Snø som faller

en mislykket anmeldelse av en bok jeg ikke nevner
(upublisert)

I enden av oppgivelsen venter Gud

I det minste er man fremdeles varm på føttene. Det er mulig alt forandrer seg hele tiden. Til hva det skulle blitt uansett. Som ikke alltid er nevneverdig annerledes enn det som allerede var. Mer av det samme, av og til mindre. Det gjør ingenting. Ingen merker at jeg holder på å gå sur. Bare i det jeg skriver er det mulig å merke at jeg holder på å gå sur. Hadde det ikke vært for at jeg nå og da skriver hadde ikke en gang jeg merket noe, i alt annet lever jeg som før: I huset vårt. Står opp, spiser, beveger meg, spiser igjen, legger meg, drømmer. I enden av oppgivelsen venter Gud. Ennå er jeg ikke der, man holder igjen, kroppen avslører tilbakeholdelsen, murringen i magen, knutene i muskelpanseret. Fra tid til annen føler jeg en fremmed trang til drastiske handlinger, som om noe likevel vil ut. Handlingene våre er ufullstendige setninger i testamenter det ikke finnes arvinger til.

En venn av meg, merkelig nok vet jeg ikke lenger, ikke en gang hvor han befinner seg, som om han aldri har vært her, ringte til Kirkens SOS, han hadde venner, familie, likevel ringte han dit, til telefonen for dem som ikke har noen å snakke med, eller noe helt annet å snakke om. Telefonrøret i den ene hånden, pilleglasset, repet eller kniven i den andre. Han ringte flere ganger. Snakket om Gud. Han trodde ikke på Gud, likevel, forklarte han, hadde han opparbeidet seg en etter hvert uimotståelig trang etter å snakke om Gud. Følelsen av å ikke ha noen far, trodde han. Mannen som ble regnet som hans biologiske far var veldig, nesten to meter høy, stemmen lys og pipende. Det var bare kroppen hans som kastet skygge. Til gjengjeld var skyggen mørk, nesten svart. I vår verden fantes det ikke lenger fedre, var han redd, vi er barn alle sammen, sa han, også fedrene. Det er fordi vi tror det skal skje noenting hele tiden, noe nytt. Som vi er redde for å gå glipp av. Hodeløst fjærkre, en virrende, skrapende sparking som ikke fører oss bort fra flekken vi står og skiter på. Av og til får vi det for oss at vi flyr. Selv om vingene for lengst er avlet bort. En sann far vet at lite forandrer seg, hadde han fått en tanke om, eller jeg, husker ikke, far vet at det er det samme hele tiden, stort sett, forandringene, ville han si, er ingenting, som hos trærne, når de er små ligner de busker, når tiden får virke kommer de til å se ut som det de var hele tiden, trær. Like mye, ville han kanskje fortsette, eller like lite, av og til så lite som ingenting, oppleves av den som sitter i fullkommen ro, som av den som hele tiden beveger seg. Far sier at det er likegyldig alt sammen, far sier at det ikke er farlig, far forteller om døden, om stillheten, om gleden ved de minste tingene, som også er de største, en bit brød for en tom mage, et beger vann for den tørste, trøsten for den sørgende. Av og til noe annet også, solen som går ned, står opp igjen, følelsen av ensomhet, gledene ved samvær, følelsen av farger, formen. Far ville fortalt oss dette, men han er der ikke lenger. Mor da? Ikke hun heller, søster, bror.

Bare i de sørgeligste øyeblikkene

Bare i de sørgeligste øyeblikkene merkes lengselen etter noe annet, sorgen over det som ikke lenger er. Ellers, som er stort sett hele tiden, merkes ingenting. Etter at jeg oppdaget det, at det er like før nå, har jeg vært opptatt av det som ikke kan gjøre rede for seg, de spede barna, trærne, steinene, til og med hundene. Jeg kan se dem fra der jeg sitter, den lenkede hunden, gutten med den tunge sekken på ryggen, trærne med avsagde grener, naboens kvadratiske skiferheller.

Første gangen han ringte tok han ikke sitt eget påfunn på alvor, som om han glemte hvor lenge han hadde lengtet etter det: ”jeg er fortvilet,” sa han, med latteren i halsen, flauheten også, men mest av alt latteren, eller så var det likevel flauheten det var mest av, latteren i halsen ikke annet enn et forsøk på å glatte over redselen, det uvante alvoret. ”Fortvilet?” svarte det i den andre enden: ”fortell,” fortsatte stemmen. Og han begynte å fortelle.

I år la jeg ikke merke til det første snøfallet. Først dagen etterpå tenkte jeg: ”i går var jeg vitne til årets første snøfall”. Jeg som er glad i snøen som faller, som demper lydene, lukker verden om seg selv. Etter som årene går kommer årenes første snøfall tettere og tettere på hverandre. Lever jeg lenge nok vil det ikke lenger finnes noe årets første snøfall, årets vinter vil bli en sømløs fortsettelse av fjorårets, våren og sommeren i mellom, parenteser, ingenting, som vinteren og våren også vil bli det, parenteser, årets første snøfall, som et svakt vinddrag, en liten drivende sky, ingenting. For det er tiden som holder tingene fra hverandre. Når jeg og min tilmålte tid går i oppløsning, en prosess som begynte da jeg skrikende dro min første munnfull luft, vil ingenting la seg skille fra noenting annet. Alt vil skje samtidig. Hvordan akkurat det arter seg vet alle som har arbeidet på en demensavdeling.

De to første gangene var det meste av det han sa tøv, at han var alene, at han ikke hadde noen, at han hadde hatt en katt, at den var blitt drept, katten hans, naboene hadde brukt rottegift på den, den betydde alt for ham, katten, å stryke kattens over pelsen var det nærmeste han kom i kontakt med noe annet levende, uten katten var det ingenting igjen, ingenting som pustet i alle fall, avgav varme, bare tingene igjen, døde, som fjernsynsapparatet, stolen han satt i, koppen han drakk av. Stemmen sa ikke stort. Stemmen kalte seg noe, han har aldri fortalt hva stemmen kalte seg, om den hadde noe navn. Den tredje gangen han ringte fortalte han om lysten til å skrive til en fremmed. ”En hvilken som helst fremmed?” spurte stemmen. Ja, svarte min venn, til en hvilken som helst fremmed, brevet skulle begynne: ”Jeg er alene. Dessuten er jeg redd.”

Selvopptattheten

Jeg er selvopptatt i alt hva jeg gjør. Selvopptattheten følger meg som en skygge. Selv tankene om det aller fjerneste er forgiftet av selvopptatthetens ”gjøren-lik-meg”. Som hundene pisser ned telefonstolpene pisser meg og alt mitt ned alle tingene vi kommer over. Bare tingene vi overser går klar av all skvettingen. Verst av alt: vi tenker at det er et privilegium, å bli pisset på av oss. Jeg burde holde meg unna. Planen min var å holde meg unna. Slutte. Det eneste det er verdt å ha fornemmelser for er det man ikke kan se, det man ser hele tiden. Spede barn aner ikke en gang at det er noen forskjell på dem selv og tingene, det er ikke ranglen som skrangler, livet skrangler, det finnes ikke et jeg, heller ingen rangle, det hele skrangler, så skrangler det ikke mer, før det begynner å skrangle igjen. Av og til i en hel time. Egentlig vet vi ikke hva de spede barna tenker, ingen vet det, vi har glemt hva vi ikke tenkte, når verden skrangler, ikke skrangler lenger. For en situasjon, ikke vite hvor man begynner, hvor man slutter, ikke en gang la seg uroe av det. En nedgravd oppskrift på galskap.

Først den tredje gangen, da han gjenfortalte de første setningene fra brevet han ennå ikke hadde skrevet, sluttet han å fordreie stemmen. Det vil si, han hadde ikke oppfattet at han hadde fordreid stemmen, han oppdaget at han hadde fordreid den, at han i flere år hadde fordreid den, da han endelig sa det: Jeg er alene. Dessuten er jeg redd. En annen stemme nå, like fullt hans egen, for han gjenkjente den, hadde hørt den før, eller merket den før. Å høre sin egen stemme er noe annet enn å høre andres stemmer, våre egne stemmer setter kroppen i bevegelse, vi kan få andre til merke det også, be en venn legge øret sitt inntil brystkassen din samtidig som du snakker, be ham merke seg dirringen, vibrasjonene, resonansene, duren av ytringene, la øret som lytter høre duren, ordene vil etter hvert seile sin egen sjø, borte, bare duren nå, som om det er langt unna, det som vanligvis danner forgrunnen, meningen, duren varsler det som kanskje skal komme eller det som allerede har passert, som kanskje skal bli, kanskje aldri har vært. Eller en gang var.

Aper og mennesker

Stemmebåndene skiller oss fra våre nærmeste slektninger, den manglende kroppsbehåringen også, bevares, de er og langt mer muskuløse enn oss, selv de aller minste av dem, hardere i kroppene sine, etter all sannsynlighet er de dummere og, i alle fall virker det slik om de settes til å løse våre oppgaver, dessuten bor de ikke i hus med innlagt vann, men mest av alt skiller lydene. Vårt kompliserte forhold til oppriktigheten lar seg ikke tenke uten våre stemmers uovertrufne talenter i retning av å lage lyder vi uten betenkeligheter kaller ord og bedømmer som slike. Den vellykkede sjimpansens lyder skiller seg fra den mindre vellykkedes ikke ved sitt innhold, men ved sine lydlige kvaliteter, sin kraft, paret med kroppens og bevegelsens pondus, omtrent som når vi skiller mellom operasangere eller fotballtribunens forsangere. Men hva vet vel jeg. Resiteringer av nedskrevne vendinger, som i diktene, fraseringen utvider og innskrenker, et dikt er ikke et dikt før det har blitt til lyd, tilsynelatende unngår vi sjimpansens primitivisme ved hjelp av reformuleringens siviliserte edelskap, jfr. våre mangeartede former for kurtise hvori nærmest alt og ingenting synes brukbart, skrankeløst beveger vi oss mellom sjimpansens o!o!, og det finere ordkløveris tilsynelatende subtiliteter, av og til i løpet av sekunder.

Noe ble borte, sa han da han forsøkte å forklare det som hendte stemmen hans. Lyden av det som skjelner ble borte. De skjelnende stemmene forsøker å spytte ut det de ikke liker, forsøkte han å forklare, som om munnene stemmene kommer ut av er fulle av hår blir de aldri ferdig med å spytte, fortsetter å spytte, til slutt merker de ikke lenger at de fremdeles spytter, utspyttingen av det som ikke får lov til å høre hjemme, ingen lenger vet hva er, har blitt en uatskillelig del av det å snakke. Nå og da suger man munnen spyttet til seg igjen, hvilket er bedre enn å la det henge synlig like utenfor munnen, eller, oftere, suger sjelen til seg det andre spytter, stille, stum, med sjelen krummet om seg selv, i mørket, selvet skader seg selv ved å motvillig slurpe i seg det andre kvitter seg med.

Alene, dessuten: redd

Som om han var blitt fullstendig gal skjelnet han ikke lenger mellom høyt og lavt, viktig og uviktig, som for den fullstendig gale var alt blitt like uhørt viktig for ham. Eller fullstendig ribbet for enhver viktighet. Etter hvert klarte han ikke snakke mer, alt han sa syntes gordisk forbundet med alt mulig annet, kolonisert av, han visste ikke lenger. Han merket det først på jobben, kulturinstitusjonens stabsmøter, det fremmede ved ordene som ennå i en tid fortsatte å tyte ut av munnen hans, det papegøyeaktige ved hans gamle skjelnende vesen, preget av dobbeltgjengeri, trass i skjelningens ambisjoner i retning av å markere personligheten. Som søvngjengeren verken vet at han sover eller går, vet heller ikke dobbeltgjengeren stort om sitt dobbeltgjengeri, bare om søvngjengeren blir vekket, noe det oppfordres til ikke å gjøre, får han rede på sitt eget søvngjengeri, slik også med dobbeltgjengeradferden. Verst var det, sa han, der han forsøkte å si noe alvorlig, eller tenke det, det var blitt kul umulig å si noe alvorlig, det viktige ble utradert som kategori, fantes ikke lenger, som om det var i alvoret det lå, det aller verste, det fineste var blitt til det styggeste, som om vi, ved å ta vare på oss selv la verden øde, dyrke våre egne hjerter rev andres ut. Alt sammen, tenkte han, fordi jeg kom til å si det: Jeg er alene. Dessuten er jeg redd. Han skjønte at han aldri burde ha gjort det, sagt noe som helst, for sent nå, i enden av depresjonen venter pillenes kjemisk induserte selvglemsel.

Vi har gitt opp. Vi vet det bare ikke. Det siste som faller er formene, fasongene, den rådende følelse av orden og fremtid, tross alt. Selv merker jeg ingenting. Utover en følelse av å være fullstendig naturalisert, som om tilværelsen allerede har tatt høyde for alt mulig og umulig, også det ingen ennå har gjort eller tenkt. Alt absorberes og blir borte som seg selv før det rekker å ta skikkelse av noe som helst. Ingenting tilintetgjøres, alt får lov til å bli, noe som ikke betyr noenting siden ingenting består lenger enn tiden det tar å suge det tomt for tanken det var laget av, brøkdeler av noen øyeblikk. Ingenting annet er mulig før det samme har gått over av seg selv. Til gjengjeld vil det før eller senere skje, på den ene eller annen måte. Om et øyeblikk eller om så lenge at det mest av alt virker som aldri. Og da vil vi etter alt å dømme oppdage at vi ikke har kommet lenger enn like langt. Umulig å vite om det går fremover så lenge ingen vet hvor det ender. o!o!