Perler for svin

(Kritikkjournalen -96)

Litteraturen er på alle mulige måter den minst krevende porten å passere om en ønsker å bli lukket inn i kulturarven. Dette betyr ikke at jeg mener at det hele er enkelt. Bare enklere. Litteratur eller skjønnlitteratur er forsøksvis kunst formidlet i skriftspråk. Vi er alle (mer eller mindre) skriftspråklig kompetente, det vil igjen si at vi alle gjenkjenner en bokside som en bokside når vi ser en. Står det "Roman" på omslaget av en bok og vi leser videre vet vi hva vi gjør i høyere grad enn ved tilsvarende omstendigheter innenfor de andre kunstartene som f.eks. billedkunst og musikk. På museet for samtidskunst er sjansene for opplevelse av en momentant og forhåpentligvis midlertidig følelse av språkløshet langt større enn i selskap med det meste av høstens litterære produksjon. Gjenkjennelseseffekten sikres av litteraturens bundethet. Det synes umulig og annet enn leilighetsvis unnslippe bokstavenes slaveaktige ordensprinsipper. På overflaten hersker det ro. Selvfølgelig er den ikke enkel, og selvfølgelig har litteraturens subjekter enten de nå regner seg som skapere eller snyltere utviklet en hel haug med strategier og små knep for å få litteraturen til å utføre akkurat de kunster og bajasstreker som ønskelig. For litteraturen er i verden og verden er ikke akkurat noe hyggelig sted.


Selv kan jeg huske at jeg engang i 7.klasse kom til å kalle skjønnlitteraturen for "skjønnhets-litteratur". En forsåvidt søt misforståelse, men av en eller annen grunn fylte den meg med grufull skam. Noen fikk innsyn i noe de ikke skulle ha hatt innsyn i. Noe hadde jeg forstått. Det var også rundt denne tiden jeg fikk øynene halvt opp for litteraturens funksjon som sekulært hellig. På den tiden pleide jeg å dra sammen med noen kamerater på turer i skogen, alltid fra lørdag til søndag. Og som oftest sov vi ute under det som poetisk nok kalles åpen himmel. På kvelden hørte vi gjerne på radio. Og da dette var i gamle dager fantes bare NRK på FMbåndet, NRK uten noe P etter, bare den ene monolittiske kanalen som, når den ikke hadde noe på tapetet, spilte den halvt orientalske, halvt idiotiske pausestubben sin, om igjen og om igjen. De sendte ønskediktet, eller var det et program hvor man gjettet seg til hvilket dikt som ble lest? Husker ikke. Likefullt, programmet ble holdt i en slags underlig eksilstil, stemmene i programmet behandlet diktene med en helt merkelig verdig patos. Jeg hørte på, likte egentlig ikke diktene, men undret meg over den bevrende stemningen, lurte på hva de eide som jeg ikke hadde, hva slags hemmelighet de delte, alle disse elskere av finere poesi. I ettertid kan jeg huske stemningen i programmet som litt esoterisk, litt blendingsgardinaktig, som stemmer fra en flukt, flyktningenes hellige kall. Fra London kanskje? Tragisk vibrato om havet. Kvalt kvinne om døden. Lunt om gampen i hjørnet. Så var det slutt. 20spørsmål med Kirkvaag. .


Ikke at all litteraturtilhengersjargong trenger å anta den middelaldrende forstadshysteriske fasongen, langt i fra. Faktisk er den desinteresserte kjølighet på en måte mer toneangivende. Denne kjølige desinteressen er i en viss grad synlig i det man så smigrende (smigrende? for hvem?) kaller offentligheten. For den kjølige desinteressen trenger et visst minstemål av trening. Eller er det kanskje ikke trening men heller noe annet, en slags psykisk selvbeskadigelse, en produktiv glemsel, en slags amputasjon av en pubertal tilforlaterlighet. Den krever hvertfall en immatrikulasjon og helst noe mer. Et grunnfag kanskje? Den akademiske litteraturinteresse er ofte å sammenligne med den nyfødte gourmetens "rene" interesse for smak. Gourmeten skiller seg fra gourmanden ved den tilsynelatende totale fravær av glupskhet. Gourmanden vil bli mett, han elsker den trinne følelsen av innvollsmørende fet saus, den susete følelse av magesekkens tiltagende overflod, metthetens sløve døsighet. Gourmeten derimot, han har ikke mage, han spiser hvertfall ikke for å tilfredsstille magen. Han fører gaffelen langsomt inn i munnen for å pirre hjernen. Gourmetens mat er en mat av småting, av luftlette ingredienser, nøye avstemte kontraster som danner små synteser av smaks- dufts- og synstotaliteter. Små opplevelser av ren form, nesten uten kalorier, det vil si innhold. Altså en slags matlig highbrow art. Smak for smakens skyld, ingen nødvendighet utover den som er gitt av formen selv. Slik også med den avanserte litteraturtilhenger. Han nærer seg av litteraturens småting, alle de små tekstlige lekkerbiskener som flyter stille forbi den glupske gjennomsnittsleseren. (Som den middelaldrende damen under stearinflammen jo egentlig er.) Han gleder seg over alskens usynligheter, tegnsettingens musikalitet, prosodiens meningsutvidelser, allusjonene, temposkiftenes meningsskapende bidrag, metaforikkens langsomme glidning over i metonymien, den lekende omgangen med fiksjonaliteten, gjentagelsens estetikk, alt mulig, hele kataloger av litterære karameller, små innbakte herligheter hinsides all denne verdens kvalmende kål og gulasj. Faktisk kunne en riktig avansert litteraturelsker klare seg med et dikt i halvåret. På samme måte som en stor kvelerslange klarer seg med en halvårlig liten gris, et egentlig altfor stort måltid som deretter dorskt konsumeres over hundrevis av døgn i drømmeløs (?) halvkoma. Men den magre dietten er ikke helt uten skjulte kalorier. Den rene forms kalorifattigdom blir ledsaget av en tung moralsk energi som ikke harmonerer med gourmetens mer lettsindige affinitet med den raffinerte. Den litterært engasjerte er, selv den mest livstrett blaserte utøver av de siste teoretiske diktater, opptatt av forsvaret av ordet i en truende tid. Han gir seg selv, i tillegg til alle andre funksjoner, en slags "sisteskanserolle", han ser seg selv som tapper forsvarer av historiens tapte saker. Forsvaret av ordet parres paradoksalt nok gjerne med en omfattende motstand mot det konkrete engasjement. Resultatet er en etterapende døsig liberalitet, en slapp, pratsom redsel, en komatøs tilstand av hjemmekoselig korpsånd, en redselsfull og fremmedgjort intimitet. For forsvaret av ordet har som alle andre ting blitt gjennomprofesjonalisert, snakket om ordets viktighet minner mest av alt om bøndenes ildfulle taler om "sjølråderett" eller NHO´s haranger om det frie markeds sanne liberalitet.


Vi begynner med øystein Rottems Lystlesninger. I denne boken har forfatteren satt seg å undersøke temaet kjønn og identitet gjennom litteraturen: "Litteraturen forholder seg speilende til de faktiske, til dominerende holdninger og normer. Men den forteller oss like meget (i dette består dens særegne form for "sannhet") om idealer, drømmer, myter, visjoner og utopier som uttrykk for en direkte eller indirekte kritikk av sosialiseringsagentene og rolleforventningene som forvalter vår skjebne som samfunnsindivider." Vel. Dette er jo ganske tradisjonelle toner. Litteraturen som veiviser inn i skjebnen, som avslører av ideologi. Postulater formulert i en slags opposisjon til "ønskediktets" mer romantiserende borgerlige stil. Ekkoer av 70tallsradikalismen, en radikalisme som forfatteren forsåvidt flere steder i innledningen bekjenner seg til. Som eksempel på Rottems lystradikalitet har jeg valgt ut hans kapitel omkring Faldbakken, den evigvarende bokklubbrytteren. Kapittelet er morsomt nok kalt "Mors bryster", men det kunne like godt blitt kalt noe annet. "Freuds byster" for eksempel.


Rottem begynner sin gjennomgang med å bygge en slags psykoteoretisk plattform som han senere plasserer Faldbakken på, eller heller: Faldbakkens rollegalleri. Først lager han lovverket, så lar han dem (hovedpersonene) gjennomgå. "Både for Kohut og Miller (og forøvrig også for Freud) er det et viktig poeng at de grandiose allmaktsfantasiene og de depressive mindreverdighetsfølelsene er to sider av samme mynt, integrerte spenningspoler i den samme psykiske struktur. Både depresjonene og..." Blabla... Rottem etablerer en bombastisk vegg han kan nagle hovedpersonene på. Deretter begynner naglingen, insektssamlerens katalogiseringsarbeide, den psykiatriske dechiffrering. Rottem skriver om Vidar Wenge, hovedpersonen i Bryllupsreisen: "Når Jo svikter opptrer Wenge på nytt som den lengtende og kjærlighetshungrende gutten som jages ut av barneværelset. Urbildet av mors bryster er inkorporert; det har festnet seg på Wenges netthinner og er så å si blitt paradigmet på Lyst og Kjærlighet. Følelsen av tap har for alltid fiksert ham i en passivt-narcissistisk lengsel etter å bli tatt til nåde igjen." I denne stilen vakler hele kapittelet av sted, brokker av tekst avløst hav litt psykologisk hokuspokus, brevkurspsykiatri, ødipale sjabloner, små drypp av en slags klinisk terminologi. En terminologi som mest av er et symptom på hysterisk selvopptatthet parret med vår kulturs sedvanlige orddiaré, en dramatisering av den rene begivenhtetsløshet. Kapittelet tar to timer å lese, et minutt å falle i søvn av. Det underlige med det hele er at Rottem på samme tid som han skriver om rollefigurenes avhengighet av kontroll selv utviser en formidabel vilje til kontroll. Etter hans gjennomgang er Faldbakkens figurer (som kanskje ikke var så veldig spennende i utgangspunktet, det får vi aldri vite i denne psykotordenen) redusert til skjematiske gestalter, formidlere av utrangert psykoteori, ingenting mer. Om Faldbakken skriver sosialpornografiske bøker er dette sosialpornografisk teori. Litteraturen redusert til et kikkeskap, et nøkkelhull inn i underlivet til Far og mor, eller naboen, brennstoff for den evige siklende sirklingen rundt det oppblåste middelklasseegoet. Slikt sett en negativ variant av ønskediktets romantiskhermetiske borgerhygge, en ødipal gjennomgang av samtidsklassikere, psykoversjonen av den moderne kulturarv. Frigjøring gjennom hodeløs teoretisk underkastelse.


Arnold Eidslott husker jeg. Ikke fra "ønskediktet", men fra TV. Han hang i en telefonstolpe, telemontør. Av og til stoppet han opp ble det fortalt, han ble inspirert der han hang oppe blant alle samtalelinjene, fuglestrengene. Der han hang i stolpen var han et eksempel på at ikke alt trengte å være som det tilsynelatende så ut til å være, en telemontør kunne være dikter. Følgelig kunne de som så ut som diktere være tufser. Jeg har vel helt sikkert hørt ham på ønskediktet, bare glemt det siden jeg ikke var opptatt av diktene, bare av det trodde var hemmeligheter. Nå kommer en bok om ham: Jan Inge Sørbøs Høstet på himlens skråninger. Det er ingen biografi, bare ansatser, snarere hagiografiske i stilen: "Høg tynn, litt svaiande i gangen, og med eit av hans eigne uttrykk: lutande. Lesebrillene skal på plass over det sterke, alltid litt sørgmodige blikket. Før han les, kjem det ein knapt høyrbar sukk, eit djupt pust berre." Et annet sted: "Eidslotts biografi kan berre skrivast som ei fornekting av den tradisjonelle biografisjangeren, der ein forklarar dikta med livet. Den tyske sosialfilosofen og kunstteoretikaren Theodor W. Adorno skriv en stad forakteleg om det å bruka biografien til å gjera berømte folk mer like folk flest. Eidslott nyt lite av den meir glamorøse typen omtale, som han sjølv omtalar som "hyllestens fosfor" og ser tvers igjennom. Men det er lita grunn til å bruka biografien for å gjera han meir lik folk flest. Biografien han er alt lik den ein kan finna hos folk flest."


Adorno. Kanskje kan man tenke seg det omvendt, magiske biografier om personer, biografier som ikke senker det biografiske objektet ned i allminneligheten, men som heller hever allminneligheten opp til det enestående. For hvem har ikke møtt det sørgmodige blikket, en eller annen underlig rynke, et eller annet nesten uhørlig pust, små drypp av hemmeligheter som bryter ned stereotypiens døsige hatefullhet? Hele denne boken er skrevet i et helt annet stilleie enn Rottems. Der Rottem postulerer det søkende tar her dikterens søkende forsøk bolig i essayistens språk. Rottem eier språket, hele den vokabulare maskinen valser over Wenge og alle de andre skikkelsene, klemmer dem flate under noen kilo leksikalsk viten, nåler dem til slutt fast i glassboksene hvor de etterhvert, glemte og oppmagasinerte, tørker inn og mister fargen. Sørbø avslutter ingenting, han blander seg selv inn og hindrer avslutning, hans åpenbare subjektivitet hindrer fastfrysningen. Men samtidig er denne subjektiviteten et ekko av tonen fra ønskediktet: "Eg har lese hans dikt nokså nøye, og i snart 20 år. Det merkelege ved dei er at dei greier å formulera opplevinga av melankolien med absolutt truverde, utan at dei skaper melankoli." Eller: "Stig ein ned i mørke, og finn ord for lidinga, så er det noko med språket og psyken som finn tilbake til dei kjeldene som gjer at vi greier å leva." Nokså intern, mest for de allerede frelste. Tiltroen til litteraturen, ordene som veivisere tilbake til kilden. På en måte tappert men likefullt hele tiden truet av muligheten for å havne i sjablonene, eller simpelthen bli kondemnert av livet selv, alle mulige grusomheter begått i et hav av poetisk språk. Det er vanskeligere å drepe noen etter at man har lest Dickens hevdet en amerikansk filosof. Campus er en fredelig biotop, volden blir sublimert av alle ordene i omløp, til slutt forsvinner den liksom helt, bare restene av den finnes tilbake i den muggsure rivaliseringen mellom hoder, tweedkledde hoder, riddere bevæpnet med gretne misforståelser og cordfløyelsbukser i jordfarger.


I Alf van der Hagens Dialoger er idiotene utenfra konstant nærværende. Samtalene har dette eksilpreget som er så typisk for diskursen omkring det litterære, som om samtalene har foregått på hemmelige steder, steder som ingen fiender noensinne vil finne frem til. Det er på en eller anne måte betryggende å lese boken, å være vitne til disse dialogene er det samme som å delta i dem, bli lukket inn i brorskapet. Kanskje gis det en følelse av å snakke selv. For danner ikke mange av utsagnene til alle disse forfatterne en slags kultiverthetens common sense: allment delte sannheter. å lese dette er å oppdage at alt som sies allerede lenge har vært sant. (Er det ikke Hylland Eriksen som sier at alle urbane intellektuelle forstår hverandre så godt, at det er lettere å møte forståelse (?) hos en fremmed broder i ånden fra New York enn en søskenbarn på Gjøvik?) Samtaler. Jeg kan huske da jeg for første gang virkelig oppdaget samtalens iboende muligheter for doble meldinger, triple intensjoner. En middelaldrende (igjen middeladrende, en inspirerende alder) kvinne brant med sine intense øyne hull i sin venninnes netthinner samtidig som hun med skarp insisterende stemme fortalte om et kuppaktig blomsterkjøp. "10 stemor til 29,90.", sa hun med stemmen fylt av spiss dramatisk schwung, etterfulgt av en elektrisk dvelende stillhet, lik den ladede tausheten før dommene faller. Hennes venninne forble underlig upåvirket, bare et merkelig affirmativt, men likevel halvt oppgitt gisp unnslapp henne. En tynn pekuniær bitterhet, halvt forsvunnet, halvt glemt like etter. Samtalen kunne like gjerne dreiet seg om litteratur, stemorsblomstene kunne vært byttet ut med et navn, prisen kunne vært byttet ut med en karakteristikk. Ikke bare tenkelig, en helt igjennom overveiende sannsynlighet.


Et sted spør van der Hagen, han spør forfatteren Paal-Helge Haugen: Vil du for enhver pris stirre natten inn i øynene? Noen ganger nærmer spørsmål seg den rene smøring. (En kan tenke seg en rekke litterære Statoilskandaler.) Forståelsen av intensjonene, identifiseringen av viljen blir så overveldende. En grenseløs godvilje, en formidabel deling, forbrødring. Ellers er det forbausende hvor mye Alf van der Hagen får ut av sine intervjuobjekter, han sniker seg liksom inn i dette rommet mellom det offentlige og det private, mellom tanken og den rene subjektivitet. Derved blir også intervjuene interessante, de fortjener plassen mellom stive permer fordi de tåler å bli lest flere ganger. Noe man ikke kan si om de fleste intervjuer. Det skumle ligger i aksepten, eller ikke-problematiseringen av litteraturens forskjellige mantraer, ønskediktets nimbus av viktighet, av dødsviktighet i en hjernedød tid. Aksepten av den tunge litteraturmoraliteten truer med å slå over i en slags byssanlull, nummen sang til å sovne av, sovne vekk i en rosa tåke av litterærheroiske våte drømmer.


Eivind Røssaak har levert en intervjubok fra den andre siden. I boken Skrujern, kanoner og trojanske hester intervjuer han "snylterne", noen av dem som har spist seg fete på å margsuge meningen fra de magre forfatteres verker. Dette er på alle mulige måter en artig bok, den fremviser hvor liten litteraturverdenen er. Det uendelige biblioteket har sine mest besøkte avdelinger og hyller. Morsomst er utvilsomt kapittelet om Bloom. Noen husker ham kanskje fra TV hvor han helt åpenbart var forkjølet, hele seansen ble krydret av helt og holdent usensurerte snufselyder, kontinuerlige drypp av kropp. Av en eller annen grunn for Bloom meg til å tenke på Bacon: filosofen, maleren og svineretten. Filosofen fordi jeg tenker meg at Bloom kan dø av en ondartet bronkitt forårsaket av et uhyggelig litterært eksperiment, maleren fordi han på en eller annen måte virker vridd, pastellvridd. Svineretten tenker jeg strengt tatt ikke på, kanskje heller nyrer: "Most of all he liked grilled mutton kidneys which gave to his palate a fine tang of faintly scented urine." Kapittelet viet intervjuet med Bloom er passende nok kalt "Det hele er absurd". Han smeller i vei: "Litteraturen gjør ingen til bedre mennesker. Flere av nazilederne leste Rilke den ene dagen og brente jøder den andre." Et mulig faktum som lett blir oversett her. Vi er overbeviste om at vi blir snille og hederlige mennesker med en mulig gave til verden ved avsyngingen av "Ja vi elsker". Det absurde ligger vel helst i den underlige krangelen som danner intervjuets klangbakrunn, en krangel som til en viss grad merkelig nok er oss fremmed, krangelen omkring det politisk korrekte. Bloom er en man av mange stilleier, intervjuet er spekket med en rekke følelser og tilstander: Overbærende: "Nei, nei, nei, min venn." "Unnskyld min kjære..." Mistenksom: "Jeg vil spørre deg, siden du virker en smule greenblattaktig:" Men mest av alt rasende: "Jeg pleide å si at universitetene består bare av malplasserte sosialarbeidere, men de er ikke engang det; de gir faen. Jeg kjenner dem, jeg underviste dem. De gir faen i de fattige, de gir faen i kvinner som blir slått av sine menn...de er rett og slett avskyelige småborgerlige byråkrater, de er karrierister av verste sort. "de er lemen, de løper utenfor stupet, og de tar sine prosjekter med seg." Mot slutten trett, overbærende: "Greit? Takk min kjære. Nå er jeg trøtt." Alt sammen på grunn av Shakespeare, som han mener ingen lenger gidder å lese, men heller erstatter med hans kontekster, leser ham inn i en slags vassen frigjøringsramme. Et befriende temperament. Men kanskje har Røssaak rett når han i forordet mistenker Bloom for en viss ironi. En karnevalsk opprører kanskje. På tross av snørret og snerringen er han kanskje lemen han også, en førerlemen, den første som drukner i fjorden? Greenblatt, slangen i paradiset, tar det hele med en stoisk ro: "Det er som om Bloom tror at hvis han ikke holder verden sammen, vil den gå i tusen biter." Men verden går i filler dersom ikke Bloom holder dem sammen, Greenblatt syr den sammen og Røssaak refererer deres iherdige forsøk. Alt sammen er ingenting annet enn et evig og egentlig forfeilet prosjekt som går ut på å glatte over, trampe ned ujevnheter, katalogisere etter emnenummer, tvinge kaoset inn mellom to permer, få det gitt ut før det er kondemnabelt, råttent. Bare stilen forandrer seg, de sentrallyriske elementene i kritikken forsvinner til fordel for konteksorienterte anekdoter, men begge er forfattet med ryggen mot veggen, på stupets rand. Kvalt kvinne om døden. å lese Røssaaks bok er som å være et stumt vitne på den intellektuelle internettchatten, en pompøs IRCkanal med navnet #Gravensrand, teoriens flom av påståelighet organisert rundt en samtale ingen av aktørene innrømmer at de egentlig deltar i, ivrig kontollerende som de jo er. En morsom bok.


Espen Stueland har skrevet om Jon Fosse. Boken er kalt å erstatte lykka med eit komma. Fosse er vel en av de de siste årenes vinnende litterære skikkelser, han har blitt transportert fra periferien og inn i sentrum, han spilles på teatrene, hans Hertevigmelankoliar ligger på nattbordene. Fosse var en slags introdusør til det fetisjerte begrepet ³skrivaren², en slags beskrivelse av en aktivitet liggende mellom automatskriftens søvngjengeraktige nonchalanse og hyperbevissthetens lirumlarum: Visst treffer Fosse. Hans overflate av trettende gjentagelser har ofte en hypnotisk virkning. Bakevjas begrensede repertoar av trivalia får hos ham en helt igjennom skakende karakter. Den hysteriske endimensjonaliteten får etterhvert farge og stiger over i det skummelt allmenne. Hva med Stueland? Det begynner på en måte ganske så løfterikt: "Ho hadde stillt stolen skrått mot vindauget, slik at ho kunne lese i det siste dagslyset. Eg veit ikkje kven ho var, anna enn at cesuren i Engel med vatn i augene minner om måten ho bladde på." [Š] Det er ikkje tid til å sjå opp. Viss ho gjorde det, ville ho få eit mylder av andlet." Et stykke prosa om en hendelse som Stueland forklarer som en slags innledning til trangen til å skrive et essay om Jon Fosses litterære produksjon. En begynnelse ønskediktet verdig, en litterær åpenbaring mediert igjennom lesningens absurde magi. Så saken, undersøkelsen av "cesur, rituell forseintkomming i produksjonen til Jon Fosse". Stueland kaster tiden opp i luften, stanser den, sparker den i gang igjen, men bare for sakte fart, nesten ingen fart i det hele tatt, ornamental sneglefart. For her hersker en slags poetisk grundighet. Språket tar farge av denne poetiske grundigheten, det blir liggende i skorpen mellom det subjektivt poetiske impresjonistiske og det filosofiske. Resultatet er en ugjennomtrengelighet som får livet selv til å falme. Sigarettene mister sin smak. De to fluene som parret seg på min Berlinerbolle brukte tre kvarter på å gjøre seg ferdige før de, svimle av all denne tregheten, skjenet gjennom luften på ny jakt etter spyttoppbløtte rester av boller og wienerbrød, fuktige sårskorper og andre møkkete fristelser. Min manglende forstand synes total, jeg ser ingen poenger i å lage en dyd ut av min dumskap. Henger man med i svingene kan man oppdage en særegen ordrik og meget omstendig spenning, en flyvetur over en bokside som i begynnelsen mest av alt minner om side med hieroglyfer fra egyptere bosatt på en annen planet. En assosiativ vandring som etterhvert avslører en vilje til tanke mellom alle grundighetens avsporinger.


"Kyss meg i diskursen er ei vifte av tekstar om sjølvkjensle og oppvekst, om bøker liv og kunst." Og det er for en gangs skyld ikke for mye skrevet, for Aareskjolds bok er tekster om alt mulig og ingenting, samlet over lang tid. Hun skriver om Undset og Garborg, Guder og Sagnhelter. Best er hun der hun skriver om saker hun tydelig har greie på som for eksempel i "Kledd i rustning" hvor klærne gjøres til en produktiv innfallsvinkel inn i Sigrid Undsets forfatterskap: "Sigrid Undset var ein djupt seriøs forfattar som søkte dei sanne verdiane. Men gjennom alt ho skreiv, står det fast at ein lytefri utsjånad tener hovudpersonen til gode." Andre stykker er det vanskelig å se hvorfor absolutt skulle havne mellom stive permer, se hvorfor de tilståes den æren det er å løftes ut av det dagsaktuelle og inn i oppmagasineringen som jo en bok er. Aareskjold har en flagrende stil, en slags lett innfallsrikdom som av og til utarter til det helt igjennom muntlige. I "Sommar med Odyssevs" tenker jeg meg at jeg er vitne til en stemme uten lyd. Teksten er ingen tekst, men heller et kåseri hvor kåsøren har trukket seg tilbake, gjemt seg under bordet. Tekstene får meg videre til å tenke på den frilynte folkehøgskulen, på Hans Herbjørnsruds novelle Hallgrim Flatin 1966. Der står det: "Den levande ord loga og brann i skulesalane også i dei dagar, og det slo eld i oss bondegutar. Eg hugsar så vel korleis den munnlege forkynninga, som vart boren oppe av åndfull tankeleik og bårande kjensler, løyste dei bundne kreftene våre og vekte oss til personleg gjennombrot. Det var på folkehøgskulen eg fekk mitt ljose livssyn og botnfaste visse om at tilværet vil oss det beste." En lys motkulturalitet, fremvisningen av en forankring til en virkelig kulturarv, et morass av livsnærværende anekdoter. En arv, eller en vilje, helt ukjent for en oppvokst i forstadens vakuum hvor alt engasjement utover kontorlivet får det trøtte snobberiets karakter, en blanding av utvendig leksikalitet og innvendig perversjon. Det er motkulturaliteten som sikrer tekstene deres kvalitet, det virker som det er den som forsyner forfatteren med viljen til å gi f... i den sedvanlige kulturomsluttende selvhøytideligheten og heller lansere noe annet, en annen blanding av lett og tungt. Forresten har jeg hørt stemmen, hun kåserer av og til på NRK P2, den opplagte ønskediktkanalen. Jeg får aldri med meg hva hun egentlig snakker om, frokostblandingene slår, som knasende lyd i et morgentomt hode, hørselen ut. Hører bare den motkulturelle lettheten danse omkring på kjøkkenet, ren stemme uten ord. Lunt om gampen i hjørnet.


Ute på prøve heter den produktive Foslis samling av alt mulig merkelig fra de siste år. Det er flere likhetstrekk mellom ham og Aareskjold. De skriver begge på nynorsk og de er begge preget av den motkulturaliteten jeg beskrev i avsnittet om Kyss meg i diskursen. Selv titlene er egentlig ganske like, liksom upassende morsomme, små spark. Men til forskjell fra Aareskjold er Fosli åpenlyst rasende. Flere av tekstene hans er båret frem av en åpenlys indignasjon. Som for eksempel den første teksten, en bokomtale av Anne Wichstrøms Oda Krogh. Et kunstnerliv. I denne anmeldelsen går Fosli til frontalangrep på objektet for biografien. Omtalen reduseres til blott og bart en ytre ramme for formidlingen av egne kjepphester, eller innsikter om man vil. Wichstrøms bok blir en passende anledning for Foslis forakt for Oda Krogh, hun igjen er en mediator for hans rasende forakt for snobbete borgere gjennom alle tider. Den triangulære forakt. Eller noe slikt. Da han skal skrive om Baudrillard begynner han: "Eg er ein vanleg bondestudent. Eg puslar med mitt, gjer det eg må gjere, og gjer det forsåvidt greit nok." Han skriver seg inn i den motkulturelle tradisjonen, en sur Venstremann. Den motkulturelle magesyra gjør ham helt utilgjengelig for Baudrillards forførelseskunster, den impregnerer ham mot å kikke ned på sine sko hver gang noe går over hans hode. Han vet det er søppel, lirumlarum, tungetale fra parnasset. Det underlige er at han rent faktisk hadde med seg papir og blyant, at han hadde en ambisjon om å notere ned hele den simultanoversatte seansen. Med andre ord hadde han ambisjon om å forstå det hele, omsette det i en slags praksis. De fleste av tekstene er badet i denne motkulturelle magesyra, det sparkes i alle mulige retninger. Og akkurat det er både morsomt og interessant, nettopp på grunn av den moralske energien alt lades med. Det leksikalske matches av en holdning, ingenting av dette trykklette ingenting som ofte skjemmer enhver intellektuell ambisjon, den fjærlette angsten for å gå for langt, utover genrens traurige mandat. Det eneste man kanskje kan lure på er hvorfor det blir utgitt. Det er noe merkverdig råflott i det å trykke opp gamle avisanmeldelser og parkere dem for evigheten mellom permer. Jeg mener, siden mannen ikke er død og heter Ibsen eller Faulkner eller noe slikt.