegjøk. Da Ulrich ville omfavne trærne som var "stygge som våte ormer" assosierte han Moosbrugger inn i dem. Moosbrugger er romanens forbryter, en mann som ikke har noen kontroll over sine impulser, en halvt psykotisk mann. (At han bare er HALVT psykotisk blir grunnlaget for meget spissfindige juridiske ekskurser som er intressante for vår samtid, hvor kanskje 5% forvirring kan bringe deg helskinnet gjennom en rettsak hvis du er søt og har Dagbladet i ryggen. Men på den annen side, vi er mye flinkere til å definere normaliteten skikkelig, vi blir hele tiden oppdatert.) Moosbrugger utøver en besyndelig tiltrekningskrafte på Ulrich, men kanskje særlig på Clarisse som åndelig, men kanskje mest seksuelt, blir dradd mot denne manifestasjon av mannelig kraft som har gått av hengslene. Moosbruggers skjebne ligger under hele romanen som kanskje den klareste "paralellhandling". Ellers blir vi kjent med generaler, fyrtster, diplomater og forretningmenn og deres tjenere. Men mest blir vi kanskje kjent med Diotima, eller som hun egentlig heter Ermelinda Tuzzi, fru Ekspedisjonssjef, kalt Diotima av Ulrich. Hun er paralellaksjonens skjønnånd. En slags engel med matronetrekk, helt ubegripelig i alt sitt snakk, Ulrichs kusine. Hun rives mellom ulike følelser for de ulike mannsskikkelsene i romanen men drives henimot frigiditeten av sin higen etter dannelsens idealer.

Det har ingen hensikt å gå videre i karakterisering av personene, det er bare de to første bindene som er kommet og jeg har ikke lest mer en det, men noen rivende utvikling bør man ikke forvente, for romanen er ikke spennende i noen tradisjonell betydning av ordet. Det skjer ingenting i romanen, i det hele tatt er den ganske vanskelig å lese. Den glipper hele tiden, man får aldri tak på den, den er et verk som det kanskje er lettere å kommentere enn å lese fordi det er så mye å ta tak i. På mange vis er den uformelig, den mangler tråd, den mangler sentrum, den mangler handling. Når du som best tror at du er på det rene med den, at du begriper en slags subtil progresjon i hovedpersonenes uavlatelige snakking, skyter boken fart i en helt annen retning, forsvinner ut av fokus i en snål hastighet, med en blanding av eleganse og merkelighet. Men like etter kan du være med igjen, grepet av innfall og tanker. Verket er fullt av stemmer, av og til stikker Robert Musil frem, eller hvertfall en stemme som definitivt ikke tilhører verkets typegalleri og serverer iaktagelser og spark, av og til av en nesten hatefull karakter, selv om elegansen og ironien sikrer mot følelsens definitive gjennombrudd. Det er umulig å lese Musil på noe selvsikkert vis, det eneste man da er garantert er en rekke med skuffelser. Fortelleren er ingen entydig kontrollinstans, stemmene flyter fritt og sterkt.

Robert Musil skriver blant annet om maktens buktninger i en krisetid, men Wien var ikke bare elegante salonger befolket av sjeler som forsøkte å tøye seg bakover til antikken. Wien var en liten stor by, men stor nok til å romme mye lideser og enorme forskjeller. Det var vanlig for arbeiderene å ikke leie leiligheter men senger for å skaffe seg husrom. Hele familier levde på denne måten, og sengene kunne bare disponeres om natten. Om dagen drev de husløse rundt i gatene. Disse dannet et proletariat som først ekspoderte etter krigen da Wien ved flere andledninger havnet i nærmest borgerkrigsaktige tilstander. Ved århundreskiftet ble Karl Lueger borgermester i byen. Han var karismatisk, en byplanlegger, men også en antisemitt som klarte å spille på det latente jødehatet i befolkningen ennå jødene var svært så assimilert i Wien. Byplanleggingen kom på et svært beleilig tidspunkt for arkitektene som var i ferd med å utvikle den nye funksjonalismen, en svært så edruelig byggestil som står i skarp opposisjon til hele den rådende Wienerkultur som var svært så ornamental og pompøs og nærmest barokk i sin iver etter å forskjønne. Den hittil rådende stil var vel nærmest for stilløs og regne fordi den var ent sammensurium av ulike stilarter, alt sammen i en bestrebelse etter å nå "det skjønne". En stil det fortsatt er mulig å få øye på hver første nyttårsdag når Strauss hylles av et overstadig borgerskap. Funksjonalismen er den absolutte negasjon, gold, steril, med et angstbitersk forhold til alt som kan smake av ornamentikk. Den var progressiv en stund, men opprøret ble fort trukket inn i sirkulasjon, det var en billig stil, og ble uttømt for radikalitet.

Et annet område som også ble utsatt for en omfattende nyskapning var musikken med Arnold Schönberg og deretter hans elev Alban Berg. Schønberg betynnte med å radbrekke musikken innenfra. Han begynnte sin karriere med å komponere musikk i den rådende senromantiske stil, men denne stilen drev han ut i den ytterste, helt til den ikke lenger hørtes særlig romantisk ut lenger. Etterhvert sprengte han dur/molltonaliteten og havnet ut i det atonale. Hans musikk skapte enorm furore og ble sett på som ikke bare atonal men umusikalsk. Han beveget seg senere ennå lenger, han eksperimentert med helt nye tonerekker, den såkalte 12-tonemusikken som har hatt en enorm innflytelse, men som i likhet med den nye funksjonalismen raskt ble drevet ut i det sterile. En annen komponist, Gustav Mahler, forble innenfor det senromantiske som han utviklet på svært orginal måte, men hans verker ble ikke satt pris på av samtiden og berømmelsen kom svært så posthumt, hvis man ikke tenker på hans virke som orkesterleder.

Malerkunsten utviklet seg i flere retninger, den ekspressive er kanskje den mest intressante fordi den så definitivt skiller seg fra den forskjønnede stilen, den trekker det oppsplittede subjektet frem, trekker vekk slørene og fremviser en nakenhet som står i grell kontrast til den "glade kontroll" som hersket i det akademiske Wienermaleri. Det sentrale navn her er Egon Schiele som havnet i fengsel året før vår roman tar til med sin ikke-handling, for sine erotiske tegninger. Hans bilder virker fremdeles forbløffende sterke.

Kjennetegnet for utviklingen siden 1945 er demokratiseringen, det offentlige rom er utvidet, det er helt nye klasser som innhar posisjonene, det er nye klasser som fyller det offentlige rom med lyder. Men demokratisering trenger ikke bety en forbedring av samtalen, det trenger heller ikke bety at tanken blir bedre eller ærligere. Demokratisering betyr bare at det er flere som har fått retten til å delta, bedring er at ganske annet begrep. Musil viser oss en tildekkende diskurs, latterlig i sin pompøsitet, men likevel med en slags innebygget logikk og legitimitet. For hos Musils aktanter har snakket en bevarende funksjon, man snakker uavlatelig for å føde den konserverende tanke som aldri kommer, en tanke og en idé som skal binde folkets fokus og sementere den rådende orden. Man søker en pompøs feiring av den rådende orden, en hendelse av trompeter og fanfarer, av opéra, av fjøs og av et underlig form for fremskritt som skal gi østerrikeren en tåre i øyekroken og for all ettertid stenge ham ute fra tiden. Jeg vet ikke hva den aktuelle parallel skulle være, OL på Lillehammer kanskje? Alt dette forsøker den synkende klasse å sette istand, et håpløst prosjekt, belyst litterært gjennom den operetteaktige parallelaksjonen som derved får et allegorisk preg. Musils prosjekt er et avdekkende et, og det ville ikke fortsatt vært fascinderende hvis det ikke fremdeles virket som avdekkende.

Her i Norge, og kanskje også ellers i verden er det nå omvendt, det er de stigende klasser som arrangerer snakket og tildekkingen, det er vinnerne, fremtiden istedenfor fortiden. Og det gjør det ikke bedre, det blir ikke mindre tildekkende og opprørende av den grunn. Som en følge av fremskrittet er mer eller mindre alle dratt inn i tryllesirkelen hvor drømmer og illusjoner skapes og konsumeres. Det som før var tricks og hokus pokus for et lite og etterhvert både hendøende og degenerert borgerskap er blitt den rene folkesport. Typegalleriet fra Mannen uten egenskaper med små modifikasjoner multipliserers med noen tusen og erstattes av et moderne typegalleri av pratmakere og luftslottbyggere som har den samme misjon, å virke som et morsomt sedativ som skal servere folk kulturelle alibier inntil den totale immunitet og døvhet. Den fine kultur er forflatet, men har fortsatt den hardtslående egenskap at den kan vaksinere for innsikt inntil den selvgode pratsomme autisme. Alt snakket om at kultur virker som et humaniserende korrektiv på befolkningen bør i dette århundrede egentlig vært dementert for evig.

Diotima finnes i dag også her i Norge, nesten ugjennkjennelig, det er så, men hun finnes, i utallige forkledninger, for eksempel forkledt som Rita Westvik. Ivrig gestikulerende og med sår utenforståendehet overfor kritikere, slår hun et slag for kulturen ved å arrangere leseaftener på Oslos desidert mest tankekvelende bygg, hotellet med det klingende navn Plaza. Her skal det leses, her skal det utvises "generøsitet", et underlig ord i den sammenheng, et slags kodeord som skal borge for suksess i panikkaktige forsøk på å unnslippe loven fra Jante. Men man unslipper ingen lover ved å benytte forgylte saler og svenske hoteller, man unnslipper ingenting ved å slepe litteraturen inn i en bar. Alle vet vel egentlig det. Hva er det da som bedrives? Jeg vet ikke sikkert men jeg har mistanke om at det er to mål ved denne aktiviteten, det første er muligheten for klatring hvor kulturen som jo er et slags fritt vilt kan stå til fri avbenyttelse for enhver ambisjon, det andre målet er den totale bedøvelse, den komfortable nummenhet. Kulturen som fioler på dynga, som en Wunderbaum i et askebeger. Rita Westvik er ingenting i den store sammenheng, kulturen og det fine gods sniker seg inn overalt, i Dagens næringsliv får vi vite at alle re-leser Hamsun, på T-skjortene titter Kafka angstfylt frem, det kåres århundredets bok, professorer fra Blindern fabrikerer svulstige artikler hvor det spåes at 90-årene skal bli etikkens og kulturens tiår. Kultur som valium. På TV blir Nome skrytt opp i skyene fordi han utviser den totale mangel på måtehold ved å presentere potensielt intressante emner som innslag i Sportsrevyen. I hjemmene fylles bokhyllene med bøker fra boklubben og abonementskonsertene er utsolgt ennå før sesongen er begynt. På lørdagen spiser man fransk eller italiensk fordi det er så sexy, eller det får en til å tenke på at man tross alt er kontinental. Og overalt dette underlige ordet "generøsitet". Det som skiller alt dette fra tiden rundt oppløsningen av den gamle orden er gruppene som står for den. Det var spenningen som skapte den frenetiske aktiviteten ved forrige århundreskifte, et skravlende og skjønnåndbesatt toppskikt ble vippet av pinnen av en for dem usynelig underskog av refleksjon. Men nå er det annerledes, det er de progressive som står i spissen for den nye bedøvelselskampanjen, det er de som roper høyest, det er de klatrende som prater mest og som representerer, sammen med de som tjener penger, dette komplottet mot kompleksiteten, mot uroen, mot mistanken. Det finnes nesten ingen som er brysomme lenger, en øredøvende enighet hersker, en enighet som på overflaten virker så oppriktig godhjertet; kulturen er redningen.
General Stumm von Bordewehr er fortiden ganske stille, ja nesten død, eller kanskje han også driver på å re-leser Kafka for å komme sterkere tilbake og snyte oss alle sammen. På vår egen snakkende hjemmebane.

Den dvaske postmodernitet er vår store syntese akkurat som slutten av forrige århundre var preget av en syntesiserende stil. Vi skaper verdensmusikk som best passer i Supermarkedene, vi spiller Kurt Weill på våre scener, vi bygger Plazaer, går på operetter og sponser orkestre som spesialiserer seg på Stravinskij, tilfeldigvis kaller vi jappenes vanningshull for Barock, østers er deilig mener Jon Skolmen og så slår vi et slag for at det er kult å være deppa, normalt er det også, kan vi trøste oss med. Det underlig med denne bedøvelsen er hvor høyrøstede vi blir av den, hvor innbilske og hovne vi kan bli av alt dette snakket om generøsiet og det kontinentale.

Det er ikke bare de evig unge og generøse som driver det generøse maskespill også vi som er unge av år har en høyt oppdrevet evne til å skli inn og ut av roller, å favne like godt i alle retninger og med den samme høytid hele tiden. På rockeklubbene spiller og synger skumle lærkledde band om sex, død, oppløsning, horer og narkotika, tekstene er en underlig blanding voldelighet og sakkunnskap hentet fra de anatomiske leksikon. Og foran i trengselen står de pene piker og digger døden. Man kan illudere alt. I litteraturen skriver man om sex, gjerne også om avansert sex, lidderlige samleier, men alt sammen er omskrevet til det uigjenkjennelige, for lidderligheten er omskrevet til avantgarde. Men det er kanskje ikke så merkelig i et land hvor prostitusjon gjenoppdages minst fire ganger i året av en og samme avis.

Nå kan man jo innvende at rollene, det er jo nettopp det Musil avslører, det er jo det som er den postmoderne innsikten, vi er jo ingenting bortsett fra våre roller. Vi flagrer innom det utroligste, pulserer mellom ytterkantene i vår verden, er ikke det morsomt da? Jo, men ennå morsommere er innsikten i at det er et rollespill. Innsikten ligger ikke i å bevisstløst få et så pragmatisk forhold til seg selv at man helt og holdent og gravalvorlig forsvinner inn i sine morsomme fordommer, det, det er bare moralismen og stupiditeten i ny tapning.
Wienerens bevisstløse og prangende lappverksklassisisme er flyttet innover, der Wienerne nøyde seg med det utvendige, eksteriørene, intreriørene, talemåtene, der ommøblerer vi hele vårt indre med den sedvanlige ivrighet, samtidig som velferden har sikret oss alle fri tilgang på snakket.

Mange skriver om overgangen fra bruksverdi til bytteverdi, alt er tegn på noe annet, hele tiden. Språket følger med. Ordene byttes ut, omplasseres, rokeres, fremfor alt så glemmes de. De glemmes like lett som de sies, eller heller mye lettere, for de er så mange at uten denne glemselen ville man bukke under for en meningsløs vekt av språklig letthet og tomhet Konsumkulturen stilles under konstante angrep, men hva når angrepene, kulturen, tanken, har antatt samme karakter som objektet for all forakt. Selvbevisstheten blir selvforherligende, kulturen blir like selvglemmende som all annen konsum. I Norge har all omgang med kultur gjerne vært ustyrt med et slags garantistempel, et stempel som borger for dybde og renhet i tanken, med andre ord den rene uskyld. I Taoismen har man noe man kaller strå-hunder, noe mennesker kaster fra seg når det er brukt. Kulturen er kanskje blitt en stråhund for alle de som vil og skal oppover. Kanskje har den alltid vært det. Men den har aldri før vært utstyrt med denne retorikken som utbasunerer den til å være individuelt frigjørende og kollektivt fremmende. Denne insistrering har først kommet til senere.

Men for å dreie innover (utover?) mot Ulrich igjen, gripe ham der han står ute i sin have, der han forsøker å komme i kontakt med busker og kratt. Kanskje han vil slippe ut, slippe vekk fra denne lettheten som arter seg som den evige repitisjon, denne aldri sluttende snakkingen. Kanskje ønsker han å slippe inn i den lange handlingen, slippe inn i noe distinkt, inn i nødvendigheten, inn i en nødvendig rekkefølge, unnslippe denne snakkingen av nesten marerittaktige proposjoner hvor faktorenes orden er fullstendig likegyldig og hvor den eneste nødvendighet er glemsel. Inn i trærne blir Moosbrugger vevet. Clarisse er besatt av Moosbrugger, Clarisse er besatt av Nietzche, en intens, men noe omtåket lengsel etter en igjeninnsettelse av det heroiske. Men det heroiske lar seg ikke innsette i moderniteten annet enn som vold. Det heroiske har ingen klar plass, det heroiske er dømt til en diffus plass, derfor fascinasjonen for mordet. Mordet er det som unnslipper dannelsen, kulturen, kontrollen. Mordet er også en inntreden i det nødvendige, inn i den ikke-tilfeldige rekkefølge, en inntreden i tyngden. Mordet er søt mulighet, en siste rest av essay i en tid som til de grader har gjort språket vektløst. Noen klokker ringer. Wienerne var fascinert av den spektakulære voldsdåd, og det er en utvikling som bare har tiltatt, uvirkeligheten er blitt nesten total for mange, det tilsynelatende liberale samfunn, det aldri sluttende språk, fordrer mer og mer drastiske virkemidler for å unnslippe. Den store alfabetiseringskampanje ender i den rene språkløshet. Det eneste som nå mangler er hendelsen, utviklingen som gir det språkløse retning, et sett med bilder. Og retningen bildene, det har vi sett før. Deri ligger leken med sivilisajonenes sammenbrudd.

Som før nevnt har ikke alle bindene kommet ennå, vi er bare halveis. På tross av at handlingen fremstår som en monumentalt ingenting er det lett å glede seg til fortsettelsen. For verket er full av det uforutsette, det skarpe. Digresjonene som naturstridig skrur seg utover fra handlingens sorte hull fyller en med mye fylde og moro, faktisk. Jeg har hørt rykter om at Ulrich treffer sin søster Agathe og sammen beveger de seg ut i unevneligheten. Ikke så merkelig egentlig, for hva er mer naturlig enn at en mann av de mange muligheter velger seg umuligheten?